Machinarium er det første kommersielle spillet fra den vesle tsjekkiske utvikleren Amanita Design, men hvis du tror det er et nybegynnerprosjekt tar du grundig feil. Amanita (som forøvrig er latin for fluesopp) har nemlig rikelig med erfaring med nettbasert underholdning, og er mest kjent for sine briljante og underfundige Samorost-spill.
Robot-moro
I Machinarium styrer du en liten robot som heter Josef. Han bor i en verden full av roboter av ymse slag. Dette er verken sjelløse fabrikkroboter eller menneskehatende drapsroboter, men levende maskiner med svært menneskelige trekk. Josef selv er en søt liten blikkboks som tatt ut fra en kunstnerisk tegnefilm fra tiden før det var noe som het dataanimasjon. Det tar cirka to sekunder å lære seg å elske den vesle krabaten, og selv om du kan bli mektig sint på ham underveis, varer kjærlighetsforhold spillet ut.
I det spillet starter, kastes Josef av ukjente grunner ut av byen han bor i. Det første målet blir dermed å komme seg tilbake til hjemtraktene hans, men dette er bare begynnelsen. Før spillet er over må Josef redde både kjæresten og byen hans, og hjelpe en hel haug trengende roboter på veien.
Machinarium tar utgangspunktet i den tradisjonelle pek-og-klikk-formelen for eventyrspill, som har eksistert siden LucasArts introduserte Maniac Mansion og SCUMM til en måpende verden sent på åttitallet. Josef styres rundt i de todimensjonale miljøene ved hjelp av musen. Du klikker dit du vil at han skal gå, og på ting du vil at han skal ta opp eller forsøke å manipulere. Spillet har imidlertid noen særegenheter.
Visuell kommunikasjon
For det første er spillet så godt som ordfritt. Hvis Josef ønsker å formidle noe, kommer det en liten tankeboble over hodet hans, hvor du får se et bilde eller en liten animasjon. Kommunikasjon med andre figurer foregår på samme måte, noe som resulterer i en svært visuell opplevelse – samtidig som de søte små animasjonene føles langt mer personlige enn ord ville ha gjort i utgangspunktet. Det er i det hele tatt lite direkte kommunikasjon i dette spillet, i motsetning til i vanlige eventyrspill hvor figurene har store mengder dialoger du må klikke deg gjennom, på godt og vondt (avhengig av kvaliteten, selvsagt).
En annen særegenhet er at du kun kan manipulere ting som er i nærheten av deg. I et vanlig eventyrspill av denne typen kan du klikke overalt på skjermen, og så går figuren din bort til stedet og gjør det du vil. I Machinarium må Josef være i nærheten av ting før du får lov til å klikke på dem. Heldigvis er han selektiv i forhold til hvor han vil gå, og hvis det ikke er noe av interesse et sted, vil heller ikke Josef gå dit. Du kan også forlenge (og forkorte) Josefs kropp. Forlenger du den, kan han nå ting høyt oppe, og forkorter du den kan han nå ting langt nede. Dette kan gjøre letingen etter ting du kan manipulere litt mer tidkrevende enn det burde (i alle fall om du sitter fast og er litt irritert i utgangspunktet), men jevnt over fungerer det fint.
Gåtene i Machinarium er tydelig inspirert av Samorost-spillene. Her har du vanligvis få objekter tilgjengelig, og mye av fremgangen kommer rett og slett ved å klikke på forskjellige ting og se hva som skjer. Du må generelt eksperimentere veldig mye for å finne veien gjennom spillet. I begynnelsen har du ikke peiling på hva du skal gjøre, men ved å studere hva som skjer når du klikker på ting, og så forandre noe og se hva som så skjer, får du gradvis et klarere bilde av hva du skal oppnå og hvordan du skal gjøre det.
Vi får også mange logiske nøtter, ofte i form av små minioppgaver og spill hvor kontrollene er annerledes enn i resten av spillet. Disse er vanligvis både intelligente og fornøyelige å løse, men jeg må innrømme jeg himlet litt med øynene da spillet serverte meg en utgave av det kjente og forhatte 15-spillet. Vil jeg rive ut håret mitt i frustrasjon over denne «klassikeren» spiller jeg heller Cogs.
I starten er de individuelle skjermene du må spille deg gjennom selvstendige, og når du kommer deg forbi én skjerm er du ferdig med alt du plukket med deg der. Etter hvert åpner imidlertid spillet seg, og nøttene foregår over flere skjermer. Da kan det være litt vanskelig å vite nøyaktig hva man skal begynne med, og hva du for eksempel ikke kan gjøre fordi du trenger noe fra en annen skjerm.
Mange nøtter
Vanligvis virker løsningene fullstendig logiske – i alle fall i etterkant. Vanskelighetsgraden er likevel temmelig høy, og jeg lover at du kommer til å klø deg kraftig i håret noen ganger i løpet av spillet. Men heldigvis vil du sannsynligvis ikke sitte fast fryktelig lenge. For det første kan du klikke på en liten tankeboble som gjør at Josef gir deg et visuelt hint om hva det er han tror må gjøres, og for det andre har du faktisk tilgang på en komplett løsning i tegneserieformat inne i spillet.
