Tony Hawk-serien har lenge vært kongen på haugen blant skateboardspill. Nå ser det imidlertid ut til at Activision får konkurranse på dette hippe markedet, og det av spillindustriens ubestridte seriemester: Electronic Arts. Undertegnede skal innrømme at egne erfaringer med skating er begrensede. Et ti centimeter tykt sølvfarget brett med rosa «grip» satte en stopper for den store interessen før den i det hele tatt begynte. Hånlig latter og mangel på ferdigheter sørget for det.

Men det er forskjell på spill og virkelighet. I Skate er jeg tiljublet. Jeg er på forsiden av store skateblader, og alle i den oppdiktede storbyen San Vanelona vet hvem Mike Groove er.

Triksemester

Skate handler, ikke uventet, om å gjøre triks på en liten planke med fire hjul. Det har vi sett før, fra det sublime til det overdrevent spektakulære. Det som gjør at Skate skiller seg ut er først og fremst hvordan du bruker kontrolleren til å styre din egenkomponerte skater. De analoge spakene er sjef i Skate. Med den venstre spaken styrer du kroppens tyngdepunkt, mens den høyre styrer dine føtters brettlek. Dette Fight Night Round 3-systemet er uvant i starten, men når du kommer i sonen føles denne måten å styre på helt naturlig. PS3-kontrolleren er den beste du kan bruke til å nyte Skate, den føles rett og slett mer presis enn 360-kontrolleren – og presisjon er selve nøkkelen til suksess i dette spillet.

Etter en godt over middels morsom introduksjonsfilm med en haug av proffskatere, er tiden kommet for å få opplæring av de samme autentiske heltene. I starten av karrieremodusen er det nemlig du som er på skolebenken, men det varer ikke lenge. Man lærer raskt det grunnleggende, og det er ikke veldig langt fra amatørstatus til profftilværelsen i San Vanelona.

Skate er et spill det er enkelt å komme inn i, men uhyre vanskelig å mestre. Triksfloraen og presisjonsnivået som kreves er rett og slett enorm, dermed lærer du hele tiden. Her er det ikke erfaringspoeng og diverse tallbaserte ferdigheter som avgjør hvor god du er. Din øye-hånd-koordinasjon er alt som skiller en amatør fra en stjerne.

Triksene er for øvrig hele tiden forankret i realisme, så du får ikke elleville hopp med 100 000 graders rotasjon og et dusin saltoer. Virkeligheten er imidlertid like spektakulær når du har jobbet hardt for å få til en serie triks – om du klarer å lenke sammen kombinasjoner blir da også poengsummene høyere.

Byen San Vanelona er veldig variert og spennende å utforske. Den er full av hemmeligheter og topografiske nytelser – bakker og berg må være en skaters drøm. Hvis du har dårlig tid kan du bare bruke T-banen for å reise dit du vil på et øyeblikk, men personlig foretrekker jeg vind i håret mens jeg suser gjennom den livlige byen. Da får du et inntrykk av å være en del av noe større, noe du merker spesielt godt hvis du møter skatekolleger mens du er ute på tur.

Livlig by

Metropolen preges av at det er trafikk og fotgjengere over alt, og de liker slett ikke mennesker på fire små hjul. Sånn sett får du en anelse av hvordan det er å være uglesett skater i en storby når du spillet dette spillet. Du blir både kjørt og gått ned av idiotiske medmennesker. Samtidig gjør dette folkelivet at byen føles levende og pulserende, men jeg kan likevel ikke takke Gud nok for at de onde syklistene glimrer med sitt fravær. Biler og fotgjengere er én ting, men syklister er i sannhet Satans yngel på denne jord.

Utfordringer av ulike slag er nøkkelen til din suksess i Skate. Du må stille opp i morsomme konkurranser, utfordre proffer og spille inn filmer med deg selv som hovedperson. Alt dette for å få pressedekning i et av byens to skateblad. Med jevne mellomrom har du nemlig imponert nok til at disse gjerne vil ha deg på trykk, og da er det fotoseanse. Denne jakten på berømmelse er uhyre avhengighetsdannende, spesielt når sponsorer etter hvert kommer inn i bildet. Da blir utstyr og penger et tema, og ingen liker disse to tingene bedre enn meg. I Skate finner du nemlig haugevis av lisensierte merkenavn, som omfatter alt i fra capen på hodet til hjula under brettet.

