I sommerferien ble jeg introdusert for en ny hobby, som jeg raskt har lært meg å sette stor pris på. Den heter geocaching, og bak det litt nerdete navnet skjuler det seg... vel, en litt nerdete greie. Men det er moro, og det er det som er viktig. Geocaching kan best beskrives som en skattejakt hvor man primært gjør bruk av GPS for å finne skjulte skatter, eller cacher, rundt om i verden. Noen er skjult midt i byen, andre må du langt ut i villmarken for å finne. Dette er altså fysiske objekter som ligger og venter på å bli oppdaget, kanskje på steder du har besøkt mange ganger før uten å ane noe om cachens eksistens.
Geocaching er et globalt fenomen, og hvem som helst kan forsøke seg på hobbyen. Selv om det hele styres av en sentral organisasjon som befinner seg i USA er det brukerne selv som legger ut cacher. Man kan legge disse ut så godt som hvor man vil, men de beste er plassert på fine eller interessante steder som i seg selv er verdt turen.
Selv har jeg allerede besøkt mange herlige naturperler spennende steder som det aldri hadde falt meg inn å besøke om det ikke hadde vært for at det var skjult en cache der, og bare på denne ene, regntunge sommerferien har jeg fått mange herlige minner som blir svært gode å ha når vinterkulda og mørket kommer og gjør livet surere. Det å finne skatten er i seg selv en ekstra motivasjonsfaktor og belønning, men når alt kommer til alt er det selvsagt turene og stedene jeg husker.
Cacher kan komme i forskjellige varianter og størrelser, men felles for de fleste er at de inneholder en loggbok, noe å skrive med og noen småting som du kan ta med deg som belønning for å ha funnet skatten. Da er det imidlertid viktig at du legger noe tilbake igjen, slik at det er noe å finne for nestemann som kommer. Helst noe av lik verdi som det du tar med deg. Det er forresten viktig å presisere at du ikke skal ta med deg eller flytte på cachen. Når du er ferdig med logg og evt. bytting av småting legger du den tilbake der du fant den og skjuler den igjen.
Når du har funnet en cache og skrevet deg inn i loggboken, går du så inn på profilen din på geocache-nettstedet og registrerer at du har funnet den. Det er forresten dette nettstedet du bruker for å finne skattene i utgangspunktet. Når du registrerer deg kan du søke etter skatter nær ulike steder, eller bruke Google Earth for å finne skatter på kartet. Dermed kan du i ro og mak se hvor du vil dra på leting etter en ny cache. Koordinatene kan så sendes til GPS-en din (eller du kan bruke en enkel mobilapplikasjon for å få dem opp på mobilen).
Jeg har alltid vært svært glad i å gå på tur i skog og mark, og lange kjøreturer har jeg også hatt sansen for. I tillegg elsker jeg jo dataspill. Så for meg har geocaching på en måte blitt en slags kombinasjon av dataspill og friluftsliv. Det å finne skatten ved hjelp av min usedvanlig upålitelige mobil-GPS (samt info og hint på cachens nettside) kan sammenlignes med det å saumfare virtuelle miljøer i rollespill og actionspill, på jakt etter skjulte hemmeligheter. Det er ofte genuint utfordrende å finne disse cachene, og dette har selvsagt en grunn. Ikke bare er letingen en del av moroa, men hvis de hadde ligget alt for åpenlyst til ville de selvsagt lett blitt offer for utenforståendes oppmerksomhet (og fjernet eller sabotert).
Det er forresten også et poeng i at du må prøve å gjøre skattejakten din i det skjulte, slik at ingen utenforstående skal se gjemmestedet. Dette kan være vanskelig, spesielt med cacher som er plassert på urbane steder eller ved populære rasteplasser, men det er litt viktig.
Selv foretrekker jeg skatter som ligger skjult i naturen, gjerne på fjelltopper eller ved andre interessante steder, og hvor skattejakten involverer en fin gåtur hvor jeg kan ha med litt god niste og en turkamerat eller to. Jeg synes ærlig talt også det er litt ekkelt å "luske rundt" i urbane miljøer på jakt etter cacher, og foretrekker å kunne lete og finne dem i fred og ro. Den litt ekle følelsen ble selvsagt forsterket etter bombeangrepet mot Oslo i ferien; hvis jeg ble sett mens jeg skjulte en mystisk boks midt i byen er det ikke godt å si hva folk ville trodd. Hobbyen er jo fullstendig harmløs, men dens natur gjør at man rett og slett må oppføre seg på en måte som kan virke mistenkelig. De mer urbane cachene har imidlertid ofte den fordelen at de er tilgjengelig også vinterstid.
Det finnes forresten mange typer cacher, inkludert noen som har enda flere spillelementer. Her kan du for eksempel møtes av en gåte når du finner cachen, og kun ved å løse denne vil du finne ut hvor den neste cachen i sekvensen befinner seg. Andre kan gjøre bruk av elektronikk, eller være skjult på en slik måte at de kun kan finnes om natten. Min erfaring begrenser seg imidlertid til de normale cachene.
Et annet element som er litt artig er «travel bugs», som er ting med et registreringsnummer. Disse er det ikke meningen at du beholder; i stedet er poenget å registrere dem på nettet, og så flytte dem til en annen cache og registrere dette. Dermed kan eieren følge med på hvor objektet hans eller hennes beveger seg rundt om i verden. Noen av disse har også «oppdrag», altså mål som de skal forsøke å nå. Dette kan være å komme til et spesielt sted (og gjerne bli fotografert der) før de eventuelt skal forsøke å reise tilbake til eieren eller bare fortsette sin rundtur i verden.
Geocaching-nettstedet har også et visst sosialt element, hvor du kan legge til venner og legge ut bilder fra turene dine. Dette skjerper selvsagt konkurransen; han som introduserte meg for hobbyen har for øyeblikket funnet 40 flere cacher enn det jeg har gjort, men jeg skal nok ta ham igjen... en dag.
