Det finnes spill som sikter mot å utfordre spilleren ikke bare på det fysiske, men også det mentale plan. Ikke nødvendigvis gjennom gåtefulle forviklinger og innviklede gåter, men ved å legge seg på et nivå som gjør at spilleren må tenke gjennom alle sine valg og handlinger, og forestille seg mulige konsekvenser. SiN Episodes: Emergence (heretter bare Emergence) er ikke et slikt spill.
Den mest åpenbare sammenligningen man kan trekke, er til actionfilmer av samme type som Die Hard. Det går slag i slag helt fra begynnelsen av, hvor du – for anledningen i elitesoldaten John Blades skikkelse - våkner på et operasjonsbord etter å ha blitt injisert med en ukjent substans. Det tar ikke lang tid før din makker Jessica – som i likhet med John er medlem av spesialstyrken HardCorps - redder deg, og du blir satt av for å infiltrere det lugubre selskapet SiNTEKs hovedkvarterer og stille de ansvarlige til ansvar for forbrytelsene de begikk i det første SiN-spillet. Ingrediensene er drøssevis av slemminger, et berg av ammunisjon og god, gammeldags skyting.
Og det er igrunn det hele, bortsett fra noen sekvenser underveis som byr på litt avveksling. Du får blitt med på noen kjøreturer i bil og heisekran, det er noen samtaler som må overværes for å drive historien videre og etter hvert må du gjøre kål på noen passelig digre bosser.
Konservativismens apostler
Strukturen i denne første episoden av det nyeste kapittelet i SiN-historien føles med andre ord svært tradisjonell. Dette er mye av den samme leksa vi har fått servert ørten ganger siden tidlig nittitall; man brøyter seg vei fra område til område, plukker opp forsyninger innimellom og snuser opp ett og annet hemmelig bøttekott. Tittelen er med andre ord ikke den sterkeste kandidaten til årets mest innovative spill.
Men det er da heller ikke poenget. Det blir klart rimelig kjapt at utviklerne har satt seg fore å lage et knakende godt skytespill, og heller overlate all denne brysomme innovasjonen til de som bryr seg om slikt. Dermed må du pent klare deg gjennom alle fem-seks timene (dette er bare første episode, vet du) av spillet med fire våpen; pistol, hagle, maskinpistol og granater, og tåle å se usannsynlig mange identisk antrukkede soldater før kalaset er over.
Og for et kalas det er. Tempoet skrus raskt opp, og de få pustepausene må fortjenes. Selv om du er en genetisk behandlet supersoldat, er du fortsatt menneskelig og tåler ikke all verdens. De fryktede minigun-soldatene som tropper mannsterke opp i siste halvdel av spillet, kan for eksempel redusere livsmåleren din fra tresifret til énsifret på et par sekunder. Da hjelper det at grunnmekanikken i Emergence er så solid at du alltid har en god sjanse til å lykkes, uansett hvor katastrofale oddsene synes å være. Nøkkelen er mestring av dine tre våpen og deres sekundærmodi; hver skyter har nemlig et kraftig annenhåndsangrep dersom det skulle knipe, og alle har sin funksjon på slagmarken.
De viktigste elementene i et så intenst skytespill som dette - nemlig rytme og responsivitet – er til stede, og sørger for at det kun er dine evner det står på når du først er blitt komfortabel med spillet. Det eneste som trekker ned er at selv om hvert våpen kan benyttes til å slå med i nærkamp, tar disse angrepene alt for lang tid å utføre og bryter opp rytmen. Resultatet er at de ikke inngår som en naturlig del av bevegelsesmønstret ditt og sjelden blir brukt.
Motstandsbevegelsen
Selv en solid grunnmur hjelper ikke mye hvis selve opplevelsen er kjedelig. Man må ha interessante miljøer så vel som verdige motstandere, og Emergence tilbyr begge deler. Jakten på SiNTEKs overhoder Viktor Radek og Elexis Sinclaire tar deg med gjennom eksempelvis Radeks ombygde oljetanker og SiNTEKs eget hovedkvarter, og omgivelsene balanserer stødig mellom å føles genuine og å fungere som spillrom. Utviklerne Ritual har flere drevne brettdesignere med på laget, og det merkes. Soldatene du møter på din ferd gjennom disse lokalene evner også å underholde, med overdreven radioprat som mest av alt tjener til å informere deg om hva de foretar seg. Intelligensmessig er det ingenting som utmerker seg i verken positiv eller negativ retning, selv om det gode gamle trikset med å bruke granater for å lokke fienden ut av dekning også fungerer her.
Men så var det dette lille ekstra, da. Den tidligere sammenligningen med actionfilmer er også på sin plass når historien skal omtales; det går mye i mer eller mindre vellykkede kjappe kommentarer, et par biljakter og noe overdreven banning. Verdt å merke seg er også det faktum at både slemmefrøken Elexis og snillefrøken Jessica er storbrystede, rappkjefta damer med luftige antrekk; Emergence er et veldig harry spill, men det er harry med overlegg og vitende. Man ler mye oftere med enn av spillet.
Konklusjon
Det skal godt gjøres å fullføre Emergence uten et smil om munnen. Men – og selvfølgelig kommer det et men her – det fordrer at du godtar opplegget: Dette er først og fremst laget for skytespillentusiaster. Grafikken og lyden (med utmerket stemmeskuespill, blant annet) er svært forseggjort, den dynamiske vanskelighetsgraden som hjelper mindre erfarne spillere er en av svært få kjærkomne nyvinninger, og et par ekstramodi - dog ingen flerspillermodus enda, selv om ryktene vil ha det til at det kommer med en senere episode - slengt inn for økt levetid bidrar alle til å trekke opp, men én ting er likevel klart: Det er fryktelig lite her vi ikke har sett før. Alt er bunnsolid laget, og dette utmerkede håndverket er hva som redder Emergence. Men dersom SiN Episodes skal bli noe mer enn en fotnote i spillhistorien, bør Ritual snekre sammen noe litt mer spektakulært enn dette til neste episode.
Merk: SiN Episodes: Emergence kan kjøpes både i butikk og via distribusjonsnettverket Steam.
