SimCity-serien venter på en renessanse, serien har i manges øyne gått inn i en kreativ blindgate. Om fremtidige prosjekter vil rette på dette, gjenstår å se. I mellomtiden vil Electronic Arts ta oss litt tilbake i tid, og gir oss en bærbar retroutgave av bybyggingssimulatoren. Her kan du bygge opp dine egne storbyer og få et samfunn til å fungere, uten for mye hokus pokus. Unntaket er selvsagt jordskjelv, branner og angrep fra fæle romvesener. Det er nemlig ikke bare idyll i denne nye SimCity-versjonen, selv ikke på søtnosen Nintendo DS.
Skolebenken
Hvis det er en stund siden sist du hygget deg med byplanlegging, er det å anbefale at du tar et dypdykk i opplæringsdelen. Denne er svært omfattende og er delt opp i 15 ulike bolker. Selv om det tar litt tid, og ikke nødvendigvis er veldig spennende, bør du pløye gjennom opplæringen før du setter i gang for fullt. Den gir et godt innblikk i hva du bør foreta deg for å få byen din til å vokse. SimCity har to hovedmoduser. I den ene skal du bygge din egen by på et valgfritt område, mens du i den andre skal redde en fiks ferdig by fra diverse katastrofer. Førstnevnte er det mest interessante tidsfordrivet, her kan nemlig dine organiseringsdrømmer bli virkelighet.
Gode råd er som regel dyre, men i dette spillet får du en overflod av dem – helt gratis! Du ansetter nemlig din egen rådgiver i starten, som kommer med hint og tips underveis. Dermed får du hjelp til å holde styr på både finanser og innbyggernes trivsel. Dette er nyttig, men rådgiveren din kan bli litt masete. Spesielt irriterende er det når du får sjokkbeskjeden om at det brenner, og så viser det seg at det er en liten busk som står i flammer flere mil utenfor byen din.
Grunnsteinen i SimCity ligger i å bygge boligområder, industrisoner og kommersielle områder. For å få folk og bedrifter til å flytte inn må du imidlertid gjøre det komfortabelt for dem. Kraftverk og kraftlinjer sørger for strøm, mens vanntårn gir vann. Her slipper du å legge rør under jorda som i tidligere versjoner, noe som egentlig er fint. Veier og jernbane må til for å gi optimale transportmuligheter. Videre er politistasjoner, sykehus, brannvesen, skoler og biblioteker et naturlig innslag i bybildet. Pass på at du ikke bygger på måfå. For eksempel vil et fengsel ved siden av et boligfelt neppe falle i god jord hos nyinnflyttede familier.
Bygging er utvilsomt morsomt, men på DS-en er det ikke alltid like lett og sømløst. Bruken av DS-pennen er nemlig ikke problemfri, rett og slett fordi det du skal styre blir litt smått. Dermed risikerer du å dra veier flere kilometer ut av byen på et sekund, og plassere bygg på steder de slett ikke skal være. Heldigvis finnes det en knapp som gjør at du kan angre slike uhell, men de er likevel irriterende og tidkrevende. Dessuten kan du ikke angre når du river ting, og her kan småfeil med pennen få ødeleggende konsekvenser. Ja, DS-en sine skjermer virker til tider å være for liten til å romme SimCitys større kart, og når det er så upresist er ikke spillet spesielt reisevennlig. Dette er en sofatittel, uten tvil.
God statistikk
Som nevnt kommer rådgiveren din stadig med innspill, men det behøver ikke bety at du må vente på dennes tillatelse for å utforske de fine menyene. Du kan sjekke de mange vekstparameterne i din by når som helst, og her er det mye interessant lesning. Under finansseksjonen finner du informasjon om blant annet skattenivået, som er fullt og helt i din hånd. Dette må kontrolleres på en edruelig måte, hvis ikke risikerer du en svært oppgitt befolkning. Folk flest liker nemlig ikke å betale skatt, tro det eller ei. I tillegg til litt detaljstyring kan du også finne frem til grafer og statistikk i de ulike menyene, og alt gir informasjon om dine evner som borgermester.
Det er ikke bare kontrollmulighetene som reduserer spillopplevelsen i SimCity. Grafikken er så grøtete at man tidvis sitter med en følelse av å bygge en usjarmerende spøkelsesby. Når nye bygg kommer til bør disse ha særpreg og gjerne en viss wow-faktor. Slik er det ikke i dette spillet. Det er for eksempel lite som avslører at et bibliotek er et bibliotek, alle de visuelle elementene renner ut i hverandre. Dessuten er kameraføringen alt for begrenset, og når det skal zoomes er det ingen mellomting. Enten er du klistret helt inntil det som skjer, eller så befinner du deg langt oppe i skyene. Her burde mulighetene vært flere.
Lydbildet i SimCity er svært beskjeden, her er det ikke mange inntrykk som kjemper om oppmerksomheten. Det som faktisk uthever seg gir ikke annet enn grobunn til irritasjon. Musikken er lettbent og koselig i starten, men etter liten stund blir den et sant mareritt. Det er mulig jeg begynner å bli gammel, men konstant repetisjon av et par-tre toner er ikke akkurat det som definerer musikksmaken min – jeg fant derfor av-knapper relativt raskt. Ellers er det som nevnt lite å melde på lydfronten, bortsett fra litt småleit bråk hver gang en av dine rådgivere serverer sine snakkebobler.
Flerspillerdelen i dette spillet er så uhyre tynn at den knapt bør omtales, men vi gjør et unntak siden det er sommer. Modusen består stort sett i å sende små meldinger til venner og ukjente du tilfeldigvis har DS-ens vennekode til. Premien for denne bragden er at du låser opp en håndfull bygninger. Ja, her kan du ha flere sekunders moro med hæla i taket.
Konklusjon
SimCity kunne vært et herlig spill å ha med seg på lange turer, men faktumet er dessverre at det fungerer best i sofaen over korte tidsperioder. Kameravinklene er upresise og DS-pennens gjøre ofte like mye skade som godt for de virtuelle byborgere. Dessuten blir spillet aldri spesielt vanskelig eller uforutsigbart, til tross for diverse overraskende katastrofer. Likevel er det tilfredsstillende å bygge opp en by til et fungerende samfunn, du føler deg som en guddommelig borgermester der du river og bygger om hverandre. SimCity på DS har også en god porsjon nostalgi i seg, det minner mye om de gode, gamle versjonene på PC – men det blir for smått og omstendelig til at man kan kalle denne miniversjonen en ny klassiker.
