MELBOURNE (Gamer.no): Helt fra min spede barndom har jeg hatt en forkjærlighet for gamle tegnefilmer, med mange av Disneys Silly Symphonies og Fleischer Studios’ klassikere som mine absolutte favoritter.
Gleden var derfor veldig stor da Microsoft, under sin pressekonferanse fra E3 i 2014, viste frem plattformskyteren Cuphead – et spill hvis grafiske stil henter inspirasjon fra nettopp Fleischers tegnefilmer fra 30-tallet. Siden den gang har jeg fulgt utviklingen av spillet nøye, og på fjorårets PAX Australia-messe fikk jeg endelig sjansen til å prøve det.
Sterk nostalgifølelse
Allerede i startmenyen ble det klart at Cuphead er en eneste stor nostalgibombe – i hvert fall dersom du liker gamle tegnefilmer. Utseendet og lydbildet er som hentet rett fra en av Fleischers kortfilmer, og med dagens tilgjengelige teknologi er det nesten ikke til å tro at utviklerne har tegnet hele spillet for hånd.
Historien følger hovedpersonene Cuphead og Mugman, som etter et tapt veddemål med djevelen blir nødt til å utføre en rekke oppgaver for å bli kvitt gjelden. I demoen jeg spilte fremkom ikke historien på noen måte, men ifølge utvikler Studio MDHR vil spillet uansett vektlegge gameplay fremfor handling.
Etter en kort innføring i spillets kontroller fikk jeg bevege meg rundt på et kart, der jeg kunne prøve meg på tre av spillets rundt 30 planlagte brett. Hvert brett inneholder én eller flere sjefskamper der du må skyte ned fiendene, enten til lands, til vanns eller i luften, samtidig som du hopper og dukker unna deres angrep.
I begynnelsen kan det være lett å undervurdere fienden på grunn av deres morsomme og merkelige utseender, men det tar ikke lang tid før man oppdager at vanskelighetsgraden i spillet kun varier mellom svært vanskelig og klin umulig.
Prøv igjen og igjen
For mens Cuphead er et av de vakreste spillene jeg noen gang har hatt gleden av å prøve, gjør vanskelighetsgraden det nærmest umulig å faktisk sette pris på skjønnheten.
I det letteste av de tre brettene brukte jeg en liten evighet på å få has på den første sjefskampen – en gedigen potet – bare for å oppdage at jeg deretter måtte beseire en kjempestor gulrot. Brettene har ingen mellomlagringspunkter, så da jeg fikk juling av gulroten, måtte jeg begynne forfra og bekjempe poteten igjen.
Om du spiller med en venn øker sjansene for å overleve, men fiendenes helse dobles, så kampene blir ikke nødvendigvis lettere.
Hovedpersonene tåler kun å bli truffet tre ganger før de blir satt ut av spill, og helsemåleren etterfylles heller aldri. Desto mer skade du tar fra poteten, desto vanskeligere blir kampen mot gulroten. Heldigvis tar det ikke veldig lang tid å lære seg angrepsmønstrene i dette brettet, og etter flere forsøk merket jeg at jeg hadde god kontroll på begge fiendene.
Frustrerende uforutsigbarhet
Da jeg endelig ble ferdig med det første brettet var jeg full av selvtillit, men det skulle vise seg å bli det eneste jeg fullførte. De to resterende brettene var rene mareritt, og da selvtilliten gikk over i frustrasjon valgte jeg å legge fra meg kontrolleren.
Det ene av de to brettene byr på en kamp mot to fiender på en gang, som samarbeider om å legge et teppe med prosjektiler over hele skjermen. Det andre er en kamp i luften, der jeg ble plassert i et lite fly og fikk i oppgave å skyte ned en bisarr blanding av en fugl og et hus.
Jeg brukte de første forsøkene på å lete etter og lære meg angrepsmønstre, men merket raskt at de ikke eksisterte. Mens poteten og gulroten hadde fulgt faste mønstre, var disse fiendene fullstendig uforutsigbare, og bare det å overleve i mer enn 30 sekunder var et mirakel.
Etter en snau halvtime med Cuphead måtte jeg derfor bite i det sure eplet og legge fra meg kontrolleren da frustrasjonen tok overhånd. Riktignok var det ikke uforutsigbarheten og de mange knusende tapene som frustrerte meg mest, men snarere mangelen på informasjon underveis.
Brukergrensesnittet i spillet er veldig enkelt og viser kun din egen helsemåler samt en indikator som forteller deg når du kan bruke Cupheads spesialangrep. Så vidt jeg kunne se blir ikke fiendens helse formidlet til spilleren på noen som helst måte, hverken i form av en helsemåler eller i endringer i dens utseende eller oppførsel.
De gangene jeg mot formodning overlevde i flere minutter og fikk fyrt av en rekke skuddsalver, som stort sett traff målet, var det umulig å vite hvor nærme jeg hadde kommet seier idet jeg døde. Med den nevnte uforutsigbarheten hadde jeg ikke lært meg noe om fiendens oppførsel, og uten en indikasjon på hvor langt unna seieren lå, var det så godt som ingen forskjell på å overleve i ti sekunder eller ti minutter.
Konklusjon
Selv om jeg lot meg frustrere av Cupheads uforutsigbarhet og manglende informasjon er jeg ikke i tvil om at dette er et spill for meg, og hadde jeg hatt mer tid på messen ville jeg absolutt prøvd det igjen.
Jeg setter stor pris på et spill som utfordrer spilleren i stedet for å leie den gjennom hele opplevelsen, men likevel har jeg et lite håp om at Studio MDHR vil justere ned vanskelighetsgraden litt til den endelige lanseringen senere i år.
Cuphead er utrolig vakkert, og jeg tar av meg hatten for den jobben utviklerne har gjort så langt. All skjønnhet i verden er riktignok ikke nok til å veie opp for en frustrerende spillopplevelse, og hvorvidt dette er et spill for deg kommer i stor grad an på ferdighetsnivået ditt og hvor tålmodig du er.
Cuphead kommer til Windows og Xbox One en gang i 2016.
Liker du spill som utfordrer kan vi anbefale Bloodborne. Vil du heller skape dine egne utfordringer bør du prøve Super Mario Maker.
