Det samme gamle
Brorparten av spillet utspiller seg gjennom øynene til de ulike lagkameratene, og i motsetning til den evinnelige traskingen gjennom storbyen som «The Rookie» er dette ofte rimelig underholdende. Her får du ta del i noenlunde varierte oppdrag i for det meste ensformige miljøer, som spenner seg fra store ørkenlignende områder til åletrange korridorer. De ulike soldatene har forskjellige spesialiteter, og spillet varierer godt mellom skarpskytterorienterte brett og brett hvor du er klistret opp i trynet på fiendene. I tillegg får du selvsagt også mulighet til både å styre og benytte våpnene til de herlige kjøretøyene vi har sett så mange ganger tidligere.
Til tross for at de (heldigvis) har tatt et heftig syvmilssteg bort fra både de ekle rosa miljøene fra Halo 3 og den urokkelige fokusen på én figur så er det ingen tvil om at dette er et Halo-spill. ODST-troppene er ment å være mer menneskelige og sårbare, men det føles fortsatt som om du fortsatt styrer Master Chief etter et par timer. Du tåler riktignok mindre, men dette er noe du automatisk tar hensyn til gjennom kreativ bruk av de midlene du har. Det er ingen umulighet å storme rett inn i en klynge med fiender og komme ut av det i live, og grunnkonseptet med at man styrer et sårbart menneske i en åpen verden lærer man kjapt å glemme.
Historien er heller ingenting å rope hurra for, mye fordi de ulike spillområdene noen ganger gjentas til det kjedsommelige. Det virker nesten som om de har gått tom for enten tid eller kreativitet til å lage nye områder noen steder, og heller valgt å gjøre enkelte steder dobbelt så lange som nødvendig. Dette fører til at historien virker veldig ufullstendig og platt. Jeg ventet lenge på et klimaks, en plottvist, hva som helst, men satt som et spørsmålstegn da rulleteksten fylte skjermen. Enspillerdelen virker tidvis uferdig rent innholdsmessig, selv om den ikke er regelrett dårlig på noe vis.
Det skal likevel ikke bare bli jammer rundt enspillerdelen på meg. En del av situasjonene var genuint spennende, og den atmosfæren jeg elsket så mye fra eneren er ofte å spore. Kampanjen tilnærmer seg Halo: Combat Evolved mer enn Halo 3, og det er et fornuftig steg tilbake i mine øyne. Varigheten er også omtrent den samme som i treeren, og på dagens spillmarked er det en overkommelig lengde, selv om det hele var over etter i underkant av fem timer på normal vanskelighetsgrad for min del.
Enspillerdelens svakheter blir likevel rimelig ubetydelige når man har en så fantastisk flerspillerdel som Halo 3: ODST, og Halo 3 har som et av verdens mest populære flerspillerskytespill vist hva spillerne prioriterer.
Mer flerspillermoro
Flerspillerdelen er den absolutt sterkeste siden ved dette spillet, og særlig den nye modusen «Firefight» er virkelig et flott styrke arbeid. Her kan man slå følge med opptil tre andre venner eller uvenner, lokalt såvel som over Internett, og det hele går ut på å holde stand så lenge man greier mot en evig strøm fiender. Det er litt kjedelig at man kun kan spille to stykker lokalt, men Internett er aldri langt unna.
Foreløpig finnes det åtte ulike brett, hvert med et fantastisk gjenspillingspotensiale siden fiendene aldri er forutbestemte, og det er ingen tvil om at dette kan bli en ny nettklassiker. Modusen kan gjerne sammenlignes med «Horde»-modusen i Gears of War 2, men her har man også fordelen av at brettene er skikkelig store og inneholder kjøretøy både å anvende og å stoppe.
Du kan spille «Firefight» alene, men det er sammen med gode venner det virkelig skinner. En av grunnene til dette er at alle deler et visst antall liv, noe som betyr at om man ikke er koordinert og kommuniserer godt så lever man ikke lenge. Fiendene blir gradvis vanskeligere ved at heftigere fiender introduseres såvel som at en rekke hodeskaller gir de nye egenskaper. I første runde kan det være at de kun kaster granater oftere, mens i runde fire kan de gjøre det samtidig som de tåler dobbelt så mye og kun kan drepes i nærkamp. Nye liv får du kun ved å fullføre en runde, så det gjelder å være på tå hev.
Også gamle goder
Når du går tom for liv er spillet over, og en poengsum basert på prestasjonen din noteres. Hver fiende er verdt et visst antall poeng i utgangspunktet, men du kan få mer om du dreper de på kreativt vis. Som den sadisten jeg er nyter jeg å klistre plasmagranater på uskyldige småtroll og se de løpe rett inn i kameratene sine og eksplodere. I tillegg til barnslig glede får jeg også dobbelt så mye poeng for å gjøre dette. Hodeskudd er også en ting som belønnes, drapsrekker like så.
Det er også en poengmultiplikator her, som øker for hver runde du fullfører, slik at du får flere poeng jo lengre du kommer. Denne multiplikatoren begynner på et høyere tall om du spiller med færre spillere. Hvis du spiller alene får du hele tre ganger så mange poeng som om du spiller med tre andre, noe som kan være greit med tanke på hvor absurd vanskelig det kan være alene. 
I tillegg til denne lille godbiten av en modus så får man også med enda en DVD som inneholder «Halo 3 Mythic» – hele flerspillerdelen fra Halo 3 samt kartpakkene Heroic, Legendary, Mythic og tre helt nye kart. Det betyr at du i tillegg til «Firefight» får en rekke kompetitive moduser med et fantastisk utvalg kart. Hvordan disse modusene fungerer kan du lese om i vår tidligere Halo 3-anmeldelse. Det er i hvert fall ingen hemmelighet at de fleste konkurrentenes flerspillerdeler ikke når Halo 3: ODST sitt utvalg til knærne.
Konklusjon
Halo 3: ODST er et todelt spill, og hva slags type spill du er på utkikk etter bedømmer i stor grad hvorvidt dette er en god investering. Kampanjedelen forteller en uengasjerende og tam historie, men inneholder tidvis mye av den samme action-moroa som har gjort de andre spillene så populære. Som et enspillerskytespill skiller ikke dette spillet seg ut i mengden, selv om fans av trilogien etter all sannsynlighet får et sårt etterlengtet påfyll.
Det er den fantastiske flerspillerdelen som virkelig står frem her. «Firefight» har tilnærmet uendelig varighet og er en herlig godbit om man har flere å spille med. I følger det med en ekstra DVD med flerspillerdelen fra Halo 3 og alle kartene du måtte ønske og enda et par. Du får med andre ord med delen som gjorde forrige spill i serien til et av verdens mest populære skytespill på Internett og enda litt mer. Alt dette samlet i én pakke sammen med en fullkommen (om enn slapt utført) kampanjedel og «Firefight»-modusen må sies å være et knalltilbud.
Det er på tide at du setter deg ned i sofaen, tar på deg tenkehetten og bestemmer deg for hva du vil ha. Kommer du frem til at enspillerdelen er av viktighet så er det bare å gå videre, med mindre du er mer enn gjennomsnittlig glad i serien fra før av. Hvis det i all hovedsak er en god flerspilleropplevelse du vil ha, er Halo 3: ODST sannsynligvis årets mest komplette skytespill.
Halo 3: ODST kommer i salg 22. september, kun for Xbox 360.
