Doktor Hisao Ishigaki drømmer neppe om elektriske sauer. Om han hadde gjort det, ville han nok ha fått deg til å telle dem for ham under stadig forverrede omstendigheter. Som ledende innefor feltet visuell trening for idrettsutøvere vet han at godt syn handler om mer enn synsevnen, og nå vil han spre det glade budskap. Sammen med sin gode venn Doktor Kawashima, har han tilpasset teorien om at selvhjelp er åndelig pyramidesalg til spilløyemed. For som alle vet gjør interaksjon alt så mye morsommere.
Feil klode
Sight Training virker ved første øyekast mer interessant enn relevant. Det er kanskje ikke ment for kjernespilleren med sin overdrevne fokus på populærvitenskapelig presentasjon og pertentlig loggføring av data, og den enkle grafiske presentasjonen gjør lite for å bote på førsteinntrykket. Etter suksessen Brain Training er det ikke overraskende at Sight Training er bygd rundt den samme strukturen, men det er et langt mindre vågalt spill.
Borte er fokuset på hvordan DS-en kan brukes til å tolke enkel informasjon på nye måter, og tilbake står det som alt i alt er et mye mer solid og slitesterkt produkt. Den solide kontrollen foregår riktignok utelukkende via den trykksensitive skjermen, men pek og klikk-løsningen som foretrekkes denne gangen føles mye nærmere Windows-grensesnittet enn hva man kunne forvente.
Det som i første rekke gjør Sight Training interessant er hvordan det først kategoriserer oppgaver, for så å samle dem igjen i enkle representasjoner av kjente idrettsaktiviteter. Oppgavene plasserer seg i en av fem kategorier og føles aldri direkte oversiktlig, men variasjonen er såpass tydelig at du ikke føler noe større behov for å gå systemet nærmere i sømmene. Fordi oppgavene baserer seg på naturlige ferdigheter som koordinasjon, oppfattelsesevne og sidesyn, er de også lettfattelige, og når kompleksiteten økes i aktivitetene føles det som en naturlig utvikling av mestringskurven, selv om ingen av dem holder et selvstendig høyt nivå.
Hvis du forventer deg en naturtro presentasjon av aktivitetene vil du imidlertid bli skuffet. Det er tvingende nødvendig å vurdere Sight Training på sine egne premisser, en lavprisutgivelse som tar for seg elementære oppgaver som isolerte fenomener. Som helaftens aktivitet går du lett igjennom hele stærpaletten før du har mestret noe som helst. Sight Training er ikke lagt opp til å spilles som spill flest.
Spill meg
Det er en daglig affære. Ikke slik enkelte spill hvis navn skal være unevnt er det; nei, framdriften er låst opp mot kalenderen, hvor ditt daglige stempel låser opp en ny aktivitet eller oppgave de to ukene det varer. Totalt er det omtrent 20 gjøremål, og hver av dem har en varighet på omtrent ett minutt; vanskeligheten skaleres kontinuerlig etter besvarelsene dine. Resultatet ditt loggføres dag for dag, og bare første gjennomkjøring teller. For perfeksjonisten kan det være greit å vite at du ved å trykke på startknappen blir sendt tilbake til valgmenyen uten at resultatet lagres.
Men hvis du vil lære deg å like Sight Training er ikke det noe optimalt alternativ. Spillet er så tynt på innholdssiden at det hverken forventer eller tåler noe mer enn sine tilmålte daglige minutter i en stresset hverdag. Dette er noe som understrekes ved at du etter omtrent femten minutters spilling får tilbud om å avslutte med en vaskeekte New Age-sesjon, før du blir ekspedert tilbake til startmenyen med lettere hjerte, mindre slitne øyne og en grunn til å avslutte for dagen. Det er selvforbedring av typen som visker ut grensen mellom lek og alvor, arbeid og fritid så forsiktig at virkelighetsflukten ikke føles kunstig eller skyldfremkallende.
Den omdiskuterte kvasivurderingen av alder er også tilbake, og denne gangen er det naturlig nok øynene som skal til pers. Som vanlig er tyve den forgjette alder, en tvilsom appell til middelaldrende forretningsmenn hvis hårfeste kjører tilbaketrekningsdrill, bankkonto blir stadig mer imponerende, og kone har sett bedre dager. Hvordan ungdommelighet har blitt vår tids avgud er ikke uinteressant, men rent vitenskapelig føles det som at spillet her selger sjelen sin som en annen Faustus.
Det tredje øyet
Når det er sagt, er Ishigakis sobre presentasjonsteknikk et stort fremskritt fra Kawashimas irriterende monologer, med påfølgende tegneoppgaver eller spørsmål om hvorvidt du spiste gress forrige onsdag. Tekstmengden kunne med fordel ha vært nedjustert, men den informative linjen gir deg en følelse av seriøsitet som underbygger spillets populærvitenskapelige bakgrunn. Menyene er oversiktlige såvel som attraktive, og den grafiske fremstillingen lettforståelig og tydelig, selv for utrente øyne.
Selv om mekanikken er upåklagelig og Sight Training lykkes i det meste det foretar seg, fremstår det nesten skremmende sjelløst. I de mer elementære oppgavene er ikke dette noe problem, men sportsaktivitetene lider av den manglende audiovisuelle belønningen. Bokseaktiviteten har størst underholdningsverdi, på tross av sin inkonsekvente vanskelighetsgrad, men paradoksalt nok bare fordi sparringpartneren din kunne ha blitt tatt for håndballkjekkas Kristian Kjelling etter en fuktig natt på byen. Slå løs, kamerater!
Oppbyggingen er også direkte mangelfull i hvordan vanskelighetsgraden øker uten at tilbakemeldingene tilpasses, og at du ikke kan fortsette å spille mot klokken etter at aktiviteten er fullført. Det går ikke lang tid før du griper deg selv i å savne en Wario som kunne tilført en sårt tiltrengt personlighet for å kunne veie opp for den tilbaketrukne doktoren. Den gang ei.
Konklusjon
Til å være et lavbudsjettsspill er Sight Training en positiv overraskelse som holdes tilbake av sine egne beskjedne ambisjoner. Hvis du syntes at Sudoku-delen var det mest interessante ved Brain Training, eller lot deg sjarmere av de flyktige gimmickene det omga seg med, burde du lete andre steder. Hvis du er interessert i komplekse og innovative gåter kan du også trygt bevege deg videre. Men hvis du er ute etter et enkelt men solid lite spill med relativt lang levetid og i stilren innpakning, leverer Nintendo et akseptabelt produkt.
