Det var en gang noen som påstod at krig aldri forandrer seg, og etter over en uke med This War of Mine, er jeg tilbøyelig til å si det samme. For selv om det beskjedne overlevelsesspillet prøver å lure deg med sine følelsesladde fortellinger og moralske verdier, er det ikke krigen som har endret seg, bare måten vi oppfatter den på. Her er vi ikke lenger en soldat som skal lemleste alt vi kommer over, men heller en gruppe med overlevende, fanget i en ustanselig kamp for tilværelsen.
Dette enkle perspektivskiftet viser seg imidlertid fort å være en essensiell endring, og det er dette, sammen med spillets betydningsfulle budskap, som gjør This War of Mine til et viktig spill – et spill som fortjener all den oppmerksomhet det kan få.
Lenge leve livet
Som tittelen tilsier er det dermed en noe annerledes og mer personlig krig som føres idet man kaster seg ut i rollen som overlevende i spillets fiktive østblokkstat. Her har en reell krig brutt ut, men hva denne handler om, hvilke land som slåss og hvor nærme konflikten er en eventuell avslutning, forblir alltid i bakgrunnen.
Også bokstavelig talt, da det som måtte finnes av bomber og eksplosjoner ofte flerrer opp himmelen bak din lokale boligblokk.
Det er nemlig her du og dine medsammensvorne har søkt tilflukt for anledningen, og spillet kaster deg prompte ut i din nye, XCOM-lignende tilværelse. Man får ingen hint eller opplæringsdeler, og det å finne ut av ulike ting, som for eksempel hvordan man lager egne medisiner eller gjør om snø til vann, går en hårfin balansegang mellom åpenbart og diffust.
Flere aspekter ved spillet blir ikke presentert godt nok.
Å finne ut av hvordan man spiller This War of Mine er derfor en smal sak, men flere aspekter ved spillet blir likevel ikke presentert godt nok – i det minste ikke godt nok til at jeg valgte å bry meg med de. Hvorfor skal jeg liksom risikere å kaste bort mine dyrt oppsparte materialer ved å bygge en innendørs urtehage, når jeg like godt kan sanke inn de samme urtene et annet sted.
Vi lister oss så stilt på tå
I bunn og grunn handler mye om hvorvidt man er villig til å stjele fra andre for å overleve, men dette er man nesten nødt til å gjøre for å komme noen vei i den fiktive østblokken. Spillet lar deg riktignok velge et par humanitære løsninger, som for eksempel muligheten til å byttehandle med godhjertede medmennesker, og kun utforske forlatte boligområder på nattestid, men det er vanskelig å klare seg med på denne måten.
Det er uansett først om natten man beveger seg utenfor husets fire vegger, og når de lumske snikskytterne som herjer byen i dagslys ikke lenger kan se deg, er det fritt fram hvor man går. Hvert sted på bykartet har sin egen beskrivelse, med forskjellige materialer, matvarer og andre gjenstander spredt fint utover de todimensjonale omgivelsene.
Disse nattlige eskapadene innebærer ofte at man kommer i kontakt med andre mennesker, og da må man tolke situasjonen godt nok for å bestemme om man skal holde seg skjult, eller vise seg fram i håp om at dette er hyggelige folk. Ofte er de ikke det, og da føler man at det er helt greit å stjele alt de eier og har.
Disse snikeseksjonene er som regel svært intense, og det er flere velimplementerte grafiske og mekaniske løsninger som skal ha æren for det. Hva lusker egentlig i de dårlig opplyste sykehusgangene? Rekker jeg å romstere i skapet i andre etasje før vakten kommer tilbake? Hver natt må man gå strategisk fram, veie risiko og belønning opp mot hverandre, og det er en herlig følelse å komme helskinnet fra et livsfarlig tokt.
I øyekroken
Dagene utspiller seg ofte med litt mindre bravur, og med unntak av et par spesielt hektiske dager, som for eksempel første dag i huset, koker disse bort i kjedsomhet. Hvorvidt dette er utviklernes måte å vise at det å overleve også krever tålmod- og standhaftighet vet jeg ikke noe om, men det å sitte og vente på at noe kanskje skal skje i løpet av den tolv timer lange dagen, blir fort et strev.
Man kan helt fint hoppe over hele sulamitten, men da risikerer man også å gå glipp av eventuelle byttehandler som ofte kan være gull verdt. Jeg savner med andre ord en spolefunksjon av noe slag, for slik det er nå, hvor jeg i stedet bruker tid på å stirre ned i telefonen med spillet i øyekroken, er ingen optimal løsning.
