Shaun White er en av verdens aller beste snøbrettkjørere. Da er det vel på høy tid at han får sitt eget spill? Ubisoft har gitt amerikaneren en hjelpende hånd, og i Shaun White Snowboarding spiller stjernen en birolle i skyggen av din skikkelse. Han gir nemlig din kjører instruksjoner og tips om hvordan man skal nå toppen og, ironisk nok, slå Mr. White i tvekamp på brett. Slike drama må det jo selvsagt bli spill av.

Snøsavn

Jeg skal innrømme det: Hele kroppen mine skriker formelig etter et nytt SSX-spill. Bedre underholdning på brett enn i den serien er det vanskelig å oppdrive. Shaun White Snowboarding tar flere elementer fra SSX og blander dem sammen med innslag fra blant annet Amped – i tillegg til å legge til et par-tre egne elementer. Dette høres kanskje bra ut, men det virker som om dette spillet ikke helt treffer noen spesiell målgruppe, det faller mellom en haug med stoler. Det er ikke realistisk, men det er heller ikke fantastisk urealistisk. Slik sett står Shaun White Snowboarding i fare for å bli et mindre sjarmerende kompromiss.

Du starter det hele ved å lage din egen kjører og kle ham opp i det utstyret du har råd til for 4000 dollar. For å få tilgang på fetere jakker, bukser og ikke minst brett, må du jobbe for pengene. Her snakker vi diverse utfordringer i bakkene som må vinnes, da fylles lommeboka sakte men sikkert. I mitt tilfelle ble dette behovet fort overflødig. Etter litt spilling hadde jeg nemlig over en million dollar på bok, denne uforklarlige feilen tar bort litt av poenget med spillet. Da spesielt med tanke på at brettvalget er viktig for hvordan du presterer – med maks penger får du jo alt det beste nesten fra start.

Du kan boltre deg på fire gigantiske fjell i Shaun White Snowboarding. Autentiske Park City og oppdiktede steder i Alaska, Europa og Japan. Dessverre er ikke disse ulike stedene distinkte nok i min bok. Variasjonen er der, men den er ikke stor nok til at hvert fjell får sin egen følelse når du kjører der. Det blir for ensformig, for monotont. Likevel er det positivt at du får tilgang på alle fjellene fra første øyeblikk, slik at du ikke trenger å løse diverse oppgaver for å låse opp baner.

Oppgaven du får av Shaun er å finne mynter på fjellene slik at du kan lære deg nye spesialegenskaper. Disse egenskapene er muligheten til å knuse hindre, oppnå superfart eller få til særs høye hopp. Du må samle 12 mynter for hver egenskap, og man er selvsagt avhengig av å bruke for eksempel superfarten for å nå disse myntene – som alltid befinner seg på merkelig utilgjengelige plasser.

Kart og kompass

Hvis du sliter med å finne frem har du imidlertid ganske gode kart å støtte deg til. Disse hjelper godt på, selv om myntene aldri er markert på kartet. For å komme deg rundt har du stolheiser og helikoptre, og du kan når som helst teleporteres mellom disse punktene. En fin løsning, spesielt om du finner deler av fjell du liker ekstra godt i frikjøringen din.

I starten er denne myntjakten morsom og spennende, men etter hvert blir det litt i overkant ensformig å lete halvblindt rundt etter mynter på størrelse med et lite hus. Trøsten får være evnen til å sette faste punkter du starter fra når du skal begynne siste fasen av myntfangsten, samt at du kan ta av snøbrettet. Uten disse funksjonene hadde hele sulamitten brukket ryggen på elendig spillbarhet.

Fokusegenskapene er dessuten begrenset av en søyle med fokuskraft. Denne tømmes raskt, og når den er tom må du fly rundt og trikse som en gal for å fylle det opp igjen. Også her føles det mer som arbeid enn moro å stå på snøbrett, og slik bør det rett og slett ikke være. Dessuten kan ikke disse egenskapene brukes i konkurranser, og da forsvinner jo noe av poenget med å være supergod.

