Å kaste terninger kan være morsomt. Yatzy, for eksempel, er ofte ganske artig i festlig lag. Særlig med det "frie" regelsettet, hvor du selv avgjør hvor på poengblokka du vil plassere kastet ditt etter hver runde. Riktignok vet du aldri helt hva du får, og flaks spiller inn i rimelig drøy grad, men det er fortsatt verdt tiden din. Ikke minst på grunn av alle de lumske blikkene som kastes fram og tilbake, alle de små og store seirene, og alle de surmulende blikkene når du kaster storeslem.
Men det er altså interessant at det inngår et element av ferdigheter der et sted. Det går, i alle fall delvis, an å være god i Yatzy.
Det samme kan man si om Poker. Hvilke kort du får utdelt, er selvsagt helt opp til fru Fortuna. Men hvordan du bruker dem – hvordan du spekulerer i dine motstanderes ansiktsuttrykk, eller mangel på ansiktsuttrykk, er helt avgjørende. Hva som sies, nøyaktig hvor mye de andre høyner med, når de pleier å kaste seg, og så videre, og så videre. Poker er altså, kanskje i enda større grad enn Yatzy, et ferdighetsspill minst like mye som det baserer seg på flaks, og nettopp dette er med på å gjøre spillet spennende og interessant.
Spørsmålet vi må stille oss, er selvfølgelig hva som skjer når du fjerner det menneskelige elementet: ansiktene. Sega Casino har nemlig ikke et eneste fjes, så store deler av den informasjonen og intrigen som vanligvis ligger i for eksempel pokervarianten Texas Hold 'em er borte. Tilbake står man med motspillere man kun forholder seg til gjennom hvordan de spiller, og hvor hele "personligheten" defineres via hvordan de byr.
Dette er i og for seg greit, og slett ingen stor overraskelse: Mange Casino-samlepakker har valgt en tilsvarende løsning tidligere, og strengt tatt er det akkurat slik vi er vant med det fra for eksempel Windows-tilbehøret Microsoft Hjerter.
Papirpenger
Problem nummer to ligger på sin side i gnisningspunktet mellom hva som gjør et casino artig, og hva som gjør et videospill artig. I korthet: Casinogjengerne har generelt ikke motforestillinger mot å vende tilbake til spillehallene, så lenge det stadig er anledning til å ta hjem den store gevinsten. Drømmen om store pengesummer, og om å sitte som kongen på haugen, om det så er bare for en kveld, er for mange kraftig nok til at det føles verd tiden og innsatsen å vende tilbake igjen og igjen. Men i et videospill dreier det seg så godt som aldri om ekte penger, ei heller i Sega Casino. Dermed er det ikke lenger i seg selv fristende å spille, for samme hvor rasende dyktig du er, vil du aldri bli en rød øre rikere. Samtidig forventer vi gjerne både å redde dagen og å trekke de store gevinstene – spill skal jo være moro, ikke sant? Vi er vant til å være kongen på haugen, tøffest i gata eller søtest i byen. Vi er vant til å vinne.
Sega hadde derfor to alternativer. Enten kunne de gjøre videospill ut av Casino-konseptet, og gjøre det ganske overkommelig å stavre seg på bena med store summer polstret under føttene i løpet av skarve timer, eller de kunne legge bredsiden til og gå for å skape en Casino-simulator: En treningsleir for folk som egentlig bare drømmer om å gjøre det stort i felten, der ute hvor de ekte pengene er å vinne, men som samtidig godt kunne tenke seg litt tørrtrening hjemme først.
Som vanlig var det selvsagt videospilltilnærmingen som vant hos de japanske gigantene. Konsekvensen av dette er en hyggelig og forutsigbar kunstig intelligens, som samtidig, problematisk nok, gjør spillet mer eller mindre ubrukelig også som spillutfordring. Etter et par timer har du allerede god føling med når du kan lure motstanderne dine, når du bør spille konservativt og når du bør bløffe. Og da er du igrunn ferdig. Det eneste som gjenstår, er å benytte det du har funnet ut, igjen og igjen, inntil spillet har gjort deg søkkrik, med tilgang til alle de mest eksklusive bordene.
Men hva ville skjedd hvis Sega hadde valgt å stille inn den kunstige intelligensen slik at den slo litt mer fra seg? Vel, spillet ville nok tjent noe på det. Men du ville fortsatt savnet den menneskelige faktoren, og du ville fortsatt savnet betydningen av å vinne eller tape. Det verste som kan skje i Sega Casino er at du ikke får låst opp de ekstra spillene som er lagt med, men med tanke på at disse ekstraspillene generelt er totalt uinteressante, går du ikke glipp av mye. Og ved å vinne? Vel, som nevnt låser du opp mer eksklusive bord. Hvor du kan tjene – fantastisk nok – flere virtuelle penger.
Og resten av spillet? Vel, som jeg hintet til tidligere er hovedproblemet tilfeldigheter. I flesteparten av spillene, det vil si alt utenom Black Jack, Texas Hold 'em og 7 Card Stud, er nemlig alt opp til tilfeldighetene. Rulett er et godt eksempel: Du kan legge innsatsen din på en rekke ulike felter på spillebrettet, alt etter hva du har mest tro på, men siden alt er ett hundre prosent tilfeldig, er det hele omtrent like engasjerende som hodepine. Det betyr altså at ferdighetsaspektet er kastet ut av vinduet, og du som spiller blir redusert til å skulle gjøre blinde gjetninger som vipper totalsummen din i positiv eller negativ retning. Slikt har dessverre ingenting i et videospill å gjøre, og slikt er dessverre hva brorparten av Sega Casino består av.
Men som nevnt har selv den delen av spillet du vil bruke tid på et stort problem: Det fungerer bedre å samle noen venner og spille disse spillene på ekte, med en tikroners kortstokk. Selv ikke den velfungerende flerspillerbiten redder spillet fra denne ene, rimelig substansielle innvendingen: Skal du først spille kort, så er det både klumsete og merkelig å gjøre det ved å lenke sammen flere DS-maskiner, i stedet for å heller møtes over et stearinlysbelyst bord en vinterkveld.
Konklusjon
Sega Casino forsøker å ta spenningen og moroa fra spillehallene, og gjøre dette tilgjengelig i lommeformat på Nintendo DS. Greit nok dette, men spillet har tre vesentlige problemer, som sammen river hele ideen i fillebiter. Det første, og verste problemet, er at spillet i praksis kun har tre små spill som er verd å spille, mens de seks andre er fullstendig tilfeldighetsbaserte, sjarmløse gjetteleker, og dermed verdiløse. Det andre problemet er at de tre spillene hvor du spiller mot maskinstyrte motstandere, mangler det menneskelige aspektet ved veddingen, og derfor blir mye flatere enn det oppleves i virkeligheten. Og det tredje? Vel, du erobrer hele spillet her i løpet av få timer hvis du går inn for det, siden maskinintelligensen er ganske naiv og lett å erobre.
Styr unna.
