Det finnes noen klassiske serier som alltid finner hjem til sitt kjernepublikum kun basert på fan-faktor. Hvis du har et slikt forhold til Silent Hill-serien kan jeg nesten ikke hjelpe deg. Men til alle dere andre: Les anmeldelsen før du løper ut og kjøper et spill som fortsatt står med føttene solid plantet i 1998.
Rommet med det rare i
Henry Townshend var en lykkelig mann, som levde et passe lykkelig liv i sin lille leilighet i byen South Ashfield. Han hadde en delt kjøkken- og stueløsning, ett soverom og bad. Dessuten var han svært fornøyd med det lille kottet hvor han kunne lagre vaskebøtter og annet skrot. Han slanget seg ofte på sofaen mens han tenkte stygge tanker om nabojenta som bodde på andre siden av den løvtynne veggen.
For fem dager siden begynte drømmene. Marerittene. Hodepinen. Om at det var noe i leiligheten. Og da han våknet den morgenen for fem dager siden, hadde noen skrevet med store røde bokstaver på utgangsdøren: ”Ikke gå ut! Walter”. Som for å understreke poenget var det skrudd store kjettinger til dørkarmene. De var festet fra innsiden. TV-apparatet hadde sluttet å fungere. Noen hadde kuttet telefonledningen. Da han løftet av røret hørte han likevel en stemme som ba om hjelp.
Henry forsøkte å rope på folk fra gaten, men ingen hørte stemmen hans gjennom vindusrutene. Han forsøkte å bråke slik at naboene skulle komme til unnsetning. Men ingen hørte. Henry var langt fra mennesker, selv om han bodde i en stor blokk, midt i en stor by. Slik går dagene sakte. Hver natt kommer marerittene om at det er noe i leiligheten. Om at leiligheten er noe annet. Og så, endelig på den femte dagen hører Henry plutselig noe fra badet. I en av de skitne flislagte badeveggene har det åpnet seg et halvmeterstort hull. Henry forsøker å se hvor det leder, men alt er bare mørke. Så han krabber like godt inn i hullet.
Når drømmer kolliderer
Det er et perfekt anslag til en skikkelig god skrekkhistorie. Det er originalt. Det er illevarslende, ikke minst skaper stemningen en klaustrofobisk frykt som murrer i bakhodet. Grepet er klassisk, og derfor er det så godt. Ta utgangspunkt i noe som er kjent og vri litt på det – plasser noe i det kjente som ikke hører hjemme der. I et intervju har Röyksopp sagt at det skumleste bildet de kunne tenke seg var en krabbe i en skog. En utgangsdør forseglet med kjetting i en ellers ordinær leilighet, gjør samme nytten for oss. For første gang i Silent Hill-historien har også produsentene tatt i bruk førstepersonsvinkel, og det gir en ekstra fortettet spenning å utforske de få, men foruroligende rommene gjennom Henrys vanntro øyne.
På den andre siden av en lang, lang tunnel står Henry plutselig i en nedlagt t-banestasjon. Synsvinkelen skifter nå til tredjeperson, slik vi kjenner den fra de andre Silent Hill-episodene, og ting virker plutselig mye mer velkjent. Litt lenger nede i den forfalne korridoren står en kvinne som er så sexy at ordet polygon får en ny betydning, og forteller at du er med i drømmen hennes. Så følger en forholdsvis forstyrret sekvens som involverer mageknip og dyremishandling. Derfra går det bare nedoverbakke med Silent Hill 4.
Da Silent Hill 4: The Room først ble lansert som konsept var det muligens ikke ment som et rent Silent Hill-spill slik vi kjenner dem. I stedet skulle det være et skrekkspill som ville stå på sine egne bein, med et eget konsept konstruert rundt rommet til Henry: Rom nummer 302. Det er synd at ikke de syke hjernene bak Silent Hill-sagaen lot det gode anslaget og kreativiteten som ligger innenfor leilighetens vegger sive ut i resten av spillet også – for nytenkingen går stort sett i feil retning. Denne oppfølgeren makter ikke å gjøre seg selv mer interessant, i stedet mister den sin egen sjel.
