Ratchet and Clank-spillene var blant mine favoritter på Playstation 2, mye takket være det herlige våpenutvalget, de heftige kampene og den gode humoren som gjennomsyret serien. Spillene bød på en solid blanding av action- og plattformspill, med et klart fokus på actiondelen. Med Secret Agent Clank prøver serien seg for andre gang på Sonys håndholte.

Seriens stjerner er det lodne romvesenet Rachet og hans lille robotkompanjong Clank. I de tidligere spillene fikk Clank muligheten til å prøve seg som filmstjerne med rollen som en James Bond-lignende superagent, og nå har den lille roboten tydeligvis latt stjernenykkene gå ham til hodet. Han er blitt agent for det intergalaktiske etterretningsvesenet, og når spillet starter er han på spaningsoppdrag i et museum. Jobben hans er å passe på den dyrebare juvelen Evighetens Øye, men oppdraget får en uventet vri når en hjernevasket Rachet forsøker å stjele juvelen. Ratchet blir oppdaget og arrestert, så dermed er det opp til superspionen Clank å reise rundt i galaksen på jakt etter bevis som kan renvaske kompisen.

Enten stille eller med et smell

Mesteparten av Secret Agent Clank består av to aktiviteter: skyting og sniking. Mange av spillets områder kan håndteres enten ved å snike seg forsiktig rundt søkelys og vakter, eller ved å løpe rundt som en liten Rambo og kverke folk med flammekastere og bomber. I begynnelsen er det best å fokusere på sniking, for Clank har lite ildkraft å rutte med når han starter, og tåler heller ikke mye juling før han går i bakken.

Når Clank skal snike har han et par hjelpemidler å ty til. Kameraer og sikkerhetslaserer kan deaktiveres ved hjelp av en hendig dings, mens vakter kan enten unngås ved å skjule seg på diverse gjemmesteder som er spredt rundt på brettene, eller ved å snike seg bak dem og utføre et overraskelsesangrep. Dette tar form av en kort sekvens hvor du raskt må trykke inn knappene som dukker opp på skjermen, og lykkes du kverker du vakten uten å bli oppdaget. I de senere etappene av spillet er det ofte like greit å droppe snikingen til fordel for vold, siden du da har tilgang på massevis av våpen. I tillegg tåler Clank på det stadiet mer juling, siden både vellykket sniking og kamp belønnes med erfaringspoeng som øker helsemåleren hans når du har samlet nok.

Både snikingen og skytingen fungerer helt greit. Kontrollene er presise, og kamera er for det meste stødig, selv om det noen ganger henger seg fast på en vegg. Skulle det begynne å vandre sørger et raskt trykk på en av skulderknappene for at det retter seg opp igjen. Problemet er at alt sammen blir litt for enkelt og med for mye repetisjon. Hindringene du støtter på blir aldri stort mer krevende enn å dra i en spak eller skyte på godt oppmerket blinker, og kampene går for ofte ut på bombe fienden sønder og sammen med ditt overlegene våpenarsenal. Enda verre er det at flere av brettene er for lange, og at denne ekstra lengden består av å gjenta de samme områdene du allerede har vært gjennom, men med små variasjoner.

Blandet drops

Det svakeste leddet er likevel gåteløsningsdelene. Når Clank skal åpne en låst dør dukker det opp et lite minispill hvor du skal plassere fargede blokker oppå hverandre for å få dem til å forsvinne. Lykkes du åpnes døren og du kan fortsette. Det er ingen tidsfrist på disse minispillene, og blokkene bruker såpass lang tid på å falle at det sjeldent blir noe stress å få dem i riktig posisjon. Dermed blir det hele en søvndyssende affære som ikke gjør stort annet en å vanne ut adrenalinet fra actiondelene.

Det er også egne brett som er dedikert gåteløsning. Her får du kommandoen over Clanks trofaste små robotsoldater, og skal overvinne en rekke små hindringer og problemer for å komme i mål. Disse brettene lider av samme problem som når du spiller som Clank, for bortsett fra et par oppgaver helt mot slutten av spillet er de alle svært enkle og krever minimal hjerneaktivitet.

I tillegg kommer to minispill som dukker opp med jevne mellomrom. I det ene skal du navigere et kjøretøy gjennom ugjestmildt terreng mens du jages av roboter, og det andre er et rytmespill hvor du må treffe punkter som beveger seg over skjermen for at Clank skal lykkes med en eller annen oppgave. Kvaliteten på begge to varierer fra gang til gang, men kjøretøyseksjonene er vanligvis grei underholdning og akkurat passe vanskelige, mens rytmespillet ofte er for enkelt, og dermed faller for samme grep som gåteløsningen.

