Mamma, jeg vil ha den der!
Hvor mange ganger har du ikke dagdrømt om superkrefter? Eksempelvis kombinasjonen av en skuddsikker drakt, en hjelm som lar deg puste under vann, en jetpack, en krok som lar deg leke Spider-Man, støvler som lar deg springe opp vegger, og ikke minst, railgun-rifla fra Quake? Jeg vet jeg har. Du kan selvsagt starte arbeidet med en ungdomseliksir og leve til du blir 500 for å oppleve alt dette, men om kjemi heller ikke er din sterke side, kan du alternativt skaffe deg Shadow Complex.
Det er nemlig riktig så fornøyelig å se hvordan Jason går fra å være en jeanskledd Jack Bauer-klone (til og med "Dammit" er med) til en supersoldat ikledd utstyr til å invadere et lite land. Forvandlingen skjer selvsagt ikke på minuttet, men fordeles naturlig utover spillet. Dette er ene og alene takket være den geniale måten Shadow Complex er utformet på. Fordi selv om basen de første timene virker uendelig stor, og faren for å gå seg vill virker likeså, føres du likevel svært diskré i riktig retning. Som nevnt vil stadig møte på nye typer hindringer, eksempelvis en pansret dør, altså må du først finne riktig verktøy (våpen er per min definisjon verktøy) for å sprenge den slik at du kommer deg videre. Ergo føles det aldri ut som du går bomvei fordi du i det stille føres på riktig vei av hindringer du kan ødelegge. Når det er sagt, er det viktig å poengtere at spillet ikke oppleves lineært, fordi om ikke annet er illusjonen av at du kan velge en annen vei hele tiden tilstedeværende – som regel fordi det faktisk finnes to veier, dog til akkurat samme plass.
Name's Indiana, Croft Bond Indiana
Som ikke kule leketøy og erkeskurker var nok, inkluderer Shadow Complex også punkt lånt fra både Tomb Raider og Indiana Jones. Gjennom spillets gang vil du måtte løse både gåter og utføre akrobatiske sprell. Eksempelvis vil du på et tidspunkt komme over en dør plassert på en øde plattform, uten noen åpenbar måte å nå den på – det eneste som eksisterer av liv er en ensom skuddsikker robot som kravler opp og ned veggen. Det første man prøver er naturligvis å hoppe oppå roboten, men oppdager fort at den er strømførende. Akkurat i det man er på tur til å gi opp, skru av konsollen og selge den til frelsesarmeen, kommer man til å tenke på skumgranatene. Disse herlige granatene inneholder en masse med ekspanderende skum som stivner, ergo akkurat det du trenger for å omgjøre den lille roboten til en midlertidig "fjellhylle" – og vips, har man en måte å nå døra på.
Spillet er fylt med lignende gåter som ikke er veldig vanskelige, men likevel såpass utfordrende at det kiler litt i tærne når man endelig klarer de. At gåtene ofte er kombinert med diverse bosskamper gjør det hele desto mer spennende, det er ikke alltid like lett å tenke logisk når en gigantisk edderkopp skyter raketter mot deg.
Nesten helt magisk 2D
Jeg må innrømme at mitt lille hode ofte forbinder "2D" med utdatert, gammeldags og kjedelig. Vel, jeg har vært ignorant. Som Trine, viser Shadow Complex oss at 2D kan være like lekkert som de mest glorifiserte 3D-spill. Bakgrunnene i Shadow Complex kryr av lekre detaljer som stadig lurer en til å tro at man faktisk beveger seg i tre dimensjoner. At det hele attpåtil følges opp med lekre lys - og skyggeeffekter samt diskré, men flotte lydspor, gjør at man risikerer å forglemme seg helt inn i spillet mens timene flyr forbi i den virkelige verden.
Det er dog et par ting jeg må hakke litt på. Det er tydelig at utviklerne har vært fult klar over at nevnte 3D-illusjon, noe de har forsøkt å bygge ytterligere på ved å la enkelte fiender stå i bakgrunnen. Typisk vil du bruke høyre analogstikke for å sikte, noe som fungerer ypperlig så lenge fiendene er rett foran deg, men så fort de havner i bak - eller forgrunnen blir det kluss. Da må man nemlig overlate siktingen til spillet, noe som sjeldent fungerer særlig bra. Joda, fiendene vil dø etter hvert, men som regel først etter du har skutt et par-tre skudd i veggen. Siden det er relativt sjeldent at slike situasjoner oppstår kan man tilgi det, men bosskampen hvor fienden kun befinner seg i bakgrunnen kunne spillet klart seg uten.
Konklusjon
Shadow Complex har virkelig gjenåpnet øynene mine for 2D-spill, eller rettere sagt, såkalte sidescrollers. Spillet viser at alt man trenger for å ha det moro er noen kule leketøy, nok skurker å bruke de på og en enorm lekeplass. Attpåtil gjør spillet en glimrende jobb ved å blande sammen lånte elementer fra både rollespill, eventyrspill, gåtespill og flere. Her finner du med andre tilnærmet det beste fra nesten alle verdener – og bare det er ikke dårlig.
Det finnes riktignok noen få frustrerende elementer, men heldigvis overskygges disse totalt av hvor godt spillet ellers fungerer. Spillet er dog noe kort, undertegnede brukte i underkant av sju timer fra start til mål, men hadde trolig brukt godt over det dobbelte om jeg skulle klart å skaffe samtlige oppgraderinger – noe jeg forøvrig er godt i gang med.
Jeg kan egentlig ikke komme på noen spesielt gode grunner til at du ikke skal skaffe deg Shadow Complex, dette er renspikka moro tvers gjennom. "Wow!"-faktoren første gang jeg sprang gjennom en vegg fikk meg til å glise så hardt at det gjorde vondt i øra. At spillet attpåtil er relativt billig gjør heller ingenting, en plass mellom 100 og 200 kr er ikke mye penger for strekk i smilemusklene.
Shadow Complex koster 1200 Microsoft Poeng og kan kun skaffes via Xbox Live Arcade.
