Skrekkelig atmosfære, og forvridde illusjoner
Grafisk sett er spillet en sikker vinner. Spillet er nesten identisk med titler slik som Resident Evil-serien, noe som absolutt er et garanti-stempel. Egentlig er grafikken det man forventer av en japansk utvikler; helt på toppen av kremen. Animasjonene til de forskjellige karakterene er ufeilbare, nydelige og fantastisk velanimerte. Som i de fleste spill av denne typen, fungerer filmene som sukkerbiter, noe som får deg til å hele tiden gå fremover i spillet for å se hva som skjer. Du utfører forskjellige puzzles, kjemper deg fordi alskens fiende-pakk, ganske enkelt for å se de spennende filmene. Det er naturligvis tydelig at de har brukt "motion-capture", og animasjonene er fryktelig ekte. Også måten karakterene behandler miljøet rundt seg er imponerende.
Måten de holder rundt rekkverk på, og klatrer ut vinduer er imponerende. Også ansiktsutrykkene er imponerende. Måten de utrykker sinne, frustrasjon og glede gjør bare spillet bedre. På et punkt i spillet kommer du over en av spillets aller mest psykotiske karakterer, Eddie, med hodet ned i en toalettskål. Måten han holder på toalettet og skuler opp på deg er ganske nifst. Lyseffekter er naturligvis svært viktig i et spill som dette, og også her briljerer Silent Hill 2. Skyggene er trolig de mest ekte jeg noen gang har vært vitne til i et spill, og måten lyset av lommelykten skjærer gjennom mørket på er enestående. Teksturene er super-skarpe, og detaljer slik som skrift på veggen er umulig å ta feil av. Blodsprut, rusk og rask på gulvet og andre slike detaljer er fremragende fremstilt i Silent Hill 2. Det er også verdt å nevne at de identiske ansiktsutrykkene til karakterene du møter i spillet, er med på å gi en følelse av at ikke alle er det de gir seg ut for å være. Det skaper en enorm følelse av paranoia.
Den aller første gangen du virkelig får en uhyggelighetsfølelse over deg er i et forfallent leilighetskompleks midt i Silent Hill by. Dører er slått inn, malingen på veggene har falt ned på gulvet og ligger i store flak, og gulvet har selv begynt å miste sitt underlag. Dette reflekteres i lydeffektene i det du spaserer over gulvet. Der det bare er tre igjen, kan du høre tregulvet gi etter. På en punkt kom jeg inn i en leilighet hvor en av spillets ultimate slemminger befant seg. Etter en spennende videosekvens fant jeg ut at TV-en i rommet var slått på. I stolen kunne jeg se noe, men jeg kunne ikke helt se hva det var.
Jeg gikk nærmere, og igjen tok spillet kontroll og presenterte meg for en video-sekvens. I stolen lå det ei død gammel dame, og blodet hennes hadde sprutet utover stolen, gulvet og TV-en. Med andre ord, ikke et spill for "the faint of heart". Spillets variasjon av karakterer er litt sviktende, spesielt med henhold til fiender. Det er naturligvis flott at de holder seg innen for realistiske grenser, og ikke sender alle mulig fantasifulle misfostere på deg. Ikke det at slemmingene er vanlige. Her finner du sykepleiere som ser ut som manequin-dukker, skapninger som har ben til armer og intet hode, samt en uber-tulling som man ofte kaller "pyramide-hode" - go figure.
Historien i spillet er grei. Det er noe skummelt med å få et brev fra din avdøde kone, som kaller deg til en spøkelses-by hvor de eneste som er igjen er fryktinngytende skapninger og psykotiske karakterer. Du blir uten tvil tatt med på en reise, om enn litt lite variert og litt kort. I begynnelsen løper du en del rundt i gatene, leter etter biter i et større puslespill, før du kommer inn i de forskjellige bygningene. Spillet har en slags bane-struktur. Når du for eksempel har kommet inn i et leilighets-kompleks, vil du store deler av spillet utspille seg der. Spillet er oppgave-orientert, som vil si at du løper rundt mellom steder for å finne ting som mangler, og ting du må sette sammen for å komme videre i historien. Spillet florerer av gåter, og disse er vanligvis gode, og som oftest krever de litt tenking for å løse.
Etter å ha kommet inn i et rom med en stor klokke, står en gåte skrevet på veggen som forklarer deg noe slik som at sjelenes skraping skal få tiden til å gå. Etter å ha funnet skrape-merker på veggen, så jeg at disse så ut som visere. Jeg stilte viserne på klokken etter skrape-merkene, og vips så gikk det ann å sku klokken bort fra veggen. Bak klokken var det et hull i veggen, og vips så hadde historien gått fremover. Dialogene er også spennende, og interaksjonen mellom figurene er som på film. En kvinne du møter i begynnelsen av spillet, forklarer deg at hun leter etter moren sin. Underveis møter du henne igjen, i en helt annen situasjon og bitene begynner å falle på plass. Kanskje har hun ingen familie i det hele tatt? Kanskje hun er her av samme grunn som deg? Spillet setter så mange spørsmålstegn at du sitter igjen med ønsket om å spille og spille helt til du kommer til den ultimate løsningen. Dette gjør et allerede spennende spill, enda mer spennende.
