Redfall

Gjennom Dishonored, Prey og Deathloop har Arkane gjort seg bemerket for en spesiell type spillopplevelse. Dette er spill som kanskje ikke ser så altfor spennende ut ved første øyekast, men som viser seg å være vanvittig dype så snart du får gravd litt under overflaten.

All pessimismen jeg så rundt Redfall – utviklerens nyeste actionspill – var derfor enkel å ignorere. Greit, spillet fremsto ikke som en sikker vinner i trailerne, men dette er Arkane. Utvikleren er ikke i stand å lage dårlige spill, tenkte jeg.

Men jeg tok feil.

Da vampyrene kom til bygda

Redfall kaster oss inn i en verden der alt nettopp har gått til helvete. Vampyrer har tatt over spillets titulære øy, sola er mørklagt og landmassen har sunket ned i havet så de stakkars overlevende på øya ikke kan komme seg vekk.

Litt sånn følte jeg det også som spiller, egentlig. Jeg hadde forpliktet meg til å anmelde Redfall, og ble sittende fast i en dyster tilværelse uten noen måte å unnslippe.

Det er nemlig én ting som blir klart ganske tidlig i dette spillet. En gnagende følelse som biter seg fast, og som det er umulig å bli kvitt så snart tanken har satt seg i hodet:

Det finnes ikke moro å spore i Redfall.

Tafatte kamper

Her er alle de vante Arkane-kjennemerkene: skytemekanikken, diverse overnaturlige evner og den visuelle stilen. Så snart jeg begynte å grave under overflaten var det imidlertid ikke annet å finne enn bunnslam.

For å ta kampsystemet først er dette i utgangspunktet ganske likt som utviklerens tidligere spill. Skytefølelsen er helt grei. Det er artig å knerte fiender på avstand med skarpskytterrifler, men ellers er det ikke mye å skrive hjem om.

Fiender er heller ikke spesielt intelligente, og mennesker står gjerne helt stille uten å fyre av skudd mens jeg rolig sikter meg inn på hodene deres. Vampyrene gir litt variasjon til kampene, og jeg likte (og samtidig hatet) den som begrenser synsrekkevidden slik at du er nødt til å komme deg innpå fiender for å se hvor de er.

Etter et par timer har man riktignok sett alt, og når du finner din første UV-pistol forsvinner så godt som alt av utfordring. UV-strålene forvandler nemlig utyskene til statuer, som du deretter kan knuse med ett neveslag.

Denne strategien funker mot 90 prosent av spillets vampyrer, og gjør situasjoner der du slåss mot 7-8 av gangen til en bagatell. De få gangene steinknusing ikke funker er mot spesielle vampyrtyper som utvikleren har bestemt at skal være vanskeligere å bekjempe. Ja, vel.

Bare la meg spille

Som i Deathloop finner man også stadig vekk nye våpen av ulik kvalitet. Kister og kasser og bokser og poser og sekker og bagger og fiender ligger strødd gjennom hele spillet, og du går sjelden mer enn 10-15 skritt uten at et eller annet nytt våpen maser om at du skal teste det.

Jeg liker ikke å tilbringe for mye tid i spillmenyer. Derfor ble det som oftest til at jeg plukket opp alt, og så kikket gjennom ved en senere anledning. Jo, da. Den oppgraderte haglen kunne vært grei å ha mot vampyrbossen jeg akkurat slåss mot, men jeg vant allikevel.

Det er bare ikke noe gøy å finne nye våpen i Redfall. Stort sett blir det bare til bry, spesielt når jeg vet at jeg må bruke tid på å gå gjennom alt, sammenligne tall og kaste det jeg ikke vil ha. Tid jeg heller skulle ha brukt på å komme meg gjennom dette skvipet.

Det kjipeste med våpnene er riktignok at man bare kan utstyre seg med tre av gangen, til tross for at det er minst syv ulike våpentyper. Jeg har rifla med kikkertsikte for å drepe fiender på avstand og UV-pistolen for å takle vampyrer. Så trenger jeg et eller annet for nærkamp, og den tingen bør ikke gå tom for ammunisjon, for da må jeg inn i menyen for å hente frem noe nytt mens kampene fortsetter rundt meg.

