Xbox-versjonen stiller med skarpere grafikk, samt en liten gameplay-modifikasjon som gir deg muligheten til å spille spillet med en annen karakter, og dermed fra en annen persons synsvinkel. Interessant, men i form av ekstra godsaker er det ikke mye å skryte av - fem timer ekstra gameplay på det meste. Silent Hill 2 er et skremmende og psykotisk eventyr, som virkelig setter nervene dine på prøve, og kan få det (med mindre du er fullstendig ødelagt følelsesmessig) til å renne kaldt nedover ryggen på deg.
Det hele begynte med et mystisk brev
Etter å ha slengt skiven i maskinen ble jeg møtt med den allerede skremmende menyen. Ja, til og med menyen i dette spillet kan skremme et uerfarent hjerte. Musikken får deg inn i den rette stemningen, og straks du har rettet på slipset bærer det inn i eventyret. Du spiller en typisk, hverdagslig fyr ved navn James Sunderland. Etter å ha mistet kona Mary til en fatal sykdom for tre år siden, har livet ditt falt fullstendig i grus. En dag mottar du et mystisk brev, formodentligvis skrevet og undertegnet av Mary selv. I brevet skriver hun at du må møte henne i byen Silent Hill, en by som har en spesiell mening for dere to - et sted hvor mange minner henger i luften, og sitter fast i veggene.
I blindhetens og naivitetens navn fyker du avgårde til byen, gjennom marerittenes port og ut på helvetes motorveg. Her begynner spillet, på et offentlig toalett rett i utkanten av byen. Her begynner også den første irritasjonen. Av alle tredjepersons-eventyrspill jeg har kommet over, farer Silent Hill 2 dessverre med det verste kameraet noensinne. På dette offentlige toalettet kommer du, hvis du er like uheldig som meg, til å lete i nesten fem minutter etter utgangen! Kameraet flakker rundt som ei flue, og skjuler utgangen for deg fullstendig. Dette er et spesielt dårlig tegn i begynnelsen av et spill, fordi man enda ikke har fått sjanse til å sette seg inn i hvordan kontrollene fungerer. Dette er et beklagelig, men overkommelig element ved spillet.
For å være helt ærlig går det nedover med spillet herfra, før det til slutt tar seg drastisk opp igjen etter en stund. I begynnelsen føles spillet som en interaktiv joggetur, hvor du løper og løper uten noen mål og mening, annet enn tanken: "Jeg kan like godt løpe denne veien og se hva som skjer". Turen bærer ned en bratt skogsti, og den tykke tåken slår mot deg som et grått og ugjennomtrengelig teppe. Her briljerer spillet! Tåken er fryktelig ekte, og ved hjelp av denne visuelle effekten, føler det til tide som du virkelig er i en ekte horror-film. Den trykker mot deg, og det føles rett og slett klaustrofobisk! Etter en heller lang løpetur, som fungerer bra til å bygge opp stemningen, kommer du ned til en brønn. Her lærer du hvordan lagring av spillet fungerer.
Har du ikke spilt såkalte "suvival-horror"-spill før, lærer du nå hvor verdifulle disse lagre-stedene er. Fra nå av vil du febrilsk søke etter disse stedene gjennom hele spillet, og du vil virkelig forstå meningen av begrepet "survival-horror". Kontrollene i spillet er relativt enkle, og utviklerne har lagt det til rette for å kunne kontrollere det ellers flakkende kameraet. Ved å bruke "back"-knappen får du opp en oversikt over alle gjenstander du har i ditt eie, samt tilgang til en memo som holder styr på all viktig informasjon du har mottatt. A-knappen bruker du til å bruke våpenet du har i hånden, eller objekter foran deg, slik som dører og brytere. Du strafer ved hjelp av B-knappen og X-knappen, og bringer opp et kart over området du befinner deg i med Y-knappen. Høyre "trigger"-knapp brukes til å dra opp våpenet med, og venstre "trigger"-knapp brukes til fiksere kameraet til å holde seg bak deg - noe man virkelig trenger.
