Traveller’s Tales og deres spill som kombinerer Lego med kjente film -og tegneserielisenser, har etter undertegnedes mening lenge vært en garantist for lettsindig underholdning og uskyldig humor. De har derfor vært en fin avkobling fra alle de mørkebrune storspillene som har war, dark og blood et eller annet sted i tittelen. Det er få andre moderne spillserier jeg anbefaler like ofte for barn og for foreldre som ønsker å spille noe litt mer omfattende enn Candy Crush sammen med barna.
Absurde situasjoner
Personlige favoritter blant Lego-spillene er Lego Indiana Jones: The Original Adventure fra 2008 og Lego Batman 2: DC Superheroes fra 2012. Disse treffer bra med flotte, fargerike miljøer og den absurde humoren. Den oppnås ved å ta storslåtte, litterære verdener og omgjøre de til Lego hvor noe mindre litterære legofigurer løper hodeløst rundt omkring.
Denne balansegangen har Traveller’s Tales lyktes best med i lisenser som allerede har et visst tilsnitt av selvironi over seg. Da føles humoren langt mindre påtvunget, og de yngre spillerne får en mulighet til å oppleve superhelter og filmhelter i en mindre alvorlig sammenheng . I disse dager er det omtrent umulig på kinolerretet, da absolutt alle helter skal være mørke, selvhøytidelige og moralsk tvetydige.
Nå er det Steven Spielbergs storslåtte dinosauroddysé fra 1993, Jurassic Park, sin tur til å få Lego-behandlingen. Da tenker du kanskje at den filmen må jo være for gammel til å kunne bære relevans for de yngre blant oss. Det er jo tross alt barn disse spillene er myntet på, ikke sant? Løsningen ligger i sommerens «blockbuster» på kino, Jurassic World. Dette er en nytolkning av originalen, komplett med nytt karaktergalleri, ny historie, og nye genmanipulerte dinosaurer. Lego Jurassic World bygger på og inkluderer elementer fra begge filmer i et forsøk på å fenge yngre og eldre dinosaurfilmentusiaster i en og samme pakke.
Hyggelig gjensyn
Etter en kort prolog, hvor du blir kjent med grunnmekanikkene i spillet, får du altså muligheten til å reise til en av to temaparker, Jurassic Park og Jurassic World. Som navnene antyder, er disse temaparkene bygd på miljøene fra filmene med samme navn, og du står fritt til å forlate den ene og reise til den andre når du føler for det.
Du spiller alene eller sammen med en makker og tar styringen over en gruppe arkeologer, forskere og andre som har med de to temaparkene å gjøre. Den dynamiske splittskjermen som benyttes når du spiller med en makker, fungerer stort sett veldig bra. Unntaket er kanskje den unødige delte skjermen dere får når dere kjører samme bil med samme synsperspektiv. Kameraet har også en tendens til å låse seg når en av dere forlater kjøretøyet i fart. Også når man ferdes til fots, spiller ikke alltid kameraet på lag, og du må ofte justere det unødig mye på egen hånd med høyre analogstikke.
Du får ikke stort hva angår kontekst i dette spillet, så du bør være rimelig godt kjent med filmene hvis du ønsker at hendelsesforløpet og persongalleriet faktisk skal gi noen mening for deg. Karakterene spyr ut tilsynelatende tilfeldig valgt dialog fra filmene, og denne er attpåtil av rimelig utdatert lydkvalitet; det anbefales å skru på undertekster. Og hva i all verden er greia med at figurene stadig vekk drar pølser opp fra lomma? Jeg tror det er flere enn meg som sliter med å plukke opp humoren i dette. Ei er det en finurlig referanse til filmene.
I kjent Traveller’s Tale-stil vandrer du rundt og gjenopplever scener, miljøer og biroller fra kildematerialet, og for mange er dette selve appellen i disse spillene. Det er ingen tvil om at Jurassic Park-delen av spillet frigjør en god del nostalgiske følelser for min egen del, og dette er takket være de nøyaktige utgavene av miljøene og rekvisittene fra filmen. Et godt eksempel er utedoen fra den ikoniske «T-Rex- tygger-på-forretningsmann»-scenen, eller vitenskapsmuseet og kjøkkenet som huser den klaustrofobiske raptor-scenen mot slutten av Jurassic Park.
Det er ingen tvil om at Jurassic Park-delen av spillet frigjør en god del nostalgiske følelser for min egen del.
