Nina Kalenkov slår opp med kjæresten og drar på cruiseferie til Portugal for å drukne sine bekymringer. Dramatikken starter tidlig; en mann blir påkjørt på kaia og Nina finner kofferten hans i sin egen lugar. Uforklarlige ting begynner å skje på skipet, og de andre passasjerene er generelt lite behjelpelige med å finne ut hva som foregår. Nina må etterforske saken på egenhånd, og det er opp til deg å finne ledetråder og pusle bitene sammen for å finne svar.
Mord og Mysterier
Det kan føles litt tregt når du nærmest blir satt til å gjøre husarbeid i starten, men etter å ha blitt forberedt på hvordan spillet fungerer begynner det hele å ta av. Passasjerene på skipet dør som fluer, og det som begynte med en spøk har blitt til ramme alvor. Plottet er krydret med dommedagssekter og konspirasjonsteorier, og er ikke akkurat nyskapende og originalt, men det er ikke historien som er essensen i Secret Files 2 heller.
Det er utforsking og gåteløsing som gjelder, og å tenke abstrakte måter å håndtere gjenstander på. Spillet leker med objekters form og farge, og hva de kan representere i stedet for det de normalt brukes til. Når du begynner å skjønne hvordan spillet vil at du skal tenke føles det temmelig smart, og det er morsomt å løse oppgaver når det er et snev av logikk bak løsningen. Dersom du eksempelvis trenger et blått bær bør du ikke nødvendigvis lete etter et blått bær, men et rødt bær og blå maling som du kan kombinere til noe som ligner. Om du bare har en ørliten detektiv i magen med sans for detaljer, vil han sannsynligvis fryde seg over Secret Files 2.
Frøken Detektiv
Hvis du synes historiefortelling via spill er kjedelig og foretrekker hardere action bør du sannsynligvis holde deg til Halo. Du finner nye hint ved å snakke med personer rundt deg, undersøke gjenstander og steder og lese detaljer om dem. Du er dermed nødt til å følge litt med på hva du leser, og det er snakk om temmelig mye tekst. Mye av det er overflødig tekst, som for eksempel ”okay”, ”vi sees” og ”ha det” på slutten av samtaler; et ekstra trykk som bare kaster bort tid.
Det er derimot ingenting å si på flyten ellers; ikoner ved alt som kan undersøkes og plukkes opp vises på skjermen og sparer deg for pixeljakting. Når du har gjort et ekstra smart trekk, som å for eksempel kombinere to spisepinner, en serviett, en 17.mai-sløyfe og en klessnor for deretter å dyppe stasen i grønnfarge laget av kokte barnåler og ender opp med en drage, blir du belønnet med et hint som kan hjelpe deg videre. Du må inn i menyen for å lese hintet, og står dermed fri til å klare deg på egenhånd uten å få ledetråder motvillig slengt i fleisen. Dermed kan du til dels styre vanskelighetsgraden selv, og føle deg litt ekstra smart hvis du kommer deg i mål uten å titte. Hintene er som regel subtile nok til å hjelpe deg på vei uten å gi deg løsningen rett i fanget.
Uslepen diamant
I tillegg får du ganske mye spilletid for pengene. Spillet varer lenger enn man får følelsen av i starten, og i senere kapitler får vi spille Ninas ekskjæreste Max, som er i Indonesia for å undersøke en tempelutgraving. Max klarer å rote seg opp i suppa han også, og ender opp med helt egne problemer som du må løse før du får fortsette med Nina. På et tidspunkt får man bytte gjenstander figurer imellom, noe som er både artig og ganske forvirrende. Hvert kapittel lar deg utforske mer omfattende områder og du møter flere mennesker, får flere detaljer og løser vanskeligere oppgaver, samtidig som hintene blir færre. En solid oppbygning kulminerer i et stort finalekapittel som er langt fra brått og antiklimaktisk. Spillet øker tempoet hele veien til målstreken, og det er det som gjør det så medrivende.
Når du derimot står skikkelig fast er spillet temmelig nådeløst. Hvis du ikke har kommet så langt at du har fått et nytt hint er det bare å begynne å gjette. Det er nødt til å være noe du har oversett eller ikke tenkt på, og med mindre det plutselig går et lys opp for deg vil du muligens bli sittende og kombinere tilfeldige gjenstander med hverandre en god stund. Man blir kanskje litt skamfull når det viser seg at man har oversett noe innlysende, men ofte er det tvilsom kollisjonssøking som forårsaker stagneringen.
Det er lett å bli frustrert når du ikke egentlig gjør noe galt, men rett og slett ikke er presis nok med pekeren til at du får brukt gjenstander på hverandre. Dermed tror du kanskje at du har prøvd en mulig løsning og stryker den fra lista – og så viser det seg at du ikke traff det du trykka på likevel, etter at du har surret rundt i et kvarters tid og prøvd ut alle de andre mulighetene.
Nostalgitripp for den eldre garde
Selv om spillet er både moro og spennende er verken figurene eller manuset noe særlig å skryte av. Animasjonene er streite og bakgrunnene er flotte, men brukergrensesnittet er ikke like estetisk tiltalende. Humoren er i beste fall litt stiv, og figurene er usjarmerende og upersonlige, men hvis du velger å være detektiven selv i stedet for å identifisere deg med avataren din er det ikke så farlig. Det er tross alt du som er hjernen bak Nina Kalenkov, hun er simpelthen en hånddukke for ditt mesterlige detektivarbeid. Atmosfæren, bakket opp av stemningsfull musikk, lar deg likevel mimre over fordums pek-og-klikk-eventyr, og hvis du kan overse at enkelte ting virker upolerte sitter du igjen med et underholdende og engasjerende spill som jevnt over fungerer bra.
Konklusjon
Hvis du liker påskekrim og thrillere i bokform er det ikke umulig at du også vil falle for Secret Files 2. For en ihuga pek-og-klikk-fan bringer det frem minner om gamle klassikere og et savn etter friskt blod. Dette spillet fyller i alle fall en liten del av det tomrommet pek-og-klikk sjangeren etterlot seg da den nærmest døde ut, og det er fornøyelig at den stadig kan vekkes til live med bidrag som denne lille perlen. Hvis du klarer å leve deg inn i detektivrollen bør du absolutt etterforske Secret Files 2.
