Kirby er en av Nintendos mest kjente maskoter. Kanskje ikke på samme nivå som Mario og Link, men du finner definitivt den rosa krabaten på samme hylle som for eksempel Samus Aran og Wario.
Jeg har ikke noe særlig forhold til Kirby fra før. For meg er Kirby figuren som irriterende typer velger i Super Smash Bros. Jeg har spilt noen spill med Kirby i hovedrollen tidligere, uten å bli veldig grepet av dem. Kirby and the Rainbow Paintbrush så imidlertid gøy ut, og i tillegg er det et Wii U-spill Nintendo står som utgiver for. Jeg har hatt stor glede av min Wii U så langt, og spesielt de spillene Nintendo har stått for utvikling og/eller utgivelse.
Forventningene er naturligvis høye når en av Nintendos mest kjente og kjære figurer har hovedrollen et nytt spill. Kirby and the Rainbow Paintbrush leverer dessverre på ingen måte varene.
Søtt som sukker
Mens verdenen i Kirby’s Epic Yarn fra 2011 var bygget opp av tråd og systoff, er Kirby and the Rainbow Paintbrush satt sammen av farget leire. Som de fleste av Nintendos spill er dette spillet også en eksplosjon av farger, og alt er så søtt av man kan få diabetes type to av mindre.
Historien starter mens Kirby og Waddle Dee skal til å nyte et eple. Et mystisk hull åpner seg i himmelen og suger all farge vekk fra Dream Land og fryser alt. Den magiske malekosten Elline kommer ned fra hullet i himmelen og forteller Kirby og Waddle Dee at de må stoppe Clacyia hvis Dream Land skal få tilbake fargene sine. De blir med Elline opp gjennom himmelhullet og eventyret begynner.
Mange vektlegger grafikk når de skal vurdere et spill, men dette spillets sukkersøte utseende hjelper lite. Spillet kontrolleres nemlig på en horribel måte som gir hodepine. Jeg klarer ikke forstå hvordan både utvikler og utgiver kan gå god for dette.
Spillet styres i sin helhet via berøringsskjermen, på samme måte som Nintendo DS-spillet Kirby: Power Paintbrush. Man tegner regnbuefargede tråder som Kirby slavisk og magnetisk følger helt til enden. Når den rosa figuren er på en slik tråd triller han avgårde av seg selv uten å bli påvirket av tyngdekraften. Rett opp, rett ned eller opp-ned, alt avhenger av disse magiske trådene.
I tillegg kan man trykke på Kirby for å få ham til å midlertidig spinne bortover i litt høyere hastighet. Dette er også Kirbys måte å angripe fiender i dette spillet. Høres jo ikke helt idiotisk ut så langt?
Vel, man har begrenset med regnbuemaling, så trådene kan ikke bli uendelig lange. De blir heller ikke hengende for alltid. Du må altså rekke å tegne en tråd som manøvrerer utenom skurker, gjennom åpninger og innom stjerner, i tillegg til å få Kirby opp på den nevnte tråden før den forsvinner.
Skulle Kirby imidlertid trille i motsatt retning av det du vil når du trykker på han, forsvinner han av gårde og det er bare å glemme den perfekte tråden du akkurat malte. Fordi Kirby triller rundt på egenhånd, og man ikke kan kontrollere han med styrespaken, endte jeg ofte opp med å «bure» han inne så jeg har kontroll på ham mens jeg tegner opp en ny vei. Og det er forresten ikke slik at Kirby nødvendigvis triller opp på tråden av seg selv heller. Har du startet å tegne regnbuetråden bittelitt for høyt, krasjer Kirby i den og triller andre veien.
Flere dårlige ideer
Kirbys signaturangrep har alltid vært at han kan tilegne seg nye angrep og egenskaper ved å spise en fiende. Denne muligheten er fjernet fra Kirby and the Rainbow Paintbrush. Spillet forsøker imidlertid å friske opp ved å med jevne mellomrom transformere Kirby til diverse framkomstmidler.
For eksempel blir man ved et par anledninger gjort om til en stridsvogn. I denne formen triller den rosa tanksen automatisk framover, og man må tegne opp stier å kjøre på samtidig som man trykker på fiender for å skyte på dem.
Den ene dårlige ideen følger den andre. Videre dukker det plutselig opp vannverdener, hvor fysikken du nesten har vendt deg til blir snudd på hodet. Som den lille ballen han er, flyter naturligvis Kirby mot overflaten, så regnbuetrådene må tegnes over ham i stedet for under. Brettene som tar kaka er de hvor Kirby transformeres til en rakett. Her durer han avgårde i høy fart, og treffer han en vegg, spretter han ut av veggen med samme vinkel. Tiden man har til å finsikte inn på noen blokker som bør knuses er minimal, og man ender som regel opp med å sprette et sted man ikke engang kunne sett for seg at man kunne havne.
