Når du først havner i kamp får du servert et tilsynelatende tradisjonelt turbasert kampsystem, men med et par små grep. Alle fiender og dine allierte har nemlig styrker og svakheter som må utnyttes for at du skal vinne. Dette er riktignok ganske vanlig i rollespill, men i Persona 3 betyr svakhet litt mer enn at et angrep gjør mer skade. Et vellykket angrep mot et svakt punkt slår i tillegg målet, enten det er venn eller fiende, i bakken og gir angriperen en ekstra tur. Med de rette elementene kan man dermed slå ned alle fiender på en runde.
For å hindre at kamper blir for ensidige ved at du bare kverker alle fiender ved å utnytte deres svake punkter er det en rimelig sjanse for at angrep kan bomme. Det gjelder dermed å vurdere risikoen ved hvert angrep. Tåler du et eventuelt motangrep, eller bør du helbrede denne runden? Fienden slår vanligvis like hardt eller hardere enn deg selv, og det skal ofte ikke mer til en et par angrep før du dør, så det gjelder å gjøre gode taktiske valg. Kampene i Persona 3 er ikke av den lettvinte typen, og du kan ikke bare slenge ut kraftige angrep i hytt og pine og forvente å vinne.
Du har ikke direkte kontroll over de andre medlemmene i SEES, og må i stedet nøye deg med å gi generelle ordre om hvordan de skal slåss. Heldigvis er de nokså glupe, og gjør for det meste fornuftige ting. Likevel er det et par anledninger de ikke gjør som du vil, men hvis du er flink til å gi ordre er dette sjeldent noe problem. Det varmer å se en kompetent kamerat slå tre fiender i bakken for så å invitere deg til å banke løs på dem alt du orker.
Fra det ubevisste sjeleliv
Blant Persona-brukerne i spillet er du spesiell. Alle andre må ta til takke med én Persona, mens du kan ha opptil tolv stykker samtidig (etter du har gått opp noen erfaringsnivå). Nye Persona fås vanligvis som belønning når du gjør det bra i kamp, men disse kommer i begrensede varianter og med varierende slagstyrke. For å bedre oddsene mot skyggene må du gi deg i kast med en god, gammel Shin Megami Tensai-tradisjon og fusjonere.
En merkelig skrue ved navn Igor og hans assistent Elizabeth kan hjelpe deg med å lage nye og mektigere Persona. Du tar med de du har vunnet i kamp til dem, og får dermed valget mellom å kombinere to eller tre stykker for å kalle fram en ny skapning fra det underbevisste. Fusjoner som koster tre Persona å gjennomføre gir ofte bedre resultater enn de som bare krever to, og du får alltid se hva sluttproduktet blir før du starter en fusjonsprosess. Angrer du på en fusjon kan du alltids kjøpe tilbake dine gamle Persona, men bare hvis du registrerte dem.
Hjemmelagde Persona har to store fordeler over de du vinner i kamp. Hver av menneskene du knytter bånd til er nemlig assosiert med en arkana, og alle Persona tilhører en av disse. Dine selvlagde Persona får en erfaringbonus basert på hvor sterkt båndet ditt er til den personen som representerer deres arkana. Dermed går de raskt opp i nivå, blir sterkere og lærer nye angrep. I tillegg får du evnen til å skape spesielt mektige Persona når du har bygd opp et bånd til sitt høyeste nivå.
Angrep og andre særtrekk ved en Persona kan overføres til en annen via fusjon. Det er visse begrensinger i hvem som kan lære hva, men gjennom litt eksperimentering lærer du fort hvordan dette fungerer. Akkurat det å eksperimentere med fusjoner er veldig artig, for all slags merkelige guder og demoner kan dukke opp. Hva skjer når du kombinerer en hunndjevel med en enhjørning? Kan resultatet av denne merkelige kombinasjonen arve hunndjevelens evne til å sjarmere fienden?
Det er likevel et lite svakhetstrekk ved dette systemet, da det er tilfeldig hva som blir overført. Siden du får se resultatet før du godkjenner kan du alltids avbryte prosessen og starte på nytt, men en litt mer elegant løsning på dette kunne vært ønskelig. Du glemmer likevel dette problemet når din nye praktdemon arver både evnen til å fullt helbred dine allierte og usårlighet mot slagvåpen.