Helst ville jeg jo brukt så mye av tiden min som mulig på å studere spillets tegnede streker, som med valgfri intensitet formelig lyser opp de dunkle omgivelsene. This War of Mine er en helt spesiell audiovisuell opplevelse, og valget av grafikkstil oser av klasse og kvalitet. Musikkvalget er også svært godt gjennomført, og sjelden har jeg fått servert like stemningsskapende toner som her.
Dette bidrar til at målet med opplevelsen hele tiden står klart foran deg, og beskjeden er enkel: «Overlev! Og det så lenge som mulig, er du grei.»
For å klare dette er man pent nødt til å se til at alle i det alternative kollektivet har det bra, noe som blant annet krever søvn og mat, beskyttelse mot sykdom og skader, samt et velbalansert følelsesliv. Den aktuelle situasjonen legger derimot ikke videre opp til en slik lykkelig eksistens, og man må derfor slite og streve for å klare seg i spillets harde og brutale verden.
Ingen lykkelig slutt
På min første gjennomspilling gikk det hardt for seg, og mine utvalgte overlevende, Bruno, Pavle og Marko, raknet fort under psykisk press og mangel på mat. Det som tidligere hadde vært tre staute karer – to av de barndomsvenner med sine egne koner og barn, den tredje som ungkar og stjerne på fotballandslaget – stod nå i ruiner.
Marko og Pavle slåss da Bruno aldri kom hjem en snøtung vinterdag, og det gikk ikke mange dager før Pavle døde av indre blødninger. Marko holdt ut i nøyaktig to dager, før han ikke orket lenger og tok sitt eget liv. This War of Mine er et tungt og voksent spill, og det at man skaper sine egne fortellinger betyr ikke nødvendigvis at de får en lykkelig slutt.
Kanskje langt mer interessant enn de fortellingene du selv vever, er de eventyrene utviklerne har satt sammen. Jeg bruker begrepet «eventyr» løst her, for øyeblikkene som venter i This War of Mine er egentlig alt annet enn eventyrlige: Du kan blant annet risikere å møte på et gammelt ektepar som ber deg om å la de være i fred; en ung kvinne som er i ferd med å bli utsatt for overgrep på supermarkedet; to snikskyttere som holder til på toppen av en diger byggeplass; og en overlege som gjør sitt beste for å ta hånd om døende mennesker.
Det at man skaper sine egne fortellinger betyr ikke nødvendigvis at de får en lykkelig slutt.
Dette er mektige saker, og valgene man tar i enhver situasjon preger opplevelsen på den ene eller andre måten. Er du en kaldblodig morder som stjeler fra alt og alle? Eller velger du å hjelpe andre mennesker, først og fremst ved å la de være i fred? Valget er ditt.
Selve øyeblikkene mister imidlertid litt av sin storhet nå de fortelles om og om igjen. Du dro kanskje kjensel på to av de nevnte situasjonene fra min sniktitt tidligere i høst? Det var fordi de dukket opp flere ganger da jeg hoppet inn i spillet på nytt, og opplevelsen faller litt sammen når den tilfeldig genererte verdenen ikke strekker seg lenger enn som så.
Konklusjon
This War of Mine er et viktig spill, med et viktig budskap og en viktig historie å fortelle. Hva historien egentlig handler om bestemmer stort sett du, men hovedbudskapet peker mot krig som noe skikkelig dritt, og viser fram en sivil hverdag i en okkupert by som levende bevis.
Og, ja, det er ganske dritt. Hver dag er en desperat kamp for å overleve, og hvis man ikke vil sulte er man nesten plent nødt til å stjele og drepe for å klare seg. Opplevelsen preges av din egen moral, samt en strategisk tilnærming, hvor risiko og belønning stadig står i førersetet.
Samtidig er individuelle øyeblikk er betydningsfulle i This War of Mine, og fabelaktig grafikk og musikk gjør en god jobb med å fortelle de mange historiene man kan risikere å møte på underveis. Dette er stort sett svært mektige saker, noe som gjør det ekstra surt når man får servert de samme fortellingene flere ganger etter hverandre – de mister noe på denne måten.
Det som kanskje skader opplevelsen aller mest er derimot de tomme dagene, hvor man formelig er nødt til å sitte og stirre ut i luften, i håp om at noe spennende skal skje. Hvorvidt dette er utviklernes måte å la deg lide like mye som dine fiktive følgesvenner er ikke godt å vite, men det er i hvert fall ikke særlig engasjerende å følge halvt med på skjermen, halvt på mobilen i fanget.
Det er likevel vanskelig å ikke la seg rive med av This War of Mine, og skal du spille bare ett krigsspill i løpet av livet ditt, bør det nesten være dette.
Er du ute etter andre utradisjonelle krigsspill, er både Spec Ops: The Line og Valiant Hearts: The Great War gode alternativer.
