Minecraft er stort. Minecraft er underholdning, overlevelse og læring. Minecraft er kreativitet i skjønn utfoldelse. Minecraft er verdens mest solgte dataspill. Og nå har Minecraft også blitt en helaftens familiefilm.
Også denne kommer til å tjene inn uhorvelig store summer. Og det til tross for at Minecraft-filmen ikke evner å gjøre noe originalt, nytt eller overraskende.
Har vi ikke sett dette før?
I stedet legger filmen seg tett opptil en oppskrift som har fungert godt mange ganger før. Her får vi bli med på eventyr idet en brokete samling hovedpersoner forviller seg inn i et nytt og fremmed univers, og denne gangen er det «oververdenen» fra Minecraft som skal utforskes.
De utvalgte karakterene er like fargerike som de er enkle: Garrett «Søppelmannen» Garrison er for eksempel en avdanket gamer som er på jakt etter skjulte skatter for å betale husleia; Dawn er dels eiendomsmegler, dels dyrepasser og helt uforberedt på hva hun har i vente; mens søskenparet Henry og Natalie er kreative, nevenyttige og fullstendig foreldreløse.
Jack Black dukker selvfølgelig også opp, denne gangen i rollen som spillets ansikt utad, Steve. Faktisk er det han som får æren av å sparke det hele i gang, idet han viser styggefingeren til voksenlivet og gir seg i kast med å utforske en gruve han har siklet på helt siden han var liten gutt.
Dypt inne i grotten finner han en magisk portal som leder til verdenen vi kjenner igjen fra dataspillet.
Her er absolutt alt dataanimert, og filmen går brått en hårfin balansegang mellom sjarmerende og grotesk – stilen er merkelig realistisk, på en måte som gjør at brorparten av skapningene fra spillet ofte faller innenfor sistnevnte kategori. Mange av figurene og dyrene er glatte og glinsende på en helt besynderlig måte, og det gir meg en vemmelig følelse som jeg ikke helt klarer å sette fingeren på.
Dette står i sterk kontrast til det ellers ganske flotte universet. Alt som ikke beveger seg er nemlig gjengitt med en herlig detaljrikdom, og det er spennende å se hvor oppriktig filmens tolkning av opphavsmaterialet er akkurat her.
Morsom Momoa
En hektisk åpningssekvens lar oss for eksempel se hvordan Steve sakte, men sikkert blir kjent med universets lover og regler, og her gjør filmen en finfin jobb med å emulere hvordan det er å spille Minecraft for aller første gang.
Steve denger løs på trær, snubler over fargerike sauer og får fullstendig noia når natten kommer bardust på etter bare et par minutter. Han bygger en stygg jordhytte for å overleve til daggry, og så går det slag i slag mens han temmer ulver, bygger stadig mer imponerende kunstverk og til slutt går seg vill langt inne i The Nether.
Det er her de andre menneskelige figurene kommer inn i bildet, idet de snubler over en billedlig flaskepost som leder dem til portalen som lokket Steve ut på eventyr i begynnelsen av filmen.
Skuespillerne gjør for det meste en god innsats, uten at jeg noensinne blir veldig grepet av figurenes personlige reiser eller forholdene dem imellom. Jack Black er seg selv lik, der han hoier, maser og synger med voldsom gestikulering i annenhver scene han dukker opp i; Danielle Brooks er både beinhard og sjarmerende på sitt vis; mens det er Jason Momoa i rollen som Garrett som engasjerer aller, aller mest.
Han er sedvanlig teit og breial, men klarer likevel å være et tydelig bindeledd i gruppa takket være en håndfull godt skrevne vitser, ståpåvilje og skuespillerens unektelige karisma. Den dubbede utgaven bruker i tillegg et forfriskende ungdommelig språk, hvor spesielt Garrett blander norske, engelske og meningsløse begrep på en herlig måte som stadig tar meg på senga.
Mest for småfolket
Store deler av filmen blir likevel altfor enkel og oppskriftsmessig – Minecraft-filmen underholder riktignok fra start til slutt, men klarer sjelden å tilføre den ekstra varmen og nærheten som andre tilsvarende filmer har. I stedet er opplevelsen intens og masete på en måte som gir null rom for refleksjon og ettertanke.
Det er slåssing, eksplosjoner og skriking stort sett hele tiden, kun avløst av korte samtaler og en rekke halvkleine humorpoeng. Mye av handlingen satt til den virkelige verdenen kunne vi for eksempel spart oss for.
Å forvente noe annet er kanskje for mye forlangt av et spill basert på Minecraft, særlig all den tid dette tross alt skal være en familiefilm.
For filmen gjør jo egentlig akkurat det den skal: Jeg merker at de yngste i salen hvisker begeistret når de ser en «villager» i levende live for første gang, de klapper i takt med det store sangnummeret på slutten, og mange ler høyt når Steve kaster egg og kyllinger på den store, stygge skurken.
Selv kan jeg ikke la være å trekke smilebåndet når Jack Black og Jason Momoa flyr tandem med «elytra», eller når Garrett ut av det blå sammenligner Minecrafts univers med Geiranger ... men det gir meg liksom ingenting mer. Jeg bryr meg ikke om figurene, og himler med øynene de få gangene filmskaperne forsøker, og mislykkes med, å trekke i de mer sentimentale trådene.
At noe er myntet på barn, trenger på ingen måte å utelukke nære, minneverdige øyeblikk – man trenger ikke se lenger enn til Sonic-filmene for å finne flere gode eksempler på hvordan dette kunne vært så utrolig mye bedre.
Til sammenligning føles Minecraft-filmen som et produkt; et produkt som i all hovedsak skal lokke barn og foreldre inn i kinosaler verden over. Det tror jeg til gjengjeld den klarer med glans.
Konklusjon
Minecraft-filmen er både actionfylt og underholdende, og gir oss en unik vri på en verden mange av oss har et nært og kjært forhold til.
Det er spennende å se hvordan karakterene vikler seg stadig lenger inn i dette finurlige universet, og filmen har gjort en god jobb med å gjengi lovene og reglene for hvordan ting faktisk fungerer i spillet. En del av vitsene er morsomme på sitt vis, og særlig Jason Momoa sjarmerer hver gang han er på skjermen.
Resten av filmen er dessverre for tro mot oppskriften, med en keitete introduksjon i den virkelige verdenen og intetsigende figurer. Og mest av alt er filmen altfor, altfor masete – det er et helt enormt tempo, med lite eller ingen rom for ettertanke.
Jeg er fullt klar over at jeg ikke akkurat er i målgruppen, men at en film hovedsakelig er myntet på den yngre garde er ingen unnskyldning for å mangle personlighet, nærhet og varme. Minecraft-filmen har nesten ingen av disse elementene, og står igjen som en morsom og underholdende, men likevel litt sjelløs spillfilm.
En Minecraft-film går på norske kinoer fra 4. april »