Det gode livet bak murene

Mens Clank farter rundt i galaksen og leker hemmelig agent må Ratchet overleve et særdeles tøft fengselsopphold. Fengselet er nemlig fullstappet med skurker fra de tidligere spillene, og den korrupte fangevokteren har ikke noe imot å ta seg betalt for å utsette Ratchet for deres vrede. De resulterende bruduljene tar form av en rekke arenakamper hvor du vanligvis bare må vinne en kamp for å fortsette historien, men hvis du vil kan du spille ekstra kamper for å vinne nyttige premier.

Arenakampene foregår i store, åpne områder, og massevis av skurker, roboter og monstre angriper fra alle retninger. Målet er alltid å kverke alle sammen, men noen av kampene har spesielle betingelser. Betingelsene kan blant annet være å vinne innen en gitt tidsfrist, å bare bruke et bestemt våpen, eller å sørge for at Ratchet ikke mister håndkleet sitt under en kamp i dusjen.

I motsetning til Clanks brett byr arenakampene på en dugelig utfordring. Motstanderne dine er sterke og mange nok til at du ikke kan regne med å bare stå stille og plaffe løs på dem, men må holde deg i konstant bevegelse mens du unngår både prosjektiler og de mange fellene som er lagt ut i arenaen. Dette er spillets desidert beste del, for her får du skikkelig motstand, og de responssive kontrollene og brede våpenutvalget kommer til sin rette.

Destruktiv lykke

Det store og fantasifulle våpenutvalget har alltid vært noe av det beste med Ratchet and Clank-serien, og Secret Agent Clank skuffer ikke. Her er alt fra en koffert med innebygde flammekaster og en hagle som skyter iskrystaller til en kjøttetende plante kamuflert som knapphullsblomst. Nye våpen og oppgraderinger kan enten plukkes opp på forskjellige steder i spillet, eller kjøpes for boltene du hele tiden belønnes med.

Det aller beste med disse våpnene er at de har sine egne erfaringsmålere som fylles opp når du bruker dem. Når måleren er full går våpenet opp et nivå og blir sterkere, og den tredje gangen dette skjer oppgraderes våpenet til en sterkere form med nye funksjoner. Den stadige progresjonen i styrke gjør det svært vanedannende å bygge opp våpnene, og det gjør også at man ikke sutrer for mye over å tape. Et våpen beholder nemlig all erfaring selv om du blir slått ut og må starte på nytt, og når det bare er litt igjen før det det går opp til neste nivå får man gjerne en veldig sterk «bare en gang til»-følelse.

Lystløgneren

På et par brett får du prøve deg som den selvopptatte og løgnaktige romhelten Kaptein Quark. Quark jobber med selvbiografien sin, og sammen med en journalistrobot forfølger han Clank for å ta æren for eventuelle heltedåder som begås. Problemet er at Quark aldri er helt sikker på hva som har skjedd når han ankommer åstedet, og dikter i stedet opp de villeste skrøner om sine bedrifter.

Det morsomste med dette er at du får spille gjennom skrønene hans mens han forteller dem. I den første historien dikter han for eksempel opp en diger robotdrage som ramponerer en by. Som skrøne-Quark må du kjempe mot dragen, og mens du slåss snakker forteller-Quark om hvordan kampen foregikk. Hvis fortelleren plutselig bestemmer seg for at det var robotninjaer tilstede får du straks nye fiender å bryne deg på.

Måten betingelsene forandres av Quark mens du slåss er svært fornøyelig, men dessverre er det så alt for få av dem, og selve kampene er ganske tamme. De er lettere enn Clanks brett og du begrenses til et eller to enkle angrep. Du er ofte låst fast på motstanderne, så alt du trenger å gjøre er å løpe i sirkler mens du peprer dem med laserstråler. Et par av de senere Quark-brettene plages også av at de foregår for lenge. Det siste er en ren tålmodighetsprøve der du må gjenta de samme enkle kampene i bortimot et kvarter.

Secret Agent Clank imponerer sterkt på presentasjon. Grafikken er skarp og fargerik, og de mange brettene har unike omgivelser som skiller dem klart fra hverandre. Stemmeskuespillet er utmerket og seriens faste skuespillere er på plass. Det mest imponerende er likevel hvor glatt alt kjører. Bortsett fra noen svake øyeblikk på et par spesielle brett sakker spillet aldri på farten, og uansett hvor mange eksplosjoner, fiender og glitrende bolter som fyller skjermen flyter alt sammen helt fint.

Konklusjon

Hvis du er i beit for litt bærbar plattformaction er Secret Agent Clank et greit valg. Spillet følger langt på vei samme oppsett som sine forgjengere i serien, og er for det meste et kompetent gjennomført spill som plages av svake gåteløsningssegmenter og til tider litt vel enkel og ensformig action. Trass i dette sørger god humor, utfordrende arenakamper og ikke minst det vanedannende våpensystemet for å løfte det over middels, men det er likevel et stykke igjen til de bedre spillene i serien på konsoll.