Våren er i anmarsj, og siden det ikke er enormt mange spennende spill som kommer ut i disse dager (med et par ekstreme unntak), benytter vi oss i stedet av det fine været til å la leserne våre bli litt bedre kjent med oss. Dette er en del av en pågående artikkelserie hvor vi svarer på spørsmål vi stiller oss selv.
Tidligere har vi delt våre meninger om en rekke ulike aspekter ved spillbransjen, slik som da vi så dypt i oss selv for å finne ut hvilket spill vi er best i. Eller da vi fant ut av hvilket spill vi er skikkelig dårlig i. Denne gangen har vi stilt oss selv et spørsmål som godt kan ha noe med sistnevnte å gjøre, nemlig «Hvilken spillsjanger liker du minst?». Dette trenger selvfølgelig ikke være spill vi ikke mestrer – det kan være så enkelt som at vi rett og slett ikke bryr oss om eller forstår oss på sjangeren.
Mathias Hynne
MOBA
Jeg hater MOBA. Jeg skjønner ikke sjangeren. Jeg klarer ikke å bli engasjert selv om jeg ser på The International, som er et av verdens største e-sport-arrangement med tusenvis av tilskuere. Det er altfor mange helter, det er altfor mye som skjer på en gang, og jeg føler du har altfor lite kontroll på hva som skjer i en kamp alene.
Sommeren 2016 bestemte jeg meg for at jeg skulle gi sjangeren en sjanse. Men etter flere titalls timer i både League of Legends og Dota ble det rett og slett aldri engasjerende for meg. Jeg måtte tvinge meg selv til å spille videre i begge spillene. Jeg la ned masse tid for å sette meg inn i begge spillene, hvilke helter som er best, hvilke som fungerer i de forskjellige rollene og «lanene». Enden på visa ble at jeg avinstallerte begge, og gikk tilbake til å spille sammen med hyggelige russere i Counter-Strike.
Jeg klarer ikke å skjønne hvorfor det er så populært. Men som man sier, smaken er som baken. Heldigvis.
Aleksandar Jekic
Konkurransebaserte flerspillerspill
Hvis jeg de siste årene kommer i snakk med noen andre som er glad i spill har jeg 9 av 10 ganger ingenting å snakke med dem om. Grunnen er at de med spill mener konkurransebasert flerspiller over nett. Call of Duty, PlayerUnkown's Battlegrounds, Battlefield, Battlefront, League of Legends, Dota, Overwatch og så videre.
Selv har jeg nær ingen glede av disse spillene. Taper jeg blir jeg lei meg. Vinner jeg på den andre siden har jeg gjort noen andre lei seg – og av en eller annen grunn blir de sinte hvis jeg prøver å trøste dem eller si det ikke var så farlig (en tjeneste de aldri gjengjelder).
Men det jeg minst kan forstå med disse spillene er at de bare er at de bare gjentar seg og gjentar seg og gjentar seg. Hvorfor i det hele tatt begynne? Jeg forstår at det er noen som etter hvert tjener penger på å være god på dem, men det kan umulig gjelde mange!
Petter Lønningen
Rollespill
Det verste jeg vet er onlinespill hvor man må samarbeide med andre, men det har jeg skrevet om før. Nummer to på listen er rollespill som Mass Effect og Dragon Age.
Jeg fikser ikke rollespill. Det verste jeg vet er store, massive rollespill hvor hele verden går lukt åt skogen bare fordi jeg ikke klappet pusekatten jeg kunne ha møtt i en bakgate under et valgfritt sideoppdrag, eller at jeg gikk glipp av spillets beste oppdrag og spillets egentlige budskap fordi jeg ikke orket pløye meg gjennom et enormt dialogtre slik at jeg kunne forføre <datastyrt spillfigur nr. 263>. Hva er det for noe dritt?
Jeg vil ha en spillopplevelse hvor forfatterne våger å fortelle en bestemt historie, som lar meg se verden fra et annet ståsted enn mitt eget. Jeg tror at de beste og mest interessante historiene er de som oppstår på bakgrunn av erfaringene og forutsetningene til bestemte figurer og hvordan dette påvirker deres valg – helt andre valg enn kanskje jeg selv ville tatt – ikke om hvorvidt jeg har slumpet til å daske til et tre med en pinne eller ei.
Med mindre vi snakker om The Witcher III, selvfølgelig. Og når er det egentlig Cyberpunk 2077 skal komme?
Håvard Hofstad Ruud
Bilspill
Jeg kan ingenting om bil. Jeg synes det er gøy å kjøre bil, men bare i det fysiske liv. I den digitale verden er det få sjangere jeg har brukt så lite tid på som bilspill. Jeg vil ikke gå så langt som å si at jeg hater sjangeren, men min interesse for den er virkelig ikke tilstedeværende. Joda, jeg kan sikkert more meg en stund med en fjollete arcaderacer, men jeg har ingen interesse av å tilpasse dekk, dempere, bremser eller hva enn man nå kan justere i de mer realistiske simulatorspillene.