Når du skal trikse lønner det seg å kjede sammen ulike kombinasjoner. Det gir igjen mer poeng i kassa, noe som i sin tur betyr mer penger og mer «respekt» fra andre kjørere. I så måte er landingen svært viktig. Hvis du ikke treffer bakken med brettet pekende rett frem mister du store summer. Dessuten betaler det seg å skli bortover trestammer og gelendre, her kan du tjene masse poeng.

Et av de største problemene i Shaun White Snowboarding er kjørefølelsen. Her føles det nemlig mer som om du flyter nedover på luftputer enn på snø. Unntaket er når du kjører på is, da føler du deg mer i ett med elementene. Ellers blir det alt for simpelt å hanskes med naturkreftene, selv med et snøskred i hælene. Simple kontroller gjør også sitt til at det aldri blir veldig utfordrende å få til diverse triks, samtidig som «wow»-faktoren uteblir når du er i lufta. Jeg synes dette blir for lite spektakulært.

Fartsfølelsen kunne også med hell vært langt bedre. Her opplever vi vakre og svært bratte fjell, og da er det et hån mot oss spillere at det ikke kiler ikke i magen når man suser nedover – selv med superfartegenskapen aktivert. Dette gjelder også når du hopper. Man får aldri følelsen av å fly. Dessuten er det nesten ingen fysiske konsekvenser av å gå på trynet, hva med en skikkelig «kollisjonsmotor» neste gang, Shaun? Her spretter jo kjøreren opp på beina igjen på et øyeblikk.

Snøblind

Grafisk er dette spillet et aldri så lite snøkledt vidunderland. Her snakker vi tørrsnø som blåser over brekanter med sol i bakgrunn, det er evig vakkert! Videre er banene svært så spektakulære når det gjelder natur og omgivelser, det er bare synd at variasjonen ikke er større. Animasjonen på kjørerne kunne også vært bedre, og det er slett ingen trøst at man med jevne mellomrom opplever hakking. Videre er det merkelig at horder av datastyrte kjørere plutselig dukker opp nærmest fra løse luften visse steder på fjellene.

Lydbildet er langt mer solid. Musikkvariasjonen er svært god, og jeg tok meg i å nynne med flere ganger. Lydsporet passer slik sett perfekt til et snøbrettspill. De mange effektene er også gode, slik som at brettet lager ulik lyd på ulikt underlag og at du kan høre variert fuglekvitter i bakgrunnen når musikken skrus ned. Shaun White spiller seg selv og kunne med hell vært en smule mer engasjert i sitt eget spill. Det er ikke særlig inspirerende når du hører at fyren står og leser alt opp fra et ark.

Flerspillerbiten er Shaun Whites Snowboardings lille frelser, her reddes tittelen fra det middelmådige. Du kan spille med andre over nettet relativt sømløst, slik som vi blant annet har sett det i Burnout Paradise. 16 spillere kan leke sammen på de ulike fjellene samtidig. Her kan man enten kjøre fritt rundt og brife for hverandre, kaste snøballer, eller delta i ulike utfordringer for heder og ære. Flyten er vel så god som i enspillerdelen, men man opplever de samme gameplayproblemene på nett som lokalt. Likevel er det særs moro å kjempe mot andre mennesker, det gir spillopplevelsen en ekstra (og nødvendig) nerve.

Konklusjon

Førsteinntrykket man får av Shaun White Snowboarding er godt, men etter hvert som man fordyper seg mer og mer i spillet skinner det gjennom at tittelen har fått med seg en god porsjon feil og mangler. Kjøre- og fartsfølelsen er på langt nær god nok, og variasjonen på brett og oppgaver burde vært bedre. Det føles litt for mye som en jobb å leke seg i snøen, slik skal det ikke være. Likevel er ikke dette et dårlig spill, det bidrar flotte miljøer og en bunnsolid flerspillerdel til.

Spillet faller kanskje mellom to stoler når det gjelder forholdet mellom realisme og arkadekjøring, men om du savner SSX kan det i hvert fall være lurt å teste en demo av dette spillet før et eventuelt kjøp. Juletid er jo tross alt snøbrettid.

Shaun White Snowboarding er i salg for Xbox 360, Playstation 3, Playstation 2, Wii og DS. PC-versjonen ventes i salg 4. desember. Anmeldelsen er basert på Xbox 360-utgaven.