For å få tilgang på denne må du imidlertid spille gjennom et lite arkadespill hvor du styrer en nøkkel gjennom sideskrollende ganger, litt som en forenklet versjon av arkadespillet Skramble, om du husker det. Disse sekvensene er verken vanskelige eller lange, men representerer en hindring stor nok til at du tenker deg om to ganger før du forsøker å få frem løsningen. Dermed klarer spillet å tilby deg all hjelpen du trenger, uten å gjøre det alt for fristende å bruke denne funksjonen.
Apropos arkadespill; det er en del situasjoner i spillet som må løses ved hjelp av arkadesekvenser, og disse kan du ikke hoppe over. Her får vi alt fra en Space Invaders-klone til et lite skytespill der du må navigere deg gjennom labyrintaktige miljøer og drepe fiender. Jeg synes disse delene tilfører opplevelsen ekstra variasjon, selv om jeg ikke vil påstå at de er like interessante som resten av spillet. Jeg har tross alt spillt spill som Space Invaders og Skramble før, og Machinariums versjoner er ikke akkurat i toppsjiktet.
Arkadesekvensene er ikke veldig vanskelige, men kontrollene er litt kronglete hvis du bruker musen for å kontrollere dem. Det er mulig å bruke tastaturet, noe jeg (i en blanding av dumhet og mangel på info fra spillet) ikke fikk med meg. Jeg hadde uansett ikke nevneverdige problemer med disse spillene, men kan se for meg at visse deler av sjangerens eldre publikum ikke vil være like komfortabel med dem som jeg er. Arkadesekvenser i det som ellers er rene pek-og-klikk-eventyr er tross alt noe mange misliker, da det krever helt andre spilleregenskaper enn resten av spillet.
Herlig presentasjon, med én ulempe
Machinarium er generelt utrolig velprodusert, og nok et bevis på at man ikke trenger budsjetter i millionklassen for å lage lekre spill. Figurene, animasjonene og bakgrunnene er fulle av sjel, og omgivelsene er spekket til randen med animerte detaljer. Et lite eksempel: Når Josef plukker opp noe, ser du hele prosessen utført med jevne og detaljerte animasjoner. Dette er i skarp kontrast til det vi får servert i langt dyrere eventyrspill, hvor du ofte bare ser figuren din strekke hånden ut i retning av det han eller hun vil plukke med seg, og vips så ligger det i «ryggsekken».
Disse detaljene er det dessuten mange av i Machinarium – langt flere enn det som strengt tatt er nødvendig. Dette gjør utforskingen til en fryd, for det er alltid noe nytt å oppleve. Musikken må forresten også nevnes. Spillets lydspor er rett og slett fantastisk, og passer det som skjer på skjermen perfekt. Hvert sted har en egen bakgrunnsmelodi, og ofte er det fristende å bare stå stille og lytte til musikken.
Machinarium er laget i Flash, og selv om det i utgangspunktet er helt likegyldig for meg hvordan utviklere har laget spillene sine, er det dessverre klart at Flash har noen svakheter. Det vil si, det har spesielt én svakhet. Av en eller annen obskøn (og sannsynligvis Apple-relatert) grunn kan man nemlig ikke bruke høyreknappen til noe fornuftig i Flash-programmer. Det passer dårlig med typiske eventyrspill, hvor høyreknappen er i flittig bruk, ofte for å kansellere det du holder på med.
Resultatet er at mange års erfaring med eventyrspill stadig får meg til å klikke høyreknappen, og få opp den ugudelige Flash-menyen i stedet for at det har den effekten jeg ønsker. Dette skjer omtrent hver eneste gang jeg har aktivert en eller annen ting fra ryggsekken, og ønsker å legge den bort igjen. Uhyggelig irriterende. Det blir litt feil å kritisere Amanita Design for dette, og jeg er ikke i tvil om at Flash har vært et svært effektivt verktøy for dem, men det er ærlig talt på tide skaperne av Flash forstår at ingen med vettet i behold bruker mus med én museknapp i 2009.
Konklusjon
Machinarium er et ultrasjarmerende eventyr med en særegen og herlig stil, med tonnevis av stemning. Det er flott å se et spill i denne sjangeren som ikke forsøker å imitere det LucasArts og Sierra gjorde på nittitallet, og det er enda bedre å se det lykkes. Men all sin sjarm og stemning til tross, er ikke Machinarium feilfritt. Oppgavene du får er litt ujevne, og spesielt arkadesekvensene og visse logikknøtter trekker ned. I tillegg er det ikke alltid fokuset på eksperimentering fungerer optimalt, og til tider er det litt for lett å bli sittende dønn fast, og måtte sjekke løsningen. Dette hindrer uansett ikke spillet i å være et av årets mest minneverdige (om ikke akkurat beste) eventyrspill, og vel verd den vesle summen utviklerne vil ha for det.
Du kan kjøpe spillet fra utviklernes nettsted, hvor du også kan spille en demo. Machinarium finnes også på diverse digitale spillportaler. Spillet er tilgjengelig for Mac og PC (testet).
