MELBOURNE (Gamer.no): Demon's Souls-lanseringen i 2009 markerte begynnelsen på en helt spesiell reise for mange spillfans. From Softwares første innslag i den kritikerroste Souls-serien har nok ikke fått like mye oppmerksomhet som sine etterkommere, men står i dag som et eksempel på studioets fantastiske evne til å stadig vekk tenke nytt innenfor samme sjanger.
Selv om Demon's Souls, Dark Souls-trilogien og Bloodborne kanskje ligner på overflaten, er de vidt forskjellige i måten de fungerer. Dark Souls lærte spillere å gjemme seg bak skjold, mens i Bloodborne var man nødt til å ta sjanser og være aggressiv for å lykkes.
I sommer trakk From sløret av sitt neste actionrollespill, og igjen har utvikleren klart å vri den kjente opplevelsen til noe nytt og spennende. Vi fikk prøve Sekiro: Shadows Die Twice på PAX Australia, og kom fra det med et såret ego, men også et svært godt førsteinntrykk.
Likt, men allikevel så forskjellig
Sekiro er teknisk ikke en del av Souls-serien, men det er likevel mye å dra kjensel på her. Spillet er satt i en brutal verden der alt og alle vil deg til livs, og den eneste veien til seier består av en reise full av død, utallige lærepenger og forhåpentlig litt mestring også.
I utgangspunktet fremstår kampsystemet også ganske likt. Spillere beveger figuren sin på kjent Souls-vis, bruker skulderknappene for lette og tunge nærkampangrep, og dukker unna så godt man kan for å ikke bli truffet av motstanderens sverd, spyd eller hva det skal være.
From Software er notorisk dårlig til å forklare hvordan man spiller, så det var først etter en stund jeg oppdaget de små, men kritisk viktige forskjellene som er på plass i Sekiro.
Det er nemlig ikke så enkelt som å bare banke fiender helt til de etter hvert segner om. Som samuraiene spillet er inspirert av, fokuserer kampsystemet i stedet på disiplin, balanse og det å kombinere angrep og forsvar i perfekt harmoni.
Hver fiende du møter har et såkalt «stagger»-måler, som viser hvor nære de er ved å miste balansen. Ved å lande angrep eller time perfekte blokkeringer vil du sette dem i ubalanse, og når meteret er fullt kan du sette inn et nådestøt som umiddelbart tømmer motstanderens helsemåler.
Det er et svært effektivt og tilfredsstillende system, og det er vanskelig å ikke føle seg som en ekte samurai når du snur forsvar til angrep og leverer et dødelig stikk. Mestrer du Sekiro trenger du knapt å svinge sverdet ditt, men å komme så langt er selvfølgelig lettere sagt enn gjort.
Det vanskeligste From-spillet hittil?
Med unntak av Demon's Souls har jeg kommet meg gjennom samtlige Souls-spill, og jeg liker å tro at jeg har blitt ganske flink. All erfaringen var riktignok ikke nok til å forberede meg på det jeg tror kan bli det hittil vanskeligste From-spillet innenfor denne sjangeren.
Sekiro gjør sitt for å bygge opp selvtilliten din, med noen enkle fiender som kverkes på få øyeblikk. Idet du begynner å føle deg ganske trygg, kliner spillet imidlertid til med en strak venstre som sender deg rett i gulvet.
PAX-demoens innledende miniboss er en samuraigeneral, som er større, raskere og slår hardere enn fiendene du har møtt hittil. I tillegg har han to helsemålere, som betyr at du må fylle stagger-meteret to ganger og levere to nådestøt før han bøter med livet.
Samuraigeneralen er et klassisk eksempel på hvordan From tvinger spillere til å lære kampsystemene tidlig. Er du ikke flink nok vil du garantert få juling, og om du ikke har nok tålmodighet til å lære deg å bli flinkere har du ikke en sjanse i havet. Til gjengjeld innarbeider du deg evner som gjør videre utforsking enklere, så til syvende og sist er det verdt strevet.
Spillet gir deg litt assistanse i form av muligheten til å gjenoppstå øyeblikkelig akkurat der du døde. Dette er imidlertid ikke alltid til hjelp, da du ikke får påfyll av gjenstander som helsedrikker. Du kan også bare gjenoppstå én gang per kamp før evnen er brukt opp, så mitt beste tips er at du unngår å dø.
I stedet må du lære deg å blokkere innkommende angrep. Du må forstå når du kan angripe, og når du bør trekke deg tilbake. Bruk av spesialvåpen som en øks, kastestjerner eller ild kommer også inn i bildet, da enkelte spesialangrep er ekstra effektive mot bestemte fiender.
Lærer du deg noe som heter Mikiri er du også helt klart på riktig spor. Mikiri er en forsvarsteknikk som er mer krevende å utføre enn vanlige unnadukkinger. Når fiender gjør seg klare til å bruke sine spesialangrep vil et rødt symbol dukke opp over spillerfiguren. Ved å time teknikken helt nøyaktig kan du unngå angrepet og sette fienden litt i ubalanse. Bommer du tar du riktignok ekstra mye skade, så det er absolutt en risikovurdering du må ta.
