Det mest positive med gameplayet (og hele spillet forsåvidt), er variasjonen og muligheten til å skape sin egne unike spillestil. Foran hver runde velger man en av de fire rasene menneske, alv, dverg eller troll. Menneskene er en typisk mellomklasserase som starter med litt mer penger enn de andre. Alver er hurtige, samtidig som at de kan får tilbake helsepoeng når de har gått et gitt antall sekunder uten å bli beskutt. Til gjengjeld er de den rasen som tåler minst, så slå for all del ikke leir i skuddlinja.
Trollet er et digert beist som tåler mye bly, men som på den negative siden også er treigest av alle. Når det blir beskutt kommer det pigger ut av huden, og jo mindre helse det har igjen, jo mer tåler det. Disse kan være et skikkelig problem å overvinne, og nedtaking av disse er nesten verdt en liten salutt. Dverger har sin styrke i at det er morsomt å se den lille løken sprette rundt mens «shoot the doorf!» ljomer i øretelefonene. Fra spøk til revolver skal det sies at dvergen er rasen med de største magiske kreftene.
Guild-Strike?
Shadowrun kan kanskje karakteriseres som et «Counter-Strike møter Guild Wars»-spill, hvor du i tillegg til å pumpe bly også skal administrere magi og teknologi. På samme måte som i Counter-Strike, tjener du penger på dine bragder fra runde til runde, og bruker dette til å kjøpe våpen og magi. Våpnene må du kjøpe for hver runde hvis du dør, mens en innkjøpt magi eller teknologi er til odel og eie for resten av kampen.
Våpenarsenalet består av en utvalgt ansamling skytevåpen til forskjellige spillestiler. Maskinpistolen er som allround-marinaden du kjøper i disse grilldager. Man smører det på dverger, alver eller troll fordi det er billig og fungerer flott til det meste. Riflen er et halvautomatisk våpen med siktemuligheter, og egner seg best på halvdistanse. Haglen er et klassisk nærkampsvåpen som gjør stor skade på nært hold og knapt noen på avstand. Et klassisk snikskyttergevær og dets ultradødelige hodeskudd er også representert. For de som ikke kan få nok av automatvåpen finnes det også en «minigun». Denne har en absurd ildhastighet, og det finnes ikke bedre forsvarsvåpen i hendene på et troll. Det siste og morskeste av skytevåpnene er rakettkasteren. Denne har en enorm ildkraft men er treig, og ammunisjonen koster flesk.
Ninjadverg
Spillets aller kuleste våpenet er intet annet enn ninjafallosen Katana. Utviklerne skaffer seg noen ekstrapoeng ved å inkludere dette herlige stykket våpenerotikk i en verden som allerede er ute og sykler. Når du bruker katanaen går perspektivet ut i tredjeperson, slik at du kan se i hvilken retning du slår. I tillegg til å være ekstremt dødelig på nært hold, kan den også blokkere en god del av skuddene du måtte få på deg.
Katanaen kan dessuten gi dine fiender banesår – hvis du klarer å snike deg innpå dem uten å bli oppdaget. Ditt offer blør ihjel i løpet av få sekunder, og du kan gni deg i hendene over å være ett steg nærmere en skjult ninja-belønning som gir hele 100 prestasjonspoeng. Se for deg en dverg med en katana som er lengre enn seg selv. Hva gir du meg? En ninjadverg! Hvordan kan man ikke elske dette spillet i de sekundene den lille tassen svinger sverdet?
Du kan hele tiden ha to våpen med deg og veksle mellom disse. Når du dør slippes våpnene på bakken, og hvem som helst kan plukke dem opp. Som i Counter-Strike er det i utgangspunktet meningen at du må sitte ute resten av runden så lenge de andre er i live. Forskjellen er at du her kan bli gjenopplivet.
I tillegg til to våpen, har du også plass til tre ulike magier eller teknologier. Som i Guild Wars har du ikke muligheten til å ha alt, men må velge. Alle raser har et ulikt antall magipoeng de kan bruke av. Noen magityper koster poeng hver gang man bruker dem, mens andre tar opp et bestemt antall magipoeng så lenge de er aktive. Magipoeng som «betales» hver gang man bruker en magi, regenereres over tid. Det finnes mange forskjellige magier og teknologier en kan kjøpe. Man kan vekke til liv venner som har falt slik at de får et «nytt liv», skaffe seg vinger, få raskere reflekser, eller kanskje kjøpe en demon som sloss for seg.
Mange valgmuligheter
Kombinasjonsmulighetene er mange, og dette er en av spillets aller morsomste sider. Når du møter en fiende, vet du nesten aldri hva du står stilt overfor. Kanskje teleporterer han seg gjennom veggen, kanskje låser han deg fast i et magifelt, eller kanskje han har kjøp teknologien som gjør det mulig å se gjennom vegger, og dermed vet at du kommer rundt hjørnet.
Grensesnittet og informasjonsflyten på skjermen fungerer flott. I tillegg til vanlig stemmekommunikasjon er det inkludert et grensesnitt som avgir korte og standardiserte meldinger til lagkamerater, men som oftest går det mye raskere å snakke sammen.
Grafisk sett har spillet en del å gå på. Hvis man tar PC-ens systemkrav i betraktning, er det nesten skuffende å se at grafikken ikke er bedre rent teknisk. Animasjonsmessig er det også noe smårusk. Et eksempel er at når du klatrer i stiger, animeres dette ved at figuren står i vanlig postitur og formelig svever opp langs stigen. Det har selvfølgelig ingen stor betydning, men det er litt svakt til et førstepersonsskytespill 2007 å være.
Det er kanskje litt stygt å konsekvent sammenligne med Counter-Strike, ettersom det i mine øyne fremdeles er et klart toppspill. Half-Life-modifiseringen har i tillegg til et gjennomgående godt tempo, også en konkret og veldreid våpenfølelse som jeg har til gode å finne maken til i andre spill. Ikke fordi den er ekte, men fordi du kan føle forskjell mellom våpnene samtidig som du kan «kjenne» din egen progresjon. Shadowrun mangler litt av dette, men det kompenseres til gjengjeld på en god måte ved utstrakt bruk av magi og teknologi.
Konklusjon
Til tross for en lite tilstedeværende historie og enspillerdel, lange lastetider og noe begrensede brettutvalg, er Shadowrun en førstepersonsskyter jeg har hatt mye moro med. De mange mulighetene for variasjon i spillestilen, samt det hurtige og uforutsigbare gameplayet veier godt opp for spillets svakheter. Hvis du strides mellom hvilken plattform du eventuelt skal kjøpe spillet til, skal du vite at du må ha et monstrum av en PC i tillegg til Windows Vista, og den bitte lille PC-fordelen er ikke alene nok til å rettferdiggjøre den foran Xbox 360-utgaven.
Shadowrun har svakheter nok til at jeg kunne trukket det ned til en sekser, men på grunn av at det er så givende og morsomt når det står på som verst, velger jeg å se mellom fingrene med noe og anser dette som et godt spill.