Det er vel og bra at et spill forsøker å variere utfordringer og spillmekanikker, men med de grunnmekanikkene og rammeverket dette spillet tilbyr skulle jeg ønske de lot være.
Nesten gøy av og til
Det skal være sagt at spillmekanikkene kommer til sin rett under noen sjefskamper. Treet Whispy Woods er naturligvis med i dette Kirby-spillet også, og kampen mot han var faktisk morsom så lenge den varte. Det samme gjelder første del av siste sjefskamp, uten at jeg skal røpe noe mer.
På hvert brett finnes det fem kister, som låser opp samlefigurer og musikk fra spillet, så du kan høre igjen om du vil. Musikken i spillet er i mine ører veldig forglemmelig, så hvorfor noen skulle ville sette seg ned å høre på den er utenfor min forståelse. Samlefigurene kommer med en liten beskrivelse og en slags biografi, men spillet engasjerte i hvert fall ikke meg mer enn at jeg ikke gadd å lese mer etter å ha lest om tre-fire av disse figurene.
Kirby and the Rainbow Paintbrush kommer også med en flerspillermodus. Når som helst kan opptil tre andre spillere hoppe inn i «moroa» som Waddle Dee i forskjellige farger. Disse styres på tradisjonelt vis med styrekorset på en Wiimote og egne knapper for hopping og angrep. Jeg har ikke fått spilt sammen med noen andre, men jeg aner at det kan være litt morsomt. Spillerne som styrer Waddle Dee kan løfte opp Kirby, slik at spillet kan spilles som et mer tradisjonelt plattformspill.
Spillet har også en utfordringsmodus. Her bys det på en drøss utfordringer som alle består av fire brett man har 15 sekunder på seg til å løse. Noen av de fungerer godt, andre får meg til å rive meg i håret av frustrasjon. Jeg har ikke prøvd alle, men brorparten av de jeg har begitt meg ut på har tilhørt den siste kategorien.
Har du Amiibo-figurene av Kirby, King Dedede eller Meta Knight kan du gi Kirby nye egenskaper, som mer liv eller muligheten til å gjøre et sterkere angrep når du vil. Dette har vi imidlertid ikke fått testet.
Konklusjon
Det er synd at Kirby and the Rainbow Paintbrush ikke klarer å følge opp den sterke karakteren Kirby’s Epic Yarn fikk for noen år siden. På grunn av det dårlige samspillet av mekanikker blir alt hektisk, og jeg føler nesten aldri at jeg mestrer mekanikkene og løser oppgavene i spillet på den tiltenkte måten.
Jeg river meg stadig i håret, og det jeg ble mest positivt overrasket over var at det var en verden mindre enn jeg først trodde.
Utviklerne må ha sett seg blinde på sitt eget produkt, og ikke innsett hvor tungvint de har gjort bruken av berøringsskjermen. Mitt største problem er at presisjonen som kreves med disse regnbuetrådene er for stor. Man tegner her, trykker der, og innser at man har tegnet en tråd litt for unøyaktig som sender Kirby til et mildt sagt upraktisk sted. Nintendo vil ha oss til å spille et spill i form som et tradisjonelt plattformspill, men gir oss altfor ukonvensjonelle mekanikker til at det er mulig.
Sammen med noen venner aner jeg et potensial for at dette spillet kan være litt gøy. Jeg ser for meg at spillet hadde vært morsommere om man kunne styre Kirby på mer tradisjonelt vis, og kun bruke GamePad-en for å tegne tråder for de andre spillerne. Litt slik Super Mario 3D World fungerer med fem spillere.
Den skjønne estetikken overskygges stort sett av lite gjennomtenkte mekanikker. Slik spillet framstår nå virker det mest som et forhastet prosjekt med innlagt amiibo-støtte, nettopp for å selge disse figurene.
Kirby and the Rainbow Paintbrush er et kroneksempel på kronglete spillmekanikker.
Er du fan av plattformspill, vil vi heller anbefale å sjekke ut Super Mario 3D World eller Captain Toad: Treasue Tracker. Har du ikke lagt vekk Wii-maskinen din, kan du jo prøve deg på det forrige Kirby-spillet: Kirby’s Epic Yarn fra 2011.
Bildene brukt i denne anmeldelsen er promobilder fra Nintendo, men de er representative for opplevelsen av spillet.
