I dag kom vi med annonseringen om at artikkelserien «ukens nettutgivelser» har blitt pensjonert, etter tro tjeneste i hele fem år. Men vi lovet også en slags erstatning, i form av en egen artikkelserie som kun vil fokusere på gratisspill.
Der ukens nettutgivelser i praksis var en nøytral oppramsing av spill, er denne artikkelserien ment som redaksjonelle vurderinger av gratisspill du bør prøve. Vi vil forsøke å komme med noe for enhver smak, og tar gjerne mot tips fra dere om det er noe som bør dekkes.
Merk at spillene i denne artikkelen skal være gratis, ikke såkalte «free to play»-spill som er fulle av mikrotransaksjoner. Mange indie-utviklere setter selvsagt pris på om du donerer noen kroner, og kan kanskje tilby noen bonuser til de som donerer, men selve spillene skal ikke være skjulte forsøk på å loppe deg for penger.
Vi regner forøvrig med at formen til artiklene i denne serien kommer til å endre seg litt etter hvert, og tar også her mot innspill. Men nå er det nok introduksjoner, her er dagens utvalgte gratisspill:
Frog Fractions
Frog Fractions er et læringsspill som handler om å lære bort brøkregning – skulle man kanskje tro. Egentlig er det noe helt annet, noe som det er svært vanskelig å skrive om. Faktisk er det en spillopplevelse helt utenom det vanlige, som går i så mange ulike retninger på sin halvtime med innhold at det er umulig å summere opp.
Det begynner uskyldig med en frosk som spiser fluer. Når den lange frosketunga sveiper over fluene, sanker man inn poeng som kan brukes til å oppgradere egenskaper. Riktignok dukker det opp noe som ligner på brøkutregninger når frosken slurper i seg insektene, men det trenger du ikke bry deg om.
Poenget er alt det andre, alt du kan gjøre ved å bryte ut av det du tror er de etablerte grensene. Utforsk området, og prøv deg frem, så skjønner du nok hvor det bærer. Jeg kan ikke si stort mer uten å ødelegge overraskelsene, men tro meg når jeg sier at spillet alltid tar deg ett hakk lenger enn du tror. Du kan spile Frog Fractions på utviklerens hjemmeside.
Eamon Deluxe
Har du hørt om Eamon? Jeg tipper at de aller færreste er klar over dette en gang så grensesprengende systemet. Eamon ble skapt for urdatamaskinen Apple II så langt tilbake som i 1980. Programmet ble utviklet av en person ved navn Donald Brown, og var et av de tidligste rollespillsystemene for datamaskin. Kort sagt fungerte det hele som et teksteventyr, der spilleren navigerte seg gjennom grotter og skoger på jakt etter skatter og eventyr. Underveis måtte han bekjempe monstre og løse enkle gåter.
Ikke bare var rollespill/eventyrspill-hybriden helt ny da Eamon først dukket opp, men Eamon gjorde også noe annet lurt. Det var nemlig et spillsystem som kunne brukes om og om igjen, og brukerne kunne selv skape nye eventyr. Eamon er sannsynligvis det tidligste eksempelet på et slikt skaperverktøy. I årene som fulgte ble systemet utviklet videre, og det dukket opp stadig mer intrikate eventyr.
I dag fremstår selvsagt Eamon som uhyggelig primitivt, men om du har et snev av interesse for spillhistorie bør du likevel ta en titt. Det kan du gjøre på det offisielle Eamon-nettstedet, hvor du også kan laste ned Eamon Deluxe – et program som gjør det enkelt å spille gamle Eamon-spill. Et interessant element er at, i likhet med penn-og-papir-rollespill, må du begynne med å lage en egen figur, som følger deg gjennom flere eventyr – eller helt til han dør. Du starter i «adventurers hall», hvor du må kjøpe våpen og eventuelle andre hjelpemidler, og så legger du ut på de inidividuelle eventyrene derfra. Merk at du kan trykke ?-knappen for å få opp tilgjengelige kommandoer, og X-knappen for å gå over i klassisk-modus, som jeg synes var litt lettere å bruke.
I tillegg til Eamon Deluxe kan du laste ned Eamon for Apple II og flere spill (krever emulator), og til og med teste noen eventyr på nettet. Hvis du bare er sånn passe nysgjerrig kan du laste ned noen frittstående Eamon-eventyr.
An Occurence at Owl Creek Bridge
I det siste har diskusjonen om hva et spill er og ikke er blusset opp igjen. Duse og tilsynelatende poengløse opplevelser som Proteus, Journey og Thirty Flights of Loving står bak revitaliseringen av diskusjonen, men i gratisspillsegmentet har vi sett utallige eksempler på slike alternative opplevelser i lengre tid.
Et av de nyeste eksemplene på et spill som søker å fremstille et interaktivt handlingsforløp uten å blande inn utfordring, er en spillmatisering av An Occurence at Owl Creek Bridge. Den ordløse spillsnutten er basert på korthistorien med samme navn fra 1890, der en konføderasjonsoldat dømmes til døden ved henging, og gir oss en forenklet utgave av den samme fortellingen.
