Mye av frustrasjonene bunner i at produsentene bruker det eldste trikset i boka for å kunstig heve vanskelighetsgraden. Hver gang alarmen går angripes du av en strøm av vakter, og selv om du eliminerer 5-10-20-158 stykker stopper de aldri med å komme. Jeg mener; hvor mange mennesker kan egentlig et standard forskningslaboratorium romme (særlig med tanke på at det bare er én dass i hele bygget)? Den eneste måten å slippe unna hærstyrken på er å finne seg et skap eller lukket rom, og gjemme seg der til ting roer seg igjen. Det er ikke sikkert dette valget kommer av et sleipt ønske fra Free Radical Design om å forlenge spilletiden koste hva det koste vil – det kan like gjerne være en bevisst strategi for å tvinge oss inn i snikemodus, å true spilleren til å tenke kreativt og vurdere alle muligheter. De lykkes med den strategien, men ikke helt uten å terge oss som har dårlig tid og en utålmodig skytefinger.
Se inn i øynene mine ... kle deg naken
Second Sight er et hypnotisk spill, og det er det eneste karaktertrekket som egentlig betyr noe når det gjelder spillbarhet. Det er hele tiden historien som stirrer deg inn i øynene og lokker – en historie som er tilstrekkelig spennende, som er passelig dyp, som evner å overraske og attpåtil lager en ramme rundt hovedpersonen som gjør ham mer menneskelig og lett å identifisere seg med. Vi snakker ikke om kjempestor historiefortelling her, produsentene strekker seg bare litt lenger enn de mest opplagte klisjeene, men det er noe med de elegante grepene de tar når kioskromanen legges frem. Kapitlene skifter mellom nåtid og fortid, og mellom å snøre opp trådene frem til Vattics fortvilte situasjon og måten han håndterer uføret han våkner opp til.
Tid er den viktigste faktoren i spillet, og John må innse at tiden ikke er en konstant for hvordan ting er eller skal bli – han kan selv påvirke tidens resultater. Second Sight er en god blanding X-Files, voksentegneserie og Margit Sandemo, minus den dampende husmorpornoen alle gode kioskserier har som bonus. Det funker som bare det, og det er alltid verdt bare fem minutter til med spilling for å komme til neste kuttscene, neste omveltning av plottet eller nye fristende og nordlys-skimrende psykoferdigheter.
Det hjelper også på at brettene er skikkelig lange, og at du ikke kan lagre underveis. Hvert brett er delt opp i sjekkpunkter som du sendes tilbake til når du dør. Dette er en grei ordning, men det hadde også vært ok å kunne lagre spillet på disse sjekkpunktene. Når det er langt over leggetid og Vattic fortsatt bare er halvveis i mål, er savnet av lagringssteder stort. På den andre siden er dette nok et grep som tvinger spilleren til å fokusere på å komme seg gjennom, koste hva det koste vil av dedikasjon og oppfinnsomhet. Kanskje ikke så dumt.
Second Sight er likevel ikke et spesielt vanskelig spill, det bør være mulig for en normalt utrustet gamer å pløye seg gjennom historien på rundt 15 timer på letteste nivå. Det kan kanskje høres ut som lite spilletid, men det føles som om spillengden dikteres av historien: Spillet er akkurat så langt (eller kort) som historien krever.
Det var hode på den fyren
Den hypnotiske kraften blir ikke akkurat mindre av at produsentene har klart å gjøre et par kløktige ting med kontrollene, som vanligvis er det store ankepunktet med skytespill på konsoll. Stikkordene her er forenkling, forenkling og atter forenkling.
Ved hjelp av en basisk autosiktefunksjon hvor du velger mål med venstre skulderknapp, unngår Free Radical Design å falle under de uunngåelige begrensningene som ligger i krysningspunktet mellom mange fiender samtidig på skjermen og en forholdsvis klumpete og tungrodd håndkontroll. Med autosiktefunksjonen går det kjapt å håndtere fiendene som stormer mot deg, ikke minst både føles og ser det tøft ut. Og for å unngå at all skytingen bare skjer på autopilot er det lagt inn en genial kontrollfinesse for å plassere nydelige hodeskudd. Med høyre analoge stikke kan du justere et siktekorn inne i selve hovedsiktet, for perfekt og kirurgisk kontroll over hvor kulene skal pløye seg vei inn i kroppen. Resultatet er en deilig kombinasjon mellom kjapp arkadeaction og tilfredsstillende mestring i Counter Strike-stil. Siktefunksjonen i Second Sight er så langt den enkleste, men samtidig kanskje mest innovative, tilnærmingen til full FPS-kontroll på konsoll.
