"Skaff deg et liv." Har du møtt denne noengang? Som spiller er jeg sikker på at du har. I en eller annen sammenheng. På nett, i diskusjongrupper. Spilling er ikke sett på som bare en hobby, men som noe som er "i stedet" for et liv. Enten spiller du, eller så har du et liv. Å ha begge samtidig er visst ikke mulig. Er det ikke noe som er feil der? Vi har fotball-interesserte som reiser etter laget "sitt" over hele Europa, drikker seg fulle på byen når laget vinner og synger "vi har vunnet!" skrålende på nærmeste pub - kler seg i til dels skrikende farger, og vi synes det er som det skal være. Vi ler og smiler litt kanskje når Dagsrevyen presenterer oss for tilreisende fotballfans. På TV-programmet Norge Rundt er det stadig noen som har samlet på et eller annet. Servietter, for eksempel. De har laget et eget lager på loftet for alle serviettene fra alle verdens hjørner. Fordelt i pene og pyntelige bunker delt inn i land. En reportasje omhandlet en mann som hadde omgjort hele huset sitt til et samlersted for militære antrekk og effekter, alt fra nedstøvede navigasjons-dingsbomser til flagg.
Jeg er kvinne, i min beste alder. Jeg har hatt de fleste hobbyer det kan gå an å ha. Jeg har hengt etter et lite tynt reip i Kolsåstoppen, svømt rundt på 20 meters dyp ved Rødskjær i Oslofjorden. Stått på scenen i konserthuset sammen med 500 andre og sunget. Vært bøyd over symaskinen og kreert fantastiske ting. Nå for tiden er hobbyen min inni en summende boks på skrivebordet, og jeg har kontakt med mange mennesker fra hele verden. Spilling er fremdeles en guttegreie, og at gutter driver med guttegreier er forståelig, men hvis den samme gutten spiller når han blir 30 - møter han en annen virkelighet. Spilling er ikke sosialt akseptert, slik som fotballidioter og serviettsamlere. Vi er enda særere og enda mer rare. I hvert fall ikke voksne - selv om mange av oss er over 40. Der gutten møter hoderisting og himling med øynene, får jenter som spiller, et visittkort til nærmeste hodekrymper. For det med jenter over 30 og spill går liksom ikke an! Tulle rundt med datamaskiner og spill på den alderen? Uansvarlig!
Husker du den forferdelige historien i Sverige, hvor en gutt ble kappet av hodet? Hvem var det politiet mistenkte først ? Jada, rollespillerne i hans omgangskrets. Det er det vi er vet du, øksemordere - med null bakkekontakt. Har du noengang hørt om saker hvor politiet mistenkte vennene fordi de "leste så mange bøker" eller "så mye på TV"? Ok, så høres vi litt rare ut når vi snakker om hobbyen vår. Overhørt på en Ram & Rom-butikk: "...så fant vi ut at vi var de eneste som var flinke nok til å krige, så vi groupa opp og bare kriger for tiden (tørr latter)". For noen som overhodet ikke har peiling på hvilket spill de snakker om, eller hva de snakker om overhodet, høres det sært ut. Rett og slett ganske så blodtørstig. Men har du noen gang overhørt en samtale mellom fotballfans? Serviettsamlere? For en som meg, som har null peil og interesse for fotball, høres den samtalen like sær og rar ut.
Jeg er den første til å innrømme at min nye hobby krever masse tid, og at den til tider har overskygget mye annet. Men, det gjorde også mine tidligere hobbyer. Det er derfor du har dem, hobbyene, fordi du er interessert i området og brenner for det. Som fotballfansen og serviett-samlerne. En hobby er et sted å hvile. Fra mas og kjas og forventninger og krav. En pustepause rett og slett. Om det er å stable serviettene på loftet og sjekke brannvarsleren, eller å teste ut det nyeste på spillfronten. Å finne det riktige balanseringspunktet mellom ditt sosiale liv og hobbyen din, er en utfordring uansett. Det er noe som alltid vil være der, og ikke noe du skal ta lett på. Men, jeg har et liv jeg, takk. Og inni det livet, er spill-interessen. Eller som en spiller på nett sa det: "Få et liv? Jeg har 10 allerede, jeg har ikke tid til et til!"
- tovemi
