Jeg skal ærlig innrømme at Shadow Complex føk meg forbi på årets E3, jeg hadde riktignok hørt navnet, men hadde egentlig ingen anelse om hva jeg skulle forvente da nøkkelen til anmelderkopien dumpet ned i innboksen. Og det er egentlig litt ekstra moro når man snubler over spill som man knapt har hørt om, ingen skyhøye forventinger som umulig kan tilfredsstilles, kun gleden av et nytt spill.
Og gudene skal vite at glede har det vært, Shadow Complex er nemlig et av de beste spillene jeg har spilt på veldig lenge.
Om du, som jeg var, også er intetanende om hva Shadow Complex egentlig er, følger en liten introduksjon. Ment som et mellomstykke til Orson Scott Cards romaner om en kommende amerikansk borgerkrig nummer to, gir spillet forhåpninger om en sterk historie. At spillet også har fått litt drahjelp av gutta bak Gears of War-serien gjør heller ikke noe. Ifølge utviklerne skal spillet attpåtil være ment som en hyllest til blant annet Super Metroid, og akkurat det skinner godt gjennom – kanskje i meste laget vil noen påstå.
Rått parti, eller?
Nyforelsket følger Jason Fleming gladelig etter den småsøte brunetten som spretter fremover i steinrøysa som en annen fjellgeit – ingenting som en romantisk skogstur. Men plutselig blir hun borte, hvor i alle dager tok hun veien? Jason befinner seg i ei dyp grotte uten en anelse om hvor han er, eller hvor hun tok veien. Skeptisk fortsetter han stadig dypere inn i grotten, helt til han oppdager en dør. Hva gjør en elektrisk dør her nede? Plutselig høres noen stemmer, Jason dukker i dekning. Ut av skumringen kommer to futuristiske soldater dragende på den uheldige jenta – hva i alle dager er det som foregår?
Væpnet med kun ei lommelykt bestemmer Jason seg noe motvillig for å forfølge soldatene, intetanende om hva han blir å oppdage dypt under jorden.
Som tittelen tilsier handler spillet om et underjordisk kompleks, eller en underjordisk base om du vil. Det er egentlig mest spennende å oppdage selv hva som egentlig foregår der nede, men jeg kan fortelle såpass at plottet er som tatt ut fra en James Bond-film – gærne, ekstremt rike superskurker med planer om verdensdominans.
Oddsen er med andre ikke ord på Jasons side, i det han smyger stadig framover i den mystiske basen med kun ei lommelykt. Dog er ikke Jason riktig så ordinær som man kanskje skulle tro. Det er nemlig i det Jason kommer ovenfor sin første fiende man aner at vår helt har en viss erfaring – som sugd ut fra siste Jason Bourne-film knekker vår helt brutalt både armer og ben på den stakkars fienden innen sekundet.
En flashbacksekvens viser Jason ovenfor sin far; hans far sier tiden er inne, men Jason er nølende, han vil ikke inn i militæret. "I'm not like you dad, I can't ... kill people".
Men nå er det altså gjort, vakten ligger dau på gulvet. Jason kikker på skrivebordet foran seg, en pistol. Han tar et ladegrep med vante hender, oddsen har endret seg, om bare ørlite.
Følg lyset
Med pistolen godt festet mellom hendene er tiden inne for å finne ut hvor veien videre går, noe som umiddelbart ikke er særlig åpenbart. Går man tilbake hvor man kommer fra er man ute igjen, ergo feil vei. Et diskré hint tipser om at lommelykta kanskje kan være til hjelp – et kjapt knappetrykk lyser opp veggene foran meg, fortsatt ingen vei å spore. Litt knoting med stikka lyser opp gulvet, en rist i gulvet blir plutselig oransje. Nok et tips forteller at oransje gjenstander kan ødelegges med kuler, og nokså riktig, et par velplasserte skudd sørger for at rista ramler bort.
Voilá, og jeg befinner meg et nivå lenger ned, med nye muligheter for å gå både venstre og høyre. Det tar litt tid før man blir vant med å tenke todimensjonalt, men når det etter hvert sitter vil du kunne navigere deg både på kryss og tvers uten problem.
Selv om det riktignok er en klisjé, vil du tilbringe en god del tid kravlende gjennom luftkanaler – men hvilken spionfilm inkluderer vel ikke det? Selv om luftkanalene riktignok ikke er så veldig spennende gjelder det likevel å ha øynene og ører åpne. Stadig vekk vil du komme over diverse hindringer som gjemmer allslags godbiter, og tro meg, ignorer du oppgraderingene vil du rett og slett ikke klare å fullføre spillet. Det høres kanskje ille ut at spillet gjør det nødvendig at man må krype rundt på skattejakt, men heldigvis er ikke det å jakte etter oppgraderinger et kjedelig tidsfordriv, snarere tvert i mot.
Eksempelvis tar det ikke lang tid før du kommer over hindringer som blir både grønne, lilla, rød og blå når du lyser på de med lommelykten. Ergo hindringer du enda ikke kan knuse, noe som fører til at du stadig vil vende tilbake til tidligere besøkte plasser for å finne ut hva som egentlig skjuler seg bak den pokkers døra. Og vet man at det antageligvis et nytt gevær som skjuler seg bak døra, gjør det en lite å måtte ta en ekstra retur. Belønningen er med andre ord verdt strevet.