Det hender seg stadig vekk at jeg fordyper meg inn i et spill for å lære de mest effektive måtene å spille på, hva som fungerer best i forskjellige situasjoner, og så videre. Men jeg gidder faktisk ikke å investere noen form for oppmerksomhet i å lære meg hvordan jeg skal justere kjøreegenskapene til en digital bil ettersom hva slags føre jeg kjører på for å barbere tideler her og tideler der.
Kanskje er det fordi jeg føler spillet gjør narr av meg og min ikkeeksisterende kunnskap om biler og motorer. Noe er det i hvert fall som gjør at jeg ikke fenges av bilspill.
... med unntak av Mario Kart, naturligvis.
Espen Jansen
Strategispill
Jeg anser meg selv for en ganske altetende type, i hvert fall hva spill angår. Jeg liker bilspill, rollespill, gåtespill, musikkspill, skytespill og eventyrspill, og nå nylig har jeg sågar fått opp øynene for slåssespillenes magiske verden. Likevel er det fortsatt én sjanger jeg rett og slett ikke forstår meg på, og det er strategispill.
Og da særlig hvis det er satt i sanntid, slik at man ikke får tid til å tenke mellom hvert trekk. Spill som StarCraft, Command & Conquer og Age of Empires får meg rett og slett til å gå på veggen: Det skjer for mye og det går for fort til at fingrene mine skal klare å henge med på notene, spesielt de få gangene jeg har turt å begi meg ut i strategisk basketak med andre spillere.
Selv når jeg får tid til å tenke meg om, blir det ofte bare kluss. Altså, jeg kan godt se appellen i det å sakte, men sikkert ta over en massiv og dynamisk spillverden, men ofte blir det altfor, altfor mye å styre med underveis. Dronning Elizabeth sender krigere fra nord, Suleiman kommer langs sjøveien, og Ghandi sitter på sidelinjen og truer med å sprenge hele kongedømmet mitt til helvete med torden, lynild og et par atombomber (for å være på den sikre siden). Det blir for overveldende, men samtidig også utrolig gørrkjedelig.
Nei, da tar jeg heller en runde Overwatch, en omgang Tekken 7 eller et titalls timer i det nyeste Final Fantasy – du vet, ting som faktisk er gøy. For typiske strategispill takler jeg rett og slett ikke.
Alexei Smirnov
Nettbaserte førstepersons skytespill
Jeg har prøvd meg på utallige spillserier i denne sjangeren opp gjennom livet, slik som Battlefield, Counter-Strike, Call of Duty og Overwatch. Sjeldent har disse klart å holde meg interessert i mer enn ei uke i slengen, og til og med da ender jeg bare opp med å erstatte lyden fra spillet med en podkast, mens jeg venter på at sjangerens repetitive natur tar knekken på meg. Det finnes liksom en grense for hvor lenge jeg kan spamme L2 og R2 uten noen meningsfull kontekst.
Historiebaserte skytespill har ofte mer på gang i form av mekanikker, systemer og gjøremål som gir små og store avbrekk fra det kontinuerlige jaget etter hodeskudd. Derfor har jeg tradisjonelt sett hatt lett for å leve meg inn i spillserier som Half-Life, BioShock og Far Cry, men til min store misnøye er det slettes ikke disse navnene som dominerer markedet år etter år.
Så hva er det egentlig som motiverer skytespillentusiastene når fortellingen, verdenen og estetikken ikke har noen betydningsfull innvirkning på opplevelsen? Spillernes enorme konkurranseinstinkt og lyst til å nå toppen av diverse rangeringer er trolig grunnen for hvorfor sjangeren er så ufattelig populær, men mange års erfaring tilsier at mitt personlige ønske om å ha en høy KDR er fullstendig ikkeeksisterende.
Erik-André Vik Mamen
Rollespill
Nå prøver jeg å være mest mulig åpen når det gjelder spill og spillsjangere. Hvis jeg skal plukke fra de smale undersjangrene har jeg mange muligheter – datingsimulatorer og rytmespill for å nevne to. Men om man skal se på de store hovedsjangrene må jeg nok lande på rollespill. Jeg tror det begynte da jeg som barn forsøkte meg på klassikeren Ultima VI: The False Prophet. Til tross for en imponerende introsekvens og stort sett nydelig musikk skjønte jeg ikke bæret når spillet begynte. Ikke bare var det såpass åpent at jeg egentlig ikke hadde peiling på hvor jeg skulle begynne, men samtidig skjønte jeg for lite engelsk til å få tak på også de store målene.
I senere rollespill har jeg vært litt for preget av å være eventyrspiller hvor man alltid må plukke opp alt man ser. Når jeg da hadde rykksekken full av verdiløs gråstein forsto jeg at denne fremgangsmåten ikke fungerer. Det høres sikkert ganske tåpelig ut, men jeg er alltid redd for å kaste noe jeg kunne få brukt for siden.
Det må nevnes at jeg ofte liker spill som har rollespillelementer, og det er flere rollespill jeg faktisk har likt, men samtidig er det fortsatt sjangeren jeg oftest styrer unna.
Tidligere har vi spurt redaksjonen om hvilke spillverdener de har lyst til å bo i, så vel som hvilke spillsjangere de elsker. Hvilken spillsjanger takler ikke du? Har du et forslag til spørsmål redaksjonen kan svare på neste gang? Fortell oss i kommentarfeltet!
