Sin and Punishment: Star Successor er et av de mest intense, hjernesprengende og regelrett sinnsyke spillene jeg har spilt i mitt liv. Spillet fortjener virkelig tittelen sin, vi har alle syndet og nå skal vi betale for det. Ikke fordi spillet er dårlig, langt i fra. Men fordi det er så kompromissløst og fantastisk vanskelig at du vil få hvert fnugg av verdighet knust. Men du vil gladelig vende det andre kinnet til, og det tredje, og det fjerde.
Tilgi meg, for jeg har syndet
Dette er straffen for hver gang du har fått en kompis til å hjelpe deg med en level. For hver gang du har brukt en juksekode for annet enn moro skyld, ødelagt for andre onlinespillere med å utnytte glitcher, eller verst av alt – brukt såkalte walkthroughs når du har hatt problemer med en boss i et Final Fantasy-spill.
I Sin and Punishment er det ingen snarveier, ingen hint som kan hjelpe deg til å overleve. Her skal du bare skyte fiender og unngå å bli truffet selv, enkelt og greit. Greia er at er alt annet enn enkelt.
Det er de unike talentene til utvikleren Treasure, som står bak andre sadistisk vanskelige spill som Ikaruga, som gjør at dette både blir langt morsommere og mer ydmykende enn man skulle tro var mulig.
Spillet kan enklest beskrives som et tredjepersons-skytespill som går på spillmessige skinner. Det betyr at man beveger seg fremover i det samme enorme tempoet uansett hva man foretar seg. Det er derimot mulig å bevege seg til sidene og opp og ned vertikalt. Spillet kan med fantasi og skjelende øyne sies å minne litt om en tredimensjonal versjon av retroklassikeren Space Invaders.
Sin and Punishment: Successor of the Skies er intenst. Skjermen er til enhver tid stappfull med fiender som skal plaffes ned, og innimellom alle fiendene er det tusenvis av laserskudd, stråler, flammer og andre prosjektiler som skal unngås for enhver pris.
Noen prosjektiler kan sendes i retur med et slag med sverdet, men de fleste er mulige å unngå ved å sveve rundt omkring på skjermen, eller bruke spillets akutte og også nyttige unnamanøver. Denne unnarullingen gjør deg usårbar i et lite tidels sekund, og er helt avgjørende å mestre hvis man har håp om å klare spillet, selv på letteste vanskelighetsgrad.
Samtidig skal man også forsøke å kvitte seg med de mange fiendene som svever rundt på skjermen. Skytingen er enkel, her man ett eneste våpen å bruke, og dette våpenet har to ulike modier. Standardmodusen er en pinglete pew-pew-pistol som ikke har utrolig mye slagkraft, men denne skyter til gjengjeld fort og uten stopp. Den andre modusen er et oppladbart skudd, som bare kan brukes ved jevne mellomrom. Dette skuddet er selvsagt ti ganger kraftigere enn vanlige skudd.
Jakten på den perfekte hichscore
Det er langt i fra alle fiendene man er nødt til å drepe. Men her ligger en del av moroa: Ved å drepe mange fiender ved kort mellomrom og samtidig ikke ta imot så alt for mye skade bygger det seg opp en multiplier, eller faktor om man vil, som mangedobler poengsummen man får ved slutten av hvert nivå. Poengsummene kan lastes opp på highscorelister på nett, som ikke er nyskapende eller originalt på noen måte, men likevel genialt for et spill av denne typen.
Denne funksjonaliteten ble også ganske helsefarlig både for meg og mine nærmeste: Highscoren nullstilles nemlig helt hvis man dør underveis i nivået. Spillet har ganske hyppige sjekkpunkter, men disse blir ubrukelige for en selverklært perfeksjonist som meg. Skammen som følger ved å suse i mål med bare et bare hundre tusen poeng kan være nesten fysisk vond, det ble heller til at jeg avsluttet og gjorde nivået på nytt. Her ligge også en del av underholdningsverdien til spillet, det er nemlig svært kort. Verdi for penga får du likevel, hvert eneste nivå er såpass vellagd og spennende at flere gjennomkjøringer føles helt naturlig.
Det som gjør at Sin and Punishment er noe av det ypperste man kan oppleve av hardcore spillmoro på alle konsoller, og definitivt Wii-en er faktisk vanskelighetsgraden. Bare for å få det ut av veien først som sist, Sin and Punishment er noe av det mest krevende jeg har vært borti dette tiåret, uansett konsoll.
Spillet tar skoletimer fra retroklassikere, i det at du for det første umiddelbart får lyst til å prøve igjen når ting går til skogs, men også fordi jeg opplevde at jeg ble merkbart flinkere for hver gang. Utfordringene man støter på er rettferdige, når du dør vet du alltid hvorfor, og nøyaktig hva du ikke gjorde godt nok. Likevel, Sin and Punishment er definitivt et spill som bør nytes i mindre doser.
Spillet sliter deg ut rett og slett. Det er ekstremt mange stilige og absurde fiender og også miljøer å ta inn. Foruten noen forferdelige karaktermodeller er det få Wii-spill som ser like bra ut. Spillet flyter også helt perfekt i et vanvittig tempo, og detaljrikdommen fører til at spillet gjør et nesten overveldende inntrykk på netthinnene.
Når man oppi alt dette fyrverkeriet faktisk skal reagere lynende kjapt og effektivt på hundrevis av innkommende missiler, og ta av dage opptil flere gigantiske bossmonstre på samme tid – hvor alle har egne angrepsmønster og svakheter – samtidig som dusinvis av andre fiender forsvinner ut og inn fra skjermen så er det bare én beskrivelse som passer på dette spillet: Sin and Punishment er rett og slett en sinnsyk, psykdelisk og epilepsifrembringende overstimulering av sansene.
Konklusjon
Sin and Punishment: Successor of the Skies tok meg på senga. Jeg hadde ærlig talt aldri hørt om spillet før, og ante ikke hva jeg skulle forvente. Det er vanskelig å egentlig beskrive dette spillet med ord, og jeg tror heller ikke video er et tilstrekkelig format for å formidle hva hvor morsomt spillet egentlig er. Sin and Punishment er et spill som må spilles.
Jeg har blitt sprengt i filler og kastet inn i sorte hull, reist meg igjen og blitt pulverisert av laserstråler, reist meg igjen og fått dusinvis av raketter i rumpa. Kort sagt, Sin and Punishment har gitt meg konstant og ubarmhjertig bank. Og jeg nøt hvert slag.
Les også:EA lager monopol i 3D
Les også:Hva venter oss i mai?
Les også:Ble sexavhengig av Wii Fit
