Tidligere i år kom endelig rollespillet Shin Megami Tensai: Persona 3 til Europa, men da hadde utvikler Atlus allerede sluppet en oppdatert utgave i Japan. Nå har også denne nyversjonen nådd vårt lille land, og i tillegg til hele det opprinnelige Persona 3 får vi en splitter ny historie og en rekke små og store forbedringer.

Skyggene truer

Persona 3 foregår i en moderne storby under angrep av overnaturlige vesener som kalles skygger. Byens borgere er lykkelig uvitende om dette, da skyggene kun angriper i en spesiell tidsperiode som kalles Den Mørke Timen. Dette er en time midt på natten hvor alt liv stopper opp, og kun skyggene og enkelte mennesker i besittelse av en spesiell kraft kan bevege seg fritt rundt.

Denne kraften kalles Persona, og du spiller en ung mann (du velger selv navnet) som akkurat har lært å bruke denne mystiske evnen. Ved å plassere en pistollignende gjenstand mot tinningen kan du framkalle guder og demoner fra det underbevisste, og disse er det eneste våpenet som bitter på skyggene. Sammen med dine allierte i SEES, en organisasjon som er viet til å bekjempe invasjonen, må du bestige det gigantiske tårnet Tartarus og finne en måte å bli kvitt Den Mørke Timen for alltid.

Historien er godt gjennomført og engasjerende, dog med et par svake punkter og melodramatiske sekvenser her og der. Flotte portretter av figurene pynter opp under samtaler, og mye godt stemmeskuespill øker innlevelsen. Dessverre er det også noen slette presentasjoner på stemmefronten, og det hjelper ikke at en av de dårligste også er den du kommer til å høre mest av i spillet.

Dag og natt

Du har ikke bare et digert tårn fylt med utstykker å bryne deg på. Du har også lekser å gjøre. Alle SEES-medlemmer er nemlig elver på videregående, og når de ikke bekjemper monstre har de vanlige tenåringsgjøremål å sysle med. Din oppgave er å balansere mellom monsterjakt om natten og et vellykket skoleliv på dagen, for du har ikke nok tid til å rekke over alt.

Persona 3 foregår over en ettårsperiode, og det er opptil deg hvordan du bruker tiden din. Du kan bevege deg rundt, handle, og snakke med folk uten at tiden går, men enkelte gjøremål koster tid. Det er også disse gjøremålene som avanserer egenskapene til karakteren din, og i tillegg må du ofre tid hvis du vil dra til Tartarus og banke skygger.

Den viktigste bruken av tid er å knytte sosiale bånd til dine medmennesker. Forskjellige steder på skolen og i byen finner du mennesker som er interessert i deg. Hvis du vil kan du bruke litt av den dyrebare fritiden din til å bli bedre kjent med dem, og jo mer tid du bruker på dem, jo mer får du vite om livene deres og båndet til dem blir sterkere. Båndene du knytter gir ikke bare store bonuser når du utforsker Tartarus, men selve historiene til disse menneskene er ofte interessante nok i seg selv at det føles verdt å grave dypere bare så du kan lære dem bedre å kjenne.

Tidsbegrensningen og de mange båndene utfyller hverandre svært godt. Du må ta valg og prioritere, for det er nesten umulig å se alle historiene første gang du spiller. Det er flere overraskelser på lur som gjør at du aldri kan være helt sikker på hvor mye tid du egentlig har igjen, og det er helt opp til deg hvem du vil bli bedre kjent med, og hvem du ikke gidder å bruke tid på. Etter å ha vært gjennom både den opprinnelige utgaven av Persona 3 og Fes har jeg ikke klart å fullføre alle historiene, og andre gang gjennom gjorde jeg et bevisst forsøk på nettopp dette.

Hvis du vil trenger du ikke bli kjent med noen, du kan gå hjem å sove hver dag i stedet. Selv om den overordnede historien er nesten helt lineær står du såpass fritt til å forme hverdagslivet til ditt alter ego at det føles som en langt mer personlig opplevelse en de fleste andre japanske rollespill. Du bestemmer selv hva slags person du er.

I tillegg til å lære dine medmennesker å kjenne kan du sysle med diverse fritidsaktiviteter. Ingen av disse har noen spesielle historier knyttet til seg, men er diverse småting som kun tjener det formål å øke dine tre karaktertrekk: intellekt, mot og sjarm. Ser du skrekkfilm blir du tøffere, mens hyppige bibliotekbesøk gjør deg smartere. Disse egenskapene brukes til å fullføre diverse små, valgfrie oppgaver gjennom spillet, og er også nødvendig for at enkelte mennesker skal knytte bånd til deg.

Godt og brutalt

Persona 3 gir deg ikke lov til å duppe av når det koselige skolelivet slutter og mørket senker seg. Da er det nemlig dukket for nådeløs kamp i surrealistiske omgivelser. Natten begynner med at du velger deg et jaktlag fra de tilgjengelige medlemmene av SEES og setter i gang med å klatre opp Tartarus. Hvert nivå bli tilfeldig satt sammen vær gang du besøker det, og skatter og fiender er strødd rundt omkring.

Her gjør Persona 3 et sjakktrekket ved å ikke ha irriterende, tilfeldige kamper som så mange andre japanske rollespill, men lar deg bestemme om du skal slåss eller prøve å unngå fiendene som lusker i korridoren. Alternativt kan du be lagkameratene dine om å ta seg av skyggene mens du utforsker.

Det er også verdt å nevne at Persona 3 unngår en annen vanlig fallgruve for japanske rollespill. Du trenger sjeldent å kjempe masse ekstra kamper for å bygge opp erfaringsnivå og penger, for du kan vanligvis slå fienden hvis du tenker lurt og bruker de egenskapene du har tilgjengelig. I tillegg justerer spillet hvor mange erfaringspoeng du får basert på hvor mye sterkere motstanderen er enn deg. Prøver du å bruke for mye tid på å bygge nivåer vil du snart innse at det ikke lønner seg, og at du sikker kan finne en smartere måte å slå bossen du strever med.