Hold nå kjeft

Ved siden av skytevåpen utstyres man tidlig med tre spesialegenskaper. Hva man kan gjøre avhenger av hvilken av spillets fire intetsigende, men likevel svært så irriterende figurer du valgte å spille som.

Uansett hvem du velger er det positive og negative sider. De positive er ofte knyttet til ting som raskere manøvrering fra sted til sted, mens de negative er at de kampfokuserte egenskapene gjør så lite av seg. Altså, den tredje og kraftigste evnen – som man må samle ressurser for å lade opp – er ofte god.

Jeg valgte Jacob for min første gjennomspilling. Han kan sende av gårde en fugl som på kjekt vis markerer fiender han flyr i nærheten av. Evne nummer to gjorde meg – og medspillere i nærheten – usynlig, som aldri ble brukt fordi sniking i dette spillet er helt bortkastet.

Ved å spille med andre får man nyte fordelene av flere egenskaper. Samtidig åpner man opp for interaksjon mellom spillfigurene, som uten tvil er det verste med hele Redfall.

Dialogen er skrevet av noen som førte opp «vet hvordan unge folk snakker til hverandre» på en CV stappfull av løgn og overdrivelser. For å gjøre vondt verre har figurene maks to replikker for enhver situasjon, så man blir nødt til å høre de samme håpløse samtalene igjen og igjen og igjen.

«As the crow flies, eh?»

«It's a raven.»

«Raven?»

Jeg blir gal.

Uten sjel

Jeg nevnte at sniking er bortkastet, noe som kom ganske overraskende på for meg. Arkane-spill har alltid gjort et stort nummer ut av at du kan spille som du vil og tilnærme deg oppdrag på tusen ulike måter og oppnå tusen ulike utfall.

I Redfall har du teknisk sett valg, men aldri noen konsekvenser. Hvis du sniker du deg inn gjennom en luke i taket må du drepe alle fiendene i huset. Bryter du deg inn hoveddøra og skyter på alt som rører seg, må du drepe alle fiendene i huset.

I Dishonored kunne jeg gjerne bruke en time på å legge planer eller prøve ut forskjellige ting for et oppdrag. Her lærte jeg raskt at det enkle er det beste, og ved å storme gjennom huset blir jeg i hvert fall fort ferdig.

Historieformidlingen er også totalt uinteressant. Mellomsekvensene består av en fortellerstemme som forklarer hva som skjer mens stillbilder flikker over skjermen. Ute på oppdrag blir man foret eksposisjon gjennom opptak av tidligere samtaler, som snegler seg fremover mens du venter på å få lov til å fortsette.

Historien byr på noen enkle valg i form av hvilke oppdrag du gjør. Foruten noen ekstra drypp med informasjon får man riktignok ikke noe ut av avstikkerne man tar, og selv raskeste ruta gjennom spillet inkluderer gjentatte utflukter til de samme bygningene og stedene du har vært før.

Det blir innhold for innholdets skyld, og tilfører ingen ting til en spillopplevelse som fullstendig mangler personlighet og sjel.

Gode ideer

Det skal sies at det ligger noen gode ideer skjult i Redfall, som for eksempel supervampyren kalt Rook. Gjennom handlingene dine vil spillets vampyrguder etter hvert legge merke til deg, og med nok oppmerksomhet sender de Rook til angrep.

Første gangen han dukket opp ble skikkelig intens, med lyn og en illevarslende rødfarge som dekker omgivelsene. Rook er en av vampyrene hvis statue ikke lar seg knuse, så det tar litt ekstra innsats å takle ham. Rook-trusselen var imidlertid ikke nok til at jeg tenkte nøye gjennom valgene mine for å unngå ting som vekker gudenes oppmerksomhet.

De første sjefskampene var da også greie, der man må bruke våpen og egenskaper på en litt annen måte enn tidligere. Dessverre virker det som om utviklerteamet sluttet å bry seg om sjefsfiendene omtrent halvveis ut i Redfall. Når man endelig kommer ansikt til ansikt med den store, stygge vampyrdronningguden får man faktisk aldri slåss mot henne. Et antiklimaks av de store.