I Skate følges du hele tiden av din pratesyke og filmende kompis, og han blir dermed den kameravinkelen du opplever spillet i. Dette er en svært god løsning, og kameraføringen fremstår som overraskende knirkefri. I et spill som dette, der presisjon er helt sentral, er det da også en nødvendighet at man ikke har trøbbel med kameraføringen. Noe annet ville vært en grobunn til enorm frustrasjon.

Verdenen er for øvrig helt lastefri når du skater fritt rundt, men hver gang du skal ta en utfordring blir lasting et faktum – og det er ganske ofte. Denne oppstykkingen er imidlertid til å leve med, da pausene ikke er av det lange slaget.

Slappe armer

Animasjonene til din selvkomponerte tøffing og andre skatere er jevnt over av ypperste kvalitet, selv om det er noen skjønnhetsfeil her og der. Det at skateren din ikke kan ta seg for når han treffer folk og objekter på gata er bare latterlig, og resulterer i at han tryner for den minste ting. Har du kokt spagetti som armer, gutt? Flyten i spillet er nesten prikkfri – på Xbox 360. PS3-versjonen er dessverre plaget med tidvis hakking, noe som forringer spillopplevelsen en smule.

Skate har en merkelig herlig musikkmiks, med alt fra hip pop til punk på spillelista. Variasjonen er dermed god, selv om enkelte av låtene repeteres litt for ofte. Så lenge Nirvana er såpass fremtredende flyter uansett skuta svært godt for min del, Cobain og skating går veldig godt sammen. Det øvrige lydbildet holder et imponerende høyt detaljnivå. Øret ditt får nye inntrykk hver gang skateboardet skifter underlag, og god bruk av ekko gir følelse av rom på steder med vegger.

Lyden av svivende kulelager når du flyr gjennom lufta, og brettets smertefulle «hyl» når du «railer» ned et gelender, er ubetalelige. Stemmegivningen i spillet er jevnt over akseptabel, selv om enkelte av proffene høres litt vel uinteresserte ut. Kanskje de skulle holdt seg unna den reven før innspilling?

Flerspillerdelen i Skate er ikke omfattende, verken lokalt eller over nett. Heldigvis er innholdet du får underholdende som bare pokker. Det å utfordre andre spillere over nett er hysterisk morsomt. Man kan kjempe om å få den høyeste poengsummen, og du gir deg ikke før de andre bøyer seg i støvet for dine flotte triks og hopp. Det hjelper også på at du hele tiden samler inn rangeringspoeng som gjør at du kan se hvordan du ligger an på verdensrangeringen. Videre kan du dele filmer og bilder av din skater på nettet, slik at kikkere kan få tilfredstilt sine skatefantasier.

Lokalt kan du også utfordre venner, men her blir det enda tynnere enn på nett. Dessuten er det ikke veldig moro å banke folk som ikke har samme ferdighetsnivå som deg selv – vi spiller jo ikke for penger her.

Konklusjon

Skate er en fullpakket tittel med tonnevis av moro for brettglade spillere. Jeg har et inntrykk av at dette er et spill «ekte» skatere vil elske, nettopp fordi kontrollersystemet er så intuitivt og at man aldri overdriver hemningsløst med triksene. Likevel kan vi som ikke har et sterkt forhold til skating også nyte dette spillet til det fulle. Variasjonen er stor, og gleden over å klare fastsatte oppdrag og triks varmer inn til hjerterota. Noen småproblemer slipper man ikke unna, slik som hakking på PlayStation 3-versjonen og at 360-kontrolleren ikke føles like responsiv som på PS3. Sett under ett er Skate likevel noe av det beste du får i sjangeren. Plankekjøring har aldri vært morsommere.