Vanskelig er best
Jeg vil for øvrig anbefale entusiastene, som liker en utfordring, å spille på høyeste vanskelighetsgrad. Da tåler du som regel bare et skudd eller to, og fienden er enda flinkere til å snuse seg frem til deg. Dessuten får du mindre offensive ressurser, og en noe spartansk Fisher sniker seg rundt som den panteren han er fremfor å leke Rambo.
Så hvordan fungerer snikingen? Den er rett og slett like genial som den er enkel. Tidligere har vi opplevd både lys og lydmålere i Splinter Cell-serien. Slike forstyrrelser har blitt kastet på dynga til fordel for en nesten klinisk ren skjerm. Det at du er skjult markeres ganske enkelt ved at alt blir svart/hvitt. Da er du usynlig. Så snart fargene vender tilbake er du i faresonen. Hvis fienden tror de ser deg blir du advart med en retningsbestemt pil. Hvis du blir oppdaget blir denne rød, og helvete bryter løs.
Da gjelder det å gjemme seg igjen. Klarer du det vil en spøkelsesskikkelse av Sam symbolisere den posisjonen fienden sist så deg, og det er her de vil begynne letingen. Etter kort tid vil de spre seg utover i jakten på deg. Hvis du velger å drepe dem en og en vil de samle seg på én posisjon for å forsvare stillingen. De er kanskje slemme, men slett ikke dumme – fienden vet hvem du er og hvor farlig du kan være. Det lønner seg likevel alltid å være uoppdaget, da er fiendens bevegelsesmønstre fastere og du får bedre kontroll på hva som foregår på brettet.
Snikangrep gir derfor mer enn bare et henrettelsesangrep. Enten du velger å kaste fienden ut av et vindu, foreta et skriptet avslutningsangrep eller bare «bortføre» ham og brekke nakken hans i en mørk krok – slike angrep sørger for at du er i førersetet, du og mørket har initiativet.
Som vi har vært inne på er helt åpen kamp nesten uunngåelig i Conviction, spesielt på enkelte brett som regelrett fremmer skyting. Da er det godt Sam Fisher virker enda smidigere og raskere enn tidligere. Et godt dekningssystem, der du enkelt bruker én knapp for å komme deg inn og ut av dekning, gjør det smertefritt å navigere deg rundt i miljøer med kuler susende rundt deg. Du kan hele tiden navigere deg mellom dekningssteder på en intuitiv og effektiv måte, men nok en gang må vurderingsevnen din settes i høysete. Ett galt valg, og plutselig har du fienden i ryggen, her gjelder det å ha full oversikt!
Vandrende hær
Når det gjelder våpen har Fisher mer å boltre seg i enn noensinne, her kan du etter hvert bygge opp et svært imponerende arsenal innen nesten alle kategorier. Du har pistoler, rifler og tyngre angrepsrifler. Fisher kan bære to om gangen, og alle har ulike styrker og svakheter. De kan også oppgraderes utover i spillet. Slik sett må du velge våpen etter hvordan du spiller. Hvis du lener deg tungt på henrettelsesangrepet lønner det seg for eksempel å velge våpen der du kan angripe så mange som mulig om gangen – men husk at disse ofte har svakere egenskaper på andre punkter.
Du har også ulike typer kastevåpen. Her snakker vi blant annet den klassiske håndgranaten, eksplosiver som kan detoneres når som helst fra avstand, hendige EMP-granater og det gode, gamle klistrekameraet. Du får aldri klassiske nattbriller i enspillerdelen av Conviction, men utover i spillet får du tilgang til en helt spesiell modell. Uten å avsløre for mye åpner brillene for nye gameplayelementer og bidrar med ytterligere nyvinning i kamp og sniking.
Enspillerdelen er både hektisk, heseblesende og spennende, men den har én hemsko: spillet er over så altfor raskt. Man blir så engasjert og involvert at sluttscenen kommer før du aner det. Selv om gjenspillbarheten er solid, med mange ulike strategier for å løse hvert enkelt brett, er lengden skuffende. Jeg vil ha mer!
Til alt hell er all flerspillermoroa du kan ha et stort og svært legende plaster på akkurat det såret. Jeg vil spesielt trekke frem samarbeidsdelen, der man rent historisk spiller forløperen til det som skjer i Conviction. Her kan to stykker dele opplevelsen via delt skjerm eller over nett, og det å måtte jobbe sammen i denne typen spill gir en unik spilleglede. Man må passe på hverandre og alltid være på tå hev, det holder nemlig at én dør for at det hele er over. Selv om du kan helbrede kompisen er det ikke alltid lett å unngå slike dødsfall, men et velsmurt team kan ha tonnevis av moro i denne delen av spillet!
I all sin skitne herlighet er Conviction et styggvakkert spill. Jeg har nevnt de fine miljøene og hvordan man bruker farger for å vise om man er skjult eller ikke. Animasjonene på Fisher er også midt i blinken, der han beveger seg helt naturlig til og fra alle tenkelige posisjoner. Fysikken kan imidlertid være litt overivrig til tider, noe som gir seg utslag i fiender som faller oppover og blir sittende fast i objekter på brettene. Slike feil er ikke avgjørende, men det ser litt rart ut med en død kis stående ut av veggen som en dartpil.
Lyddesignet er som vanlig fra øverste hylle. Michael Ironside gjør nok en gang en fabelaktiv jobb som Fisher, og selv med en god porsjon klisjeer er dialogene engasjerende og interessante å få med seg. Musikken fortjener også et plusspoeng, der den bølger opp og ned i takt med intensiteten i handlingen. Lydsporet er en vesentlig bidragsyter til at man aldri slipper taket fra kontrollen før det hele er over.
Konklusjon
Sam Fisher gjør et mer enn godkjent comeback i Splinter Cell: Conviction. Nå viser han for alvor hvilken spionhelt han er, både ved å kunne snike i kriker og kroker og at han ikke skyr kaotiske kamper i utfordrende miljøer. Ja, Splinter Cell beveger seg mer mot skytespillsjangeren, men det har ikke mistet sjelen sin riktig ennå. Spillet gir deg fortsatt illusjonen av at du er verdens beste på det du driver med, og driven i historien serverer deg et altoppslukende nervedrama.
Den største kritikken mot enspillerdelen må være lengden. Til tross for solid variasjon og ulike utfordringer føler du deg ikke helt ferdig når rulleteksten kommer krypende oppover etter endt oppdrag. Da er det en lettelse at abstinensene kan døyves med den solide flerspillerdelen, der samarbeidsmodusen er den store stjernen. Spillet sett under ett er en ganske annerledes opplevelse enn min seriefavoritt, Chaos Theory, men det tar ikke vekk kvalitetsstempelet. Fisher er tilbake folkens, det er bare å glede seg!
Anmeldelsen er basert på Xbox 360-utgaven som kommer i salg torsdag 15. april. PC-utgaven slippes 30. april.
