Kan tilpasses
Kombinasjonene jeg nevnte mot slutten av forrige side er hva som kreves av deg når du spiller Silent Hill 3 på normal vanskelighetsgrad. Du finner nemlig tre vanskelighetsgrader i spillet, og disse kan stilles individuelt for både kampene og gåtene. Dette gjør at en kan tilpasse spillet sin stil, enten du foretrekker kampens hete, litt hjernetrim, eller begge deler. En kan argumentere for at dette bidrar til å øke spillets varighet, men jeg tror dette kun gjelder kun de mest trofaste tilhengerne av serien. For de fleste vil det holde med en gjennomgang av spillet. Silent Hill 3 er ikke av de lengste spillene, men veier opp for det med kvalitet. Dersom du skulle gå tom for kuler - eller rettere sagt når du gjør det - må du klare deg med en kniv og et jernrør. Du får også tak på et sverd etterhvert, og dette er et meget effektivt våpen. Du finner biter av kjøtt som det er meningen du skal plassere på strategiske steder, for å avlede monstrene - men jeg synes ikke dette funket særlig bra. Det som fungerer bedre er å slå av lommelykten for en kort stund, da monstrene ikke ser deg så lett.
Kontrollsystemet er det ingen store endringer på, men det trengs heller ikke da det fungerer glatt nok som det er. Kameravinkelen kan til tider styres av spilleren selv, men ofte er den forhåndsbestemt - på en slik måte at du føler at det er en film du ser på. Med tanke på mørket og stressfaktoren vil du sjelden ha mulighet til å stoppe opp å se deg rundt, og dette bidrar til en følelse av desperasjon og kanskje også et snev av frustrasjon. Det føles riktig i spillet uansett. Du har ikke helt kontroll på hvor du havner hen, og må bare prøve og finne fram- og ikke minst overleve - som best du kan. Du har jo et kart over området, og det finnes alltid et rom i nærheten der du i fred og ro kan planlegge ditt neste trekk.
Grafikken og lydene er velkjente for de som har spilt de tidligere titlene i serien. Skjermbildet viser en nærmest uvirkelig verden, i form av et kornete bilde. Veggene er dekket av møkk og blod. Det er for det meste mørkt, og mange ting er ødelagt eller nesten rustet i stykker. Du bruker lommelykten din trofast, men det er begrenset hvor langt den lyser. Du hører konstant mindre hyggelige lyder omkring deg, og innimellom spraker det i radioen din. Detaljene på ansiktene til menneskene - for du møter et par av dem også - er blant det beste jeg har sett på PlayStation hittil, og de som har spilt inn stemmene har heller ingenting å skamme seg over. Musikk er det ikke så alt for mye av her, med unntak av under filmsekvensene. Men den musikken som finnes, passer som hånd i hanske. Ellers så blandes den inn med nifse lydene i spillet, og det glir umerkbart over i hverandre.
Konklusjon
Silent Hill 3 er et uhyggelig spill. Du vil ikke hoppe i stolen av frykt og overraskelse - i hvertfall ikke så mange ganger - men det er hele tiden en følelse av frykt og fascinasjon i dette spillet. En frykt som får hårene til å reise seg på kroppen, og en morbid fascinasjon som driver deg videre i spillet. Det er et av de beste spillene i sin sjanger. Det bringer ikke med seg så mye nytt, men inneholder det vi venter - og vel så det. Skru av lyset, ta gjerne på deg hodetelefoner og pris deg lykkelig for at det kun er et spill. Skulle du få mareritt i løpet av natta, så husk at det bare er en drøm. For det er det jo, eller...?
