OSLO (Gamer.no): På mange måter forventes det at Naughty Dogs spill legger listen for hvor sterkt en PlayStation-konsoll kan skinne. Med Uncharted-spillene og The Last of Us presset de stadig grensene på PlayStation 3 – The Last of Us Remastered ble også en dyktig teknisk konkurrent på PlayStation 4.
Etter en drøy time med Uncharted 4: A Thief’s End har jeg ikke sett noe som tyder på at dette blir noe mindre enn den neste store flaggskip-tittelen deres. Med kule nye spillmekanikker, vakre landskap og halsbrekkende fjell- og ruinklatring lover utvikleren nok en gang et minneverdig og actionpakket eventyr.
Halvåpent og helvakkert
Kapittelet som ble testet er det tiende kapittelet i spillet – omtrent en tredel inn i historien. Nathan Drake, storebror Sam og Drakes mentor Victor Sullivan befinner seg på Madagaskar, hvor de prøver å finne sporene etter piraten Henry Avery. Avery forsvant på mystisk vis fra historiebøkene på slutten av 1600-tallet, og det trolig med enorme rikdommer i sin besittelse. Hvorfor ellers ville Nate og gjengen reist så langt på leting etter ham?
Skattejegerne har leid en jeep for å kjøre til en vulkan på den afrikanske øya, og for første gang i serien er det spilleren som kontrollerer kjøretøyet. (Sett inn vits om at Naughty Dogs fjerde spill i en serie alltid involverer kjøring her.) Kjøringen fungerer veldig fint, uten noe særlig fiksfakseri. Gjengen spøker lystig om vulkanutbrudd og skyhøye priser på bilutleie, mens det store åpne landskapet utfolder seg rundt dem.
Dette nivået er mer åpent enn det som har vært vanlig i tidligere Uncharted-spill. Jeg så flere veier jeg kunne ta, selv om man til syvende og sist måtte reise en bestemt rute for å komme seg videre. Naughty Dog selv bruker begrepet «Wide linear»: Det gir en følelse av ekstra muligheter for utforsking, uten at det går bort fra den lineære formelen serien alltid har basert seg på.
Spillet er selvfølgelig slående vakkert. Siden det først ble vist på PlayStation Experience i 2014 har det vært klart at det visuelle ville være på plass. Det ser ikke ut til å ha blitt noe mindre pent siden da.
Les også: Disse spillene gleder vi oss til i april
Jeg så ingen teksturer som poppet inn da jeg kjørte i høy fart mellom steiner og trær, og heller ikke noe fall i bildefrekvensen. Spillet kjører like glatt som terrenget ble i oppoverbakkene.
Snikdreping eller eksperimentell geriljakrigføring?
Etter litt kjøring, utforsking og en nestenulykke på en gammel bro kom jeg til en ruin full av leiesoldater. Disse soldatene har blitt sendt av Nadine Ross – en av spillets skurker. Jeg ser umiddelbart at jeg kan gå fram på flere forskjellige måter: Jeg kan parkere bilen i skyggen og snike meg gjennom det høye gresset for å overraske fiendene, eller jeg kan gi bånn gass, kræsje i nærmeste leiesoldat og starte en liten krig.
Det er noen nye mekanikker som gjør snikeseansen til et mer gjennomført alternativ til åpen konflikt i Uncharted 4. Om du har en fiende i siktet, kan du trykke inn L3 for å markere dem, a la Far Cry. Da vil en grå pil dukke opp over hodet til fienden, hvorpå du kan observere bevegelsesmønstret deres for å planlegge hvordan du vil gå fram.
Om fienden skulle få øye på deg vil du se et grått, diamant-formet ikon over dem som fylles gradvis opp når du er synlig. Om denne diamanten fylles helt opp, vil fienden bli oppmerksom på deg, og om du klarer å gjemme deg fort vil han undersøke nærmere før han eventuelt roper ut til medsoldatene. Dette kan utnyttes om man lærer seg å få oppmerksomheten til kun én fiende om gangen på denne måten. Da vil man kunne lokke dem til seg, for så å knerte dem i høygresset hvor ingen andre ser drapet.
