Spilleren settes i støvlene til Frank Hayden, en spesialagent med like mye personlighet som et glass vann og som til enhver pris må stoppe to atombomber før ting begynner å gå galt. Historien fortjener ingen pris for oppfinnsomhet, med sinte terrorister og småartige vrier på hvert hjørne. Zombie Studios har uten tvil gjort sitt aller beste for å gi Shadow Ops et filmatisk preg, men det er ikke å komme unna at historien har Hollywood-klisjéer klistret over hele seg. Med jevne mellomrom dukker det også opp noen filmsekvenser, og mens de er langt i fra teknisk imponerende, holder de i det minste interessen oppe og skaper til en viss grad en god stemning.
En kastes umiddelbart ut i krigssonen, et sted i Midtøsten, uten noen form for introduksjon til spillets mekanismer eller kontroller. Dette er krig, og krig er ubarmhjertig og rått. Her blir en vitne til utallige helikopter-krasj mens en kastes frem og tilbake mellom sine medsoldater og fiender, og vet verken opp eller ned. Etter mange intense tastetrykk og utallige forsøk på å komme seg gjennom de to første oppdragene, lykkes det endelig og man tas tre døgn tilbake i tid, til Kongos jungler.
Svært lineært
Kongo er bare ett av de ikke rent få eksotiske stedene spilleren tar turen innom. Fra gatene i Paris til snøkledde fjellsider i Russland - Hayden er en verdensvant mann. Disse forskjellige lokalitetene ser ikke bare annerledes ut, men skiller seg også ut på måten de spilles på, noe som uten tvil er en av de sterkere sidene ved spillet. Oppdragene kan bestå av små, enkle ting som å aktivere en heis, åpne låste dører eller litt mer vriene saker, som å dekke ryggen til lagkameratene dine med snikskytterriflen eller banke litt panservogn med rakettkasteren. Shadow Ops er et veldig lineært spill, forhåndsskriptet til de grader, og det legges lite opp til spillerens egen fantasi. Det finnes som oftest bare én vei å gå, og hvis en må starte oppdraget på ny vil fiendene bestandig dukke opp på det samme stedet. Det er lett å falle ned i "prøve og feile"-fellen her, men spillet glimter til med underholdende actionsekvenser både støtt og stadig, og det føles aldri for vanskelig.
Spilleren har et rikt våpenarsenal å velge mellom, deriblant et større utvalg av maskingevær og rifler, men når alt kommer til alt er disse helt identiske når det kommer til selve spillefølelsen. Alle som en er utstyrt med kikkertsikte, hvilket betyr en kan ta ut fiender på hundre meters avstand ved hjelp av et maskingevær, eller enda bedre, en pistol. De eneste fundamentale forskjellene er utseendet og hvor mye ammunisjon du kan dytte ned i hvert våpen.
Utviklerne har også implementert en meget nyttig lenefunksjon som kan komme godt med om du vil smugkikke rundt neste hjørnet. Du kan selve velge i hvor stor grad du vil vise deg selv, ved hjelp av venstre analog. Dette er ingen nyhet, men på den andre siden fungerer det meget bra her og spillforøpet blir fort noe lignende dette: løpe, lene rundt hjørnet, ta kikkertsiktet i bruk og skyte et par skuddsalver, for så å gjenta det hele om igjen. I svært mange situasjoner kan det faktisk vise seg å være like lønnsomt å storme rett frem i ekte Rambostil med fingeren godt brettet rundt avtrekkeren, da den kunstige intelligensen ikke er i stand til å reagere på det uventede. Til gjengjeld er de treffsikre, i klart flertall og vet alltid hvor du befinner deg.
Det er tydelig at Zombie Studios gjerne ønsket å lage et realistisk bilde av en fiktig krig. Det skorter dessverre litt på troverdigheten når spillet er fullstendig blottet for blod og lik forsvinner sporløst i løse luften om du snur ryggen til i to sekunder. Dine lagkamerater overlever de største verstingene blant bomber og granater, men er ikke i stand til å treffe fiender på to meters hold. Du har ikke direkte kontroll over dine medsoldater, og skulle da forvente at de var i stand til å ta seg av seg selv, men dette er langt i fra tilfellet. Den kunstige intelligensen, både på din side og fiendens, er blant spillets største problemer. Jeg har ikke tallet på antall ganger jeg så fiendens arm, hode eller ben stikke ut fra hans gjemmeplass uten å reagere på at han ble beskutt. Eller antall ganger fiendene faktisk ventet på meg til å lade om våpenet. Spillet gjør rett og slett narr av alle de som hadde ventet seg et noenlunde realistisk krigsspill.