Den tragiske fortellingen illustreres av enkel og subtil pikselgrafikk, samt et passende mildt lydspor. Interaksjonen er begrenset til bevegelse, og det er enkelt å plassere An Occurence at Owl Creek Bridge i samme kategori som lignende Every Day the Same Dream og Don’t Look Back. Revolusjonerende er det ikke, men det er et spennende tilskudd til en sjanger som ønsker å gjøre noe litt annet med spillmediet enn alle andre.
Du kan laste ned An Occurence at Owl Creek Bridge til Windows på GameJolt.com.
Tales of Maj'Eyal
Roguelike-spill er en rollespillsjanger som har eksistert siden samme år som Eamon kom ut – 1980. Felles for disse spillene er at handlingen sees ovenfra, at miljøene og utfordringene du møter underveis genereres av datamaskinen (og dermed er ulike hver gang du spiller), at det fokuseres på kamp, og at spillerne får svært rike taktiske muligheter. I tillegg er de fleste roguelike-spill turbaserte, og gir deg kun kontroll over én figur. Dessuten har de en tendens til å være temmelig nådeløse.
Der de tradisjonelle «roguelike»-spillene ofte skilter med grafikk basert på ASCII-tegn og knotete, tastaturbaserte grensesnitt med en kommandoliste så langt som et vondt år, er Tales of Maj'Eyal, eller TOME, et forsøk på å kombinere sjangerens tradisjonelle dybde med moderne brukervennlighet og enkel, men fargerik grafikk. Og det fungerer svært godt.
Spillet er lett å komme inn i, og det tar ikke lang tid før du skjønner hvorfor «roguelike»-sjangeren har holdt stand i over 30 år. Det blir nemlig raskt svært vanedannende, og veldig moro å utforske de mange taktiske mulighetene du får til rådighet. Personlig vil jeg anbefale at du ikke tenker så mye på det med å skape en egen figur i starten; la datamaskinen velge for deg, og eksperimentér i vei. Det er ikke meningen du skal vinne spillet med din første figur. Selv endte jeg opp med en kvinnelig, hobbitaktig alkymist som vandret rundt med en golem på slep – laaangt unna det jeg hadde valgt å spille som i et tradisjonelt rollespill. Vi får se hvor lenge hun overlever, men jeg har det i alle fall gøy så langt.
For mye mer informasjon, samt de nødvendige nedlastingslenkene, kan du besøke TOME-nettstedet. Forresten, hvis du vil prøve noe litt mer tradisjonelt, er Nethack fortsatt å anbefale.
Meat Boy
Før vi fikk Super Meat Boy hadde vi bare Meat Boy. Flash-spillet fra 2008 er først og fremst interessant når det sammenlignes med storebrorutgaven som Team Meat ferdigstilte i 2010, men har en egenverdi utover å være en tidlig prototyp også.
Utgangspunktet er det samme, med plattformhelten Meat Boy som skal komme seg til Bandage Girl i hvert brett. Mangelen på en tidtakerklokke gjør at fokuset skifter fra å høvle små millisekunder av tidligere rekorder, og mot et plattformspill om flyt og mestring. Noen av de senere brettene er herlig diabolske, og krever at du mestrer tyngden og flyten fra hopp til hopp.
Det er ikke vanskelig å skimte anlegget til det som ble Super Meat Boy i det lille Flash-spillet. Mye av grunnlaget er her allerede – tidlige utgaver av musikklipp, verdener og strukturer er tydelige. Samtidig er det et betydelig bedre spill Team Meat slapp til slutt. Det er uansett spennende å få et lite glimt av en tidligere utgave av det som ble et kritikerrost sluttresultat.
Meat Boy er tilgjengelig på den populære nettspillportalen Newgrounds.com.
Fragment
Du må ikke starte dette Unity-baserte studentprosjektet i den tro at du får en spillopplevelse som kan konkurrere med kommersielle fullprisspill, men det er spennende nok til at det er verd en liten titt.
Kort sagt er Fragment et førstepersons snike-actionspill der du befinner deg på en romstasjon i bane rundt jorden. Denne stasjonen er full av vitenskapsmenn av den voldelige typen, og ditt mål ser ganske enkelt ut til å være å drepe dem. Det gjør du ved å «fragmentere» dem, men det som gjør situasjonen litt vanskelig er at du må være tett opptil dem for å få dette til å virke. Og om de ser deg, begynner de selvsagt å skyte.
Du har imidlertid et ess i ermet. Du kan nemlig skape en slags klone av deg selv, som du kan flytte rundt på avstand. Denne kan du bruke som lokkedue. Men det er også mulig å hoppe over i klonen din, for på den måten å teleportere deg selv over store avstander. Det tar ikke lang tid før du finner ut at det kan være nyttig.
Fragment er enkelt, fiendene er litt sløve, og spillet er ikke særlig stort. Men grunnideen er fiffig, og det blir spennende å se om konseptet utvikles videre. Vi skal tross alt huske på at Valve-klassikeren Portal startet som studentprosjektet Narbacular Drop. Fragment laster du ned fra utviklernes nettsted.
Mer gratismoro finner du forresten i våre aller siste nettutgivelser.
Les også: Farvel til ukens nettutgivelser
Les også: – «Free to play»-industrien går mot en apokalypse