Skulle snikeplanen bli en fiasko og det begynner å brenne på dass, betyr ikke dette nødvendigvis at du må drepe alle i skuddvekslingen som følger. Du kan løpe rundt et hjørne og komme deg ut av fiendens synsfelt. Om de da ikke ser deg på en stund vil de, naturligvis, miste sporet av deg. De vil nå gå rundt og lete, men det er altså mulig å gå tilbake til sniketaktikken om du klarer å gjemme deg godt nok.
Det merkes godt i disse kamp- og snikeseksjonene at Naughty Dog har dratt mye inspirasjon fra hvordan slike sekvenser ble gjort i The Last of Us. Der kan man også riste fienden av seg om man klarer å snike seg vekk.
Da jeg sa meg fornøyd med snikingen og bestemte meg for å gå i Rambo-modus, merket jeg at skytefølelsen satt som støpt med en gang. Dette kommer nok av at selve skytingen er veldig lik de tidligere spillene, med noen minimale iterasjoner. Kommer du i nevekamp med noen, kan du parere og overkomme fienden på stilfulle måter. Er du sammen med Sully eller Sam vil de kunne hjelpe deg, eller hoppe på fienden før deg om de er nærmere. Sistnevnte skjer heldigvis kun hvis du allerede har startet kampen, og ikke når du sniker deg rundt.
En annen ting som kan være veldig nyttig, i kamp som i fjellklatring, er den nye entrehaken til Drake. Denne kan brukes i kamp for å komme deg ut av kinkige situasjoner, eller for å få overtaket på fienden, bokstavelig talt. Du kan slenge deg over noen, komme flyvende med knyttneven først og møte fiendens ansikt med en vanvittig kraft. Lyddesignet i håndkampene er hakket mer visceralt enn før, noe jeg tror er inspirert av de brutale kampene utvikleren designet i The Last of Us. Slagene føles tyngre og mer energiske enn i den originale Uncharted-trilogien.
Belønning for å utforske
Gjennom hele kjøresekvensen i kapittelet jeg spilte kunne jeg stoppe bilen og utforske omgivelsene til fots. Når jeg så noe jeg trodde kunne nås med apostlenes hester var det i nesten alle tilfeller noe å finne. Ruiner lå spredd rundt på det brede kartet, som regel med en skatt liggende på en lur plass. En bergsprekk avslørte en bortgjemt ammunisjonskasse. Men det mest spennende, og det som gav meg mest håp for utforskingsbiten av spillet var det jeg fant skjult bak en foss.
Det var et aldri så lite puslespill, hvor jeg måtte dra ned en kasse fra et stilas, og flytte den rundt i kjent videospill-stil. Oppå stillaset fant jeg en lapp. Det var et utdrag fra en kapteins dagbok. En kaptein som trolig var på leting etter piraten Avery.
Dette sier meg at utvikleren ønsker å gjøre noe mer med omgivelsesbasert historiefortelling: utdraget på lappen prater om den fuktige hulen Nate befinner seg i, og jeg blir påmint de svært spennende sidehistoriene om Ish i The Last of Us. Jeg mistenker at den ene lappen jeg fant er en av mange, og at vi kommer til å lære mer om piratene og deres historie gjennom slike utdrag, spredt rundt om kring i spillets kriker og kroker.
Konklusjon
Etter å ha prøvd Uncharted 4: A Thief’s End er det to ting som er helt klart, basert på min korte stund med spillet: Dette føles som Uncharted, men med nok av nye og spennende ting til at det ikke vil være for likt sine tre forgjengere.
Som en utvikler med utrolig mange svært sterke utgivelser på beltet, merkes det at dette er en opplevelse som har hatt godt utbytte av de sterke sidene til Naughty Dogs spill: Det raffinerte skytesystemet, de små bitene av sidehistorier du finner i omgivelsene, den detaljerte grafikken – alt er en summering av deres briljante repertoar.
Så får vi se om hele spillet holder standarden denne sniktitten har satt, og om det klarer å iterere på de store sekvensene og den narrative ekspertisen serien er kjent for. Jeg er i hvert fall optimistisk: Dette ser ut til å bli en fullverdig avslutning på Uncharted-eventyret i en svært blankpolert klasse som vil bli husket i mange år fremover.
Uncharted 4: A Thief's End kommer ut i 10. mai. Om du ikke klarer å vente til da, anbefales Uncharted: The Nathan Drake Collection. Har du Xbox One kan nye Quantum Break være verdt å sjekke ut.