Jeg føler nok likevel at Jurassic World-delen er mer fengende og oppleves som mer levende. Her er i det minste dialogen hørbar, da den naturlig nok er hentet rett fra en splitter ny Hollywood-film. Tonen føles også mer i tråd med det frisinnede Lego-konseptet, og spesielt yngre spillere vil få mye mer ut av denne delen av spillet. Det er i det hele tatt mer å gjøre da denne fornøyelsesparken er i mye større grad fylt av bygninger og folk. Er det mulig at Lego Jurassic World burde vært delt opp i to forskjellige kampanjer? En for Park og en for World? En for eldre og en for yngre Jurassic-tilhengere?
Åpen verden hvor alt er låst
Spillet legger opp til utforsking av en «åpen verden» da du står fritt til å vandre eller kjøre bil/gaffeltruck inne på temaparkenes områder. Du kan også fritt skifte mellom hvilke karakterer du ønsker å styre, og du er nødt til å skifte hyppig da evnene og redskapene i spillet er fordelt på de ulike karakterene — det er kun den mannlige arkeologen som kan grave i jorda med spade, og det er kun den kvinnelige biologen som kan hoppe ekstra høyt.
Det vil derfor ofte oppstå situasjoner hvor du ikke kan gjøre noe som helst, da du har tatt med deg feil karakter og må deretter bruke lang tid på å bringe den riktige karakteren til stedet. Jeepen du brukte for å komme deg til hvor du er, har også en lei tendens til å forsvinne i løse lufta.
En annen gang kom jeg tilfeldigvis over en stakkars mann som var i ferd med å bli tygd ihjel av en raptor, men min figur ristet bare på hodet. «Her er det ingenting jeg kan gjøre», gestikulerte han til meg. Det er i det hele tatt veldig få ting du kan gjøre før du har nådd punktet hvor spillet lar deg gjøre det. Den åpne verdenen i Jurassic World består altså hovedsaklig av steder og oppgaver som er låst, og for hver låste oppgave jeg møter, får jeg mindre og mindre lyst til å komme tilbake senere og faktisk løse oppgaven. Oppgavene i seg selv vil føles veldig enkle og åpenbare, også for yngre spillere. De består som regel av enkle sekvenser hvor du graver opp en gjenstand for så å bruke den på en annen gjenstand. Dette oppnås ganske enkelt ved å trykke på en knapp et par ganger for så å trykke på en annen knapp et par ganger.
Moroa man har med dette spillet må man derfor skape selv. De mest minneverdige øyeblikkene fra spillet i skrivende stund er ufrivillige overkjørsler av kolleger med jeep og gaffeltruck. Det å loke rundt og slå i stykker planter, stener og maskiner for å få gull (som man bruker til å kjøpe nye karakterer og kjøretøy), er rimelig morsomt. Du vil flere ganger måtte ty til dette som utløp for frustrasjonen som følger når man ikke vet hvor man skal dra og hva man skal gjøre. Figurene som du styrer, bidrar heller ikke til å lette på frustrasjonen, da de som regel totalt mangler personlighet. Å gulpe opp dialog som så vidt er hørbar, bidrar ikke til å bygge personlighet. Ellers er det veldig mye grynting og stønning, som forøvrig også er hentet rett fra filmene!
Når det er sagt, er det en glede å få spille som Jeff Goldblum i legoformat. Hva karakteren hans i Jurassic Park faktisk heter, er fullstendig irrelevant. Jeff Goldblum har alltid gjort hva han kan best, nemlig å spille Jeff Goldblum. I likhet med resten av figurgalleriet, spyr Goldblums legovariant ut den ene one-lineren etter den andre, men i motsetning til resten av dialogen er Goldblums replikker passende nettopp fordi de er herlige one-liners som ikke behøver noen kontekst. Hans fantastiske repertoar av kampsportteknikker (som jeg ikke mener å huske han hadde i Jurassic Park) er et herlig absurd tilskudd av den kreative sorten som jeg så inderlig skulle ønske dette spillet hadde mange flere av. De timene jeg testet dette spillet med en kompis, ble for det meste brukt til å diskutere hvem som skulle få spille som Jeff Goldblum og hvem som måtte nøye seg med et medlem av den totalt uinteressante øvrigheten.
Konklusjon
Lego Jurassic World er i det hele tatt en meget forglemmelig opplevelse som lett kan hoppes over til fordel for mer inspirerte titler som Lego Indiana Jones og Lego Batman. Førstnevnte kan by på herlig slapstick-humor og hektiske plattformsekvenser, og sistnevnte byr på en morsom, original historie og glimrende stemmeskuespill — alt dette er dessverre nesten totalt fraværende fra Jurassic World. Det er i det hele tatt veldig lite å hente, og veldig lite å glede seg over annet enn en viss nostalgi dersom man har et kjært forhold til filmen(e). Har man det, er kanskje bedre å bare se filmene igjen fremfor å spille Lego Jurassic World.
