Fotball er et interessant spill. Svette menn som jager ei lærkule er stor underholdning for millioner av mennesker, og i sommer arrangeres det – hvis ryktene er til å stole på – en over middels stor turnering i Tyskland. Fotball er utvilsomt big business. Muligheten til å kunne lede sine helter til seier på virtuelle gressmatter virker også forlokkende på mange, så det ikke rart det finnes et rikt utvalg av fotballspill for den sportsinteresserte spiller.
Sensible Soccer 2006 (heretter Sensi’06) er siste tilskudd på stammen til den ærverdige Sensible Soccer-serien, som har mange trofaste fans rundt om i verden; her er det ikke realisme som teller, men å fange moroa ved fotball uten å ta med alt det kjedelige.
Førsteinntrykket er iallfall svært tillitsvekkende. Den velkjente Sensi-sangen "Goal Scoring Superstar Hero" spilles under introen og i menyen, og selve spillerne er gjengitt i en tegneserieaktig stil. Store hoder og sterkt overdrevent kroppsspråk står på menyen, og det hele funker utrolig bra. Hver gang noe spesielt skjer – som kortutdeling, spillerbytte og så klart målfeiring – bytter spillet sømløst til et lite filmklipp som utelukkende ved hjelp av kroppsspråket til spillerne og dommerne viser stemningen på banen. Grafikerne og animatørene har all grunn til å være stolte, for deres arbeid er så godt som det eneste som gjør at Sensi’06 har en sjel i det hele tatt.
Corner er mål
Hva er det som har gått galt her, egentlig? Man kan sannelig lure på hva årsaken er, men det er mye som rett og slett ikke stemmer i Sensi’06. Et eksempel: Noe av det første jeg gjorde – etter et par treningskamper – var å lede Sverige gjennom årets VM. Jeg vant alle kampene, og totalt slapp jeg inn fire mål. Årsaken? Spillet er helt ubegripelig enkelt. Den kunstige intelligensen til motspillerne dine begår stadig grovere feiltrinn jo mer du spiller; jeg har sett argentinere takle hverandre, australiere kjempe med egen keeper om ballen, engelskmenn gå rett inn i verdens mest åpenbare offside-feller, og brasilianere stå og se uinteressert på mens ballen trillet i nettet etter corner.
Dette er for så vidt ikke et problem i seg selv; ingenting er verre enn spill som krever uforholdsmessig stor innsats for å gjøre fremskritt, og vanskelighetsgraden er uansett ikke et problem hvis man spiller sammen med andre, noe Sensi’06 egner seg utmerket til. Men saken er den at man skal lete lenge for å finne noen særlig motstand i det hele tatt i énspillermodiene, på alle nivåer. I en kamp mellom mitt hjemmesnekrede lag Snøfte IL og det argentinske landslaget endte stillingen på 3-0 i min favør. Laget mitt var – forståelig nok – rangert betydelig lavere enn motstanderen, men likevel var argentinerne sjanseløse. Enten har jeg latente superevner i fotballspill, eller så er noe alvorlig galt med dette spillet. Jeg kan avsløre at jeg heller mot alternativ nummer to.
Var det så vel at det kun var vanskelighetsgraden som var problemet, ville det vært til å bære over med, men problemene i Sensi’06 stikker dypere enn som så. For det første later det til at de som har programmert fysikkmotoren har et svakt grep om hvordan fundamentale naturlover fungerer. Nå har ikke jeg sett så mange fotballkamper at det gjør noe, men jeg er likevel temmelig sikker på at det hører med til sjeldenhetene at keepere teleporterer seg rundt på banen.
Likevel er dette et vanlig syn i Sensi’06: Man lunter oppover mot mål, legger inn en real kanon mot kassa som keeper ikke har sjans til å redde fordi han er på andre siden av målet, og så – akkurat idet triumfen synes sikret – sklir han tre meter til siden og redder skuddet ditt. Hvis du synes du har for få banneord i vokabularet ditt, er det bare å sette seg innen hørevidde av noen som spiller Sensi’06.
Jeg kan jo legge til at det også hender at ballen spontanforflytter seg rundt omkring på banen, for eksempel akkurat idet en spiller skal ta imot et utspark fra keeper. Det virker til tider som om spillet på forhånd har bestemt seg for hva som skal bli utfallet av en situasjon, og hvis det ikke samsvarer med hva som faktisk hender, endrer det på ball- og keeperposisjoner slik at det blir riktig. En litt skummel tanke, egentlig.
Cup er cup
Tross i alt dette, er det likevel mye moro å hente i Sensi’06. Det er ingenting i veien med grunngameplayet; det dreier seg om høye hastigheter, kjappe pasninger og en herlig overdreven kontroll over ballbanen etter at den forlater skuddfoten. Drevne Sensi’06-spillere kan få til noen latterlig tilfredsstillende scoringer, og noen makeløse pasningsrekker. Disse ferdighetene kommer godt med når man skal forsere spillets mange turneringer og cuper, som går fra internasjonalt nivå og ned til klubbnivå; riktignok er det mest Storbritannia og våre søreuropeiske venner som er funnet verdige til å få sine ligaer gjengitt i spillet, men man kan i det minste spille som et par norske klubber samt det norske landslaget, så da får man heller bøte på skaden ved å dominere den engelske eliteserien.
Å kunne legge til egne lag og turneringer er alltid en yndet mulighet i fotballspill, og denne muligheten har man også i Sensi’06. Ved første øyekast virker dette som et robust system; man kan redigere alle spillerne på sitt egne lag, samt angi drakter og farger. Nye ting til redigeringsverktøyet kan også låses opp ved å vinne turneringer og ligaer i selve spillet. Alt går på skinner, helt til man prøver å legge til flere enn ett lag; det går nemlig ikke. Man har ett eneste lag å boltre seg med, som må ofres hvis man vil lage et nytt.
Man kan alltids redigere lag som allerede er lagt inn i spillet, men på disse kan man kun endre navn og ikke drakter eller spillerutseender. Dette virker som en temmelig pussig begrensning, tatt i betraktning at spillet er utgitt på såpass kraftige maskiner som PC, Xbox og PS2; moderne maskiner man ikke skulle tro ville ha noen problemer med å håndtere den økte datamengden som ville vært konsekvensen av å kunne opprette flere lag. Inntrykket man sitter igjen med av den egendefinerte modusen, er at den slett ikke lever opp til forventningene.
Konklusjon
Jeg skulle så gjerne sett at dette spillet var fantastisk, for kjernen er så absolutt der. Spillet er stor moro sammen med andre, selv om den pussige ballfysikken og de magiske keeperne irriterer. Hadde det vært mulig å spille Sensi’06 over Internett, ville det nok scoret enda høyere kun på grunn av flerspillermodusen.
Men det totale inntrykket er at dette ikke er helt gjennomarbeidet. Manglende internettstøtte er én ting, men lyden er heller ikke på topp. Det eneste man hører under en kamp er ballen som spretter omkring, dommerfløyta og publikumsbruset; det er ingen kommentatorstemmer eller spillerstemmer overhodet, for eksempel. Sammen med programmerings- og designbommertene, gjør dette at Sensi’06 får en temmelig snever målgruppe: Siden énspillermodusen veksler mellom å være irriterende og enkel inntil det kjedsommelige, er det de som spiller sammen med andre foran én spillmaskin som får det største utbyttet. Med potensialet som ligger i Sensi’06, skjærer det meg i hjertet at det er blitt fratatt muligheten til å glede så mange flere.