Farvel, rollespillelementer
Og det er ikke bare i kampene at ting oppfører seg annerledes enn hva Souls-veteraner har blitt vant til. Spillet har heller ingen rollespillelementer og det er ingen sjeler å samle. Alle styrer den samme figuren, man kan ikke oppgradere våpen og utstyr og det finnes ikke forskjellige klasser.
I stedet for å finne fordeler gjennom bestemt utstyr eller visse egenskaper for figuren, er det ren og skjær evne som er i fokus her. Hver spiller stiller med nøyaktig de samme kortene, og uten noen form for flerspiller er du også nødt til å gjøre alt selv. Sekiro vil nok kreve det lille ekstra av spillere, men jeg tror mestringsfølelsen vil bli desto sterkere.
Videre introduserer spillet et element av vertikalitet som knapt eksisterer i Souls-spill. Ikke bare kan du gripe tak i og svinge deg fra gren til gren, men det finnes faktisk en hoppeknapp. Veien fremover er sjelden rett frem i Sekiro, og du må bruke alle navigeringstriksene i boka for å nå nye områder.
På et tidspunkt i demoen må man hoppe utfor en skrent og svinge seg frem og tilbake over en kløft et par ganger. Det hele åpner opp en verden av utforsking som rett og slett ikke var mulig i spill som Dark Souls, og det gjør utforsking av hvert område til en litt mer actionfylt aktivitet.
Som om ikke det var nok byr spillet på mer avansert sniking, som stort sett fungerer godt som et valgfritt tilskudd til opplevelsen. Du kan for eksempel gjemme deg i høyt gress eller holde deg tett inntil en vegg og kikke rundt hjørner. I ren Assassin's Creed-stil kan snikingen brukes for å komme seg tettere innpå fiender og eliminere dem med ett knappetrykk. Det finnes riktignok også punkter i spillet hvor sniking nærmest er et krav, i hvert fall om du vil unngå å bli spist av gigantiske slanger eller andre beist.
Nok en lekker verden
Ser du bort ifra samuraikrigere og diverse monstre som har lyst til å ta livet av deg, er verdenen i Sekiro fantastisk vakker. From er viden kjent for sin evne til å skape magiske omgivelser, og dette spillet er intet unntak.
Det ene øyeblikket lusker du deg gjennom en mørk hule kun opplyst av ett og annet stearinlys, og det neste står du i en stor og lys arena omgitt av fargerike træt. Dessverre får du sjelden mye tid til å beundre spillets imponerende detaljnivå, men også kampene er flotte, om enn litt blodige å se på.
Fra tid til annen oppdaget jeg ganske grove fall i bildefrekvensen, spesielt når det er mye som foregår på skjermen. Dette er riktignok ikke uvanlig i From Software-demoer, og jeg har ingen grunn til å tro at utvikleren ikke får glattet ut opplevelsen.
Lydbildet er også verdt å trekke frem, og da spesielt musikken under sjefskampene. De ofte sørgmodige tonene som triller i bakgrunnen når man prøver febrilsk å beseire en tøff fiende gir opplevelsen et herlig løft. Klangen av sverd som slår mot hverandre og den tilfredsstillende lyden som følger med et vellykket nådestøt gjør også sitt for å skape en helhetsopplevelse som bare From kan levere.
Konklusjon
Basert på det jeg fikk se i Melbourne er jeg ikke i tvil om at From Software igjen treffer blink, og Sekiro: Shadows Die Twice vil sannsynligvis føye seg til rekken over utviklerens førsteklasses actioneventyr. Spillet er grisevanskelig, med et svært velskapt kampsystem og ikke minst er det lekkert å se på.
Selvfølgelig vil alle ha forskjellige opplevelser, og hvilket spill som er «vanskeligst» vil variere fra person til person. Mens spillere tradisjonelt har slitt med Capra Demon fra Dark Souls, finnes det også mange som har banket ham opp uten noen problemer.
På From Software-skalaen finner Sekiro en nydelig balansegang mellom Dark Souls og Bloodborne. Det er hurtigere enn Dark Souls, men mer forsvarsorientert enn Bloodborne. Prøver du å takle det på samme måte som ett av de to vil du imidlertid få juling, og som alltid i dette livet er det Yoda som sitter med nøkkelen til suksess.
Du må glemme alt du har lært, og så snart du legger fra deg gamle strategier vil nok Sekiro-opplevelsen din endre seg for det bedre.
Sekiro: Shadows Die Twice lanseres for PC, PlayStation 4 og Xbox One den 22. mars 2019. Vi prøvde spillet på PAX Australia i Melbourne. Reise og opphold ble betalt av artikkelforfatter.
Er du ikke kjent med From Softwares actionrollespill? Vi kan anbefale både Dark Souls og Bloodborne for den som liker en utfordring.