Av valgfritt innhold kan jeg trekke frem vampyrbolene som dukker opp her og der på kartet. Etter å ha bekjempet haugevis av eklinger kommer man til slutt frem til bolets hjerte, som må ødelegges. Med det gjort har man ett minutt på seg til å raske med seg skatter og finne utgangen før alt kollapser.

Også dette var en kul opplevelse de første par gangene, der jeg desperat prøvde å åpne alle våpenkassene i rommet mens tiden tikket mot null. Så var det bare det at våpenoppgraderingene – og i grunnen hele progresjonssystemet – er så unødvendige i dette spillet. At hopping og klatring nesten aldri funker gjør også kampen mot klokka ekstra frustrerende.

Mye rot

Mens jeg kjempet for å holde motivasjonen oppe, måtte jeg hele tiden også slite mot teknisk krøll i Redfall. Her er det mye som ikke virker, og det strekker seg fra småplukk til store irritasjonsmomenter.

Den nevnte klatringen er stadig i veien, spesielt i kamparenaer som krever hopp og sprett mellom plattformer. Det ene øyeblikket vil ikke figuren ta tak i skrenten, og i det neste har du plutselig havnet for høyt opp. Du kan bare glemme å klatre i stiger, for de funker knapt.

Rett som det er går bildefrekvensen i kjelleren eller knapper slutter å fungere. Den eneste løsningen er å starte spillet på nytt. Da sendes man også tilbake til forrige base man besøkte, og mister all fremdrift i oppdraget man holdt på med.

Samarbeidsspilling fører også til mye tull og tøys, men ikke av den gode sorten. Redfall nekter for eksempel å la spillere bruke «fast travel» samtidig, da bare én spiller dukker opp på riktig sted når lasteskjermen er unnagjort.

Går noe galt for én og man må starte på nytt er det tilbake til menyen for alle. Selv den som er vert blir kastet ut om noen stikker, som tyder på at Redfall ikke klarer å veksle naturlig mellom systemene for en- og flerspiller, noe mange lignende spill klarer uten problemer.

Spiller du sammen med venner er det også bare øktens vert som får registrert oppdragsfremdrift. Det betyr at noen alltid blir sittende med skjegget i postkassa dersom verten spiller videre eller ikke gidder mer.

Vil du spille på egen hånd eller med andre venner må du begynne absolutt alt forfra igjen. Og det er bare ikke verdt det. På ingen måte.

Konklusjon

Redfall er historien om en gjeng maktsyke individer som suger livskraften ut av noe uskyldig og kreativt, og etterlater seg en uthulet og blek kopi av det som engang var. Men vi er ikke her for å snakke om hva Bethesda har gjort med Arkane.

Som spill holder Redfall rett og slett ikke mål. Den vante Arkane-magien som alltid har ligget på lur i utviklerens tidligere spill er fullstendig fraværende. I stedet får vi en opplevelse som er akkurat like slapp og uoppfinnsom som den ser ut.

Kampene er kjedelige, oppdragene gjentakende og så snart du har funnet den mest effektive måten å bli kvitt vampyrer er utfordringen borte vekk. Arkanes kreativitet glimter til en sjelden gang, men som med resten av spillet blir også lyspunktene ganske raskt irriterende.

Mer tid i ovnen hadde helt klart hjulpet på, spesielt med tanke på ytelsesproblemer og annet rusk. Jeg tror riktignok ikke at det mangel på tid som ble spikeren i kista – med mindre vi snakker om flere år. Redfall er nemlig ikke det grann moro, og det må mer til enn litt finpuss for å gjøre dette til en opplevelse som er verdt de 12-15 timene det tar å komme seg gjennom historien.

Redfall er tilgjengelig nå for PC (testet) og Xbox Series X/S, samt uten ekstra kostnad via Game Pass.

Ute etter stemningsfylte kamper mot ekle monstre? Da kan vi anbefale Resident Evil 4-nyversjonen. Har du PlayStation VR2 er The Light Brigade et ypperlig alternativ for skytespillfans.