Det lille ekstra
Mesteparten av Persona 3: Fes er identisk med originalspillet, men det har blitt lagt til masse små forbedringer. Nye mellomsekvenser gir deg et innblikk i dine alliertes hverdagsliv, du kan spille på en høyere vanskelighetsgrad og ved spillets slutt får du epiloger for alle sosiale bånd du har klart å fullfører. En hel drøss nye sideoppdrag gir deg litt ekstra å gjøre i byen og Tartarus, og over tjue nye Persona kan tilkalles.
Et par måneder inn i spillet åpnes også muligheten for å smi dine Persona om til våpen. Disse er ofte kraftigere enn de du kjøper eller finner i Tartarus, og enkelte spesielle Persona kan gi opphav til særdeles mektige våpen.
Denne oppdaterte utgaven av Persona 3 er blitt omdøpt til Reisen, og i tillegg inneholder Fes et nytt kapittel som finner sted etter begivenhetene i originalen. Den nye historien har fått tittelen Svaret, og her får du rollen som kamproboten Aigis. Sammen med SEES må Aigis utforske den mystisk labyrinten Tidens Avgrunn, som er til forveksling lik Tartarus.
Det er langt mindre historie i Svaret enn Reisen, og det er heller ikke noe tidsskjema å stri med. I tillegg er nesten alle fiender du møter resirkulerte utgaver av de du allerede har møtt og nedkjempet i løpet av Reisen, så Svaret gir ofte en avsmak av oppvarmede rester. Dessuten krever den høyere vanskelighetsgraden at du stopper opp oftere for å nedkjempe fiender og bygge erfaringsnivå.
Paradoksalt nok reddes opplevelsen av vanskelighetsgraden. Det er svært viktig å utstyre seg med passende Persona i enhver situasjon, samt tenke nøye over hvem du vil ha med deg i labyrinten. Du må også tenke mer over hvordan du skal fusjonere Persona, for du kan ikke lengre kjøpe tilbake dine gamle. De beste kampene I Persona 3: Fes foregår i Svaret, og et av spillets høydepunkter er å se nøye planlegging belønnes med tilintetgjorte skygger.
Herlig og annerledes
Grafikken i Persona 3: Fes er ikke spesielt imponerende rent teknisk, men har et så sterkt særpreg at jeg glatt kan overse den slags mangler. Alt fra menyene når du handler til designet på dine fiender er så godt gjennomført (og ofte vidunderlig sært) at det stiller mange mer teknisk sterke spill i skyggen. Her er det ingen middelalderborger eller alver, men en flott, moderne stil akkompagnert av et av årets beste lydspor.
Musikken spenner alt fra klassiske toner til pop, rock og rap, og er ofte langt fra det vi vanligvis forventer i et rollespill, noe som er veldig oppfriskende. Det eneste problemet med musikken er at det ikke er nok variasjon for et gigantisk spill som Persona 3. Du hører for eksempel den samme kampmusikken gjennom hele spillet, og selv om Fes-utgaven har lagt til litt ekstra musikk når du utforsker er det for det meste de samme, gamle sangene om og om igjen. Hadde musikken vært av lavere kvalitet kunne dette fort blitt en ubehagelig opplevelse.
Akkurat lengden er egentlig den eneste store svakheten i Persona 3. Spillet holder seg friskt og spennende i lang tid, men når bare Reisen varer et sted mellom sytti og nitti timer, og Svaret slenger på enda femten til tjue timer blir det litt vel mye av det gode. Nesten hele spillet foregår i den samme byen, og bortsett fra et par små avstikkere skjer all kamp og utforskning i Tartarus og Tidens Avgrunn. Persona 3 er et godt nok spill at det klarer seg lenge innenfor disse begrensingene, men med rundt hundre timer spilletid risikerer man rett og slett å bli utbrent før slutten. Det må likevel påpekes at mesteparten de nesten to hundre timene jeg har tilbrakt med originalutgaven og Fes har vært ypperlig underholdning.
Konklusjon
Persona 3: Fes er et av de mest originale og spennende rollespillene jeg har spilt på lenge. Det unngår mange av de vanlige fallgruvene i sjangere, og har en forfriskende annerledes stil og struktur. Samtidig byr det på en solid utfordring og en engasjerende historie. Det eneste problemet er at det gjentar seg selv for ofte, og godt kunne slengt på litt mer variasjon i utforskningen og musikken.
Hvis du allerede har Persona 3 er Fes mer å regne som en tilleggspakke. Du får litt nytt innhold i selve hovedhistorien, og et ekstra kapittel å spille gjennom. Hvis du ikke likte originalutgaven av spillet er det ikke noe nytt å hente her, men deler du mitt engasjement for det er dette et gledelig gjensyn med noe av det beste i sjangeren i år.
