Den største overraskelsen med Scarface er at det et rimelig morsomt og underholdende spill. De fleste tenkte vel sitt da Vivendi kunngjorde dette prosjektet, i en tid da GTA-serien gjorde rent bord på salgslistene. Her luktet det billig "cash-in" lang vei, med en GTA: Vice City-klone basert på filmen som igjen var en av de viktigste inspirasjonskildene til GTA 3 og Vice City. Det er lett å forhåndsdømme et spill som Scarface, etter at vi har sett alt for mange pregløse filmlisenser og GTA-kloner. Men Scarface er faktisk ganske morsomt.
Det hele begynner med filmens mest kjente scene, nemlig den eksplosive slutten der den kubanske gangsterkongen Tony Montana opplever at imperiet hans raser sammen, før han – ja, du vet sannsynligvis hva som skjer, og hvis ikke skal jeg ikke røpe det. I Scarface-spillet får du kontroll over Tony like etter at han skyter ut kontordøren sin med granatkaster (til de invaderende gangsternes store og smertelige overraskelse), og herfra må du skyte deg ut av villaen i en eneste stor orgie av blod og ødeleggelse.
Hardnakket stabeis
Tony er ikke typen som gir opp, og etter å ha mistet alt bestemmer han seg like godt for å ta det tilbake igjen med renter. Dette gjør han, som seg hør og bør, ved utstrakt bruk av vold, og omfattende narkohandel på si. Som i GTA-kloner flest slippes du løs i en virtuell by (denne gangen er det Miami og omegn som skildres), hvor folk stort sett prøver å leve sine egne liv uavhengig av deg. Som vanlig kan du stjele biler og bare cruise rundt i byen, eller utføre oppdrag for ulike skyggefulle karakterer for å komme videre i spillet. Du kan også kaste bort litt tid på videopoker og blackjack om du føler for det.
Miami er delt opp i ulike bydeler, og som i Gudfaren fra EA er det om å gjøre å få kontroll over dem alle. Dette gjør du ved å finne og utrydde gjengene som kontrollerer dem, og kjøpe opp såkalte fronter, altså virksomheter som du kan bruke til å selge dop gjennom. Denne dopen må du kjøpe selv, gjennom små, mellomstore og store "importører". Narkohandel innebærer stort sett å løse et oppdrag før du får lov til å kjøpe noen gram eller kilo som du kan distribuere til frontene dine eller selge til individuelle langere på gata.
De generiske narkolangeroppdragene er morsomme i begynnelsen, men som beskyttelsesoppdragene i Gudfaren tar det ikke lang tid før du blir temmelig lei, da de ikke er spesielt interessante eller varierte. Det å utrydde rivaliserende gjenger er enda mindre interessant, og dessverre fokuserer spillet alt for mye på at du må gjennomføre disse ensformige oppdragene for å komme videre. Jeg ble lei av disse før jeg hadde tatt over halve byen, for i lengden går de fra å være morsomme til å bli rent og skjært arbeid.
Oppdragene du får før du kan kjøpe opp fronter er mye mer interessante, for her er det alltid en eller annen tjeneste du må utføre før eieren går med på å selge. Dette kan for eksempel være å eskortere en VIP-gjest fra en nattklubb under angrep av gangstere, eller ta ut eierens tyvaktige ekskjæreste. Selv om oppdragene er morsomme, er de imidlertid aldri spesielt minneverdige. Det samme gjelder det fåtallet av oppdrag som har med selve historien å gjøre.
Snart eier du verden
Hvis du lykkes med dine ulovlige geskjefter vil du gjenoppbygge både ryktet og lommeboka di. Økt pengebeholdning og bedre rykte gir deg nye inntjeningsmuligheter, og spillet har i tillegg en haug med andre ting du kan bruke pengene dine på, slik som møbler og eksotiske gjenstander til villaen, eierskap i plateselskaper og så videre. Lite av dette betyr særlig mye for gameplayet, men jo mer du eier, jo mer kjent blir du. Dessuten gir det en viss følelse av tilfredsstillelse å kunne kjøpe et eget plateselskap sånn uten videre.
Du får også mulighet til å leie inn hjelpere, slik som en sjåfør, en håndhever og en kvinnelig snikmorder. Disse er spillbare, og disse har litt andre egenskaper og muligheter enn Tony selv. De har i tillegg ikke problemer med å knerte sivile om det skulle være behov for det. Dessuten kan du utvide garasjen din med nye kjøretøyer etter hvert, og disse kan du tilkalle når du vil, noe som er veldig hendig, blant annet fordi bagasjerommet er fullstappet med våpen. Du får også mulighet til å kjøpe båter, og til og med et lite vannfly, men ikke før du har spilt en stund og opparbeidet deg et renommé som en storspiller i Miamis underverden.
Du får med andre ord flust med muligheter i Scarface, og gameplayet virker også litt friere enn i de fleste spill av denne typen, fordi du stort sett kan selv bestemme hva du vil gjøre til en hver tid. Bare husk å stikk innom banken ved jevne mellomrom, for der kan du lagre spillet ditt og hvitvaske skitne penger. Det å dø resulterer i at du mister all dopen og alle de svarte pengene du hadde på kroppen din da du ble tatt av dage, så det lønner seg å dra rett til banken om du akkurat har gjort et lite kupp.
Solid grunngameplay
Det er stort sett veldig morsomt å spille Scarface, enten du sitter bak rattet (eventuelt med et maskingevær ut av vinduet) eller slåss mot fienden til fots. Nærkamp er ikke superspennende, men heldigvis er det sjelden du blir antastet uten at du har mulighet til å trekke frem et heftig skytevåpen. Siktesystemet fungerer generelt problemfritt, enten du sitter med gamepad eller tastatur og mus, og kampene er jevnt over underholdende.
Et element som gir skytingen litt ekstra piff, er at Tony Montana er en veldig ustabil type som har lett for å bli overmannet av raseri. Dette er, tro det eller ei, en god ting. Når Tony blir rasende, får han nemlig overnaturlige krefter. Kameraet flytter seg fra tredjepersons synsvinkel til Tonys blodsprengte øyne, og du blir usårbar samtidig som du får helse fra hver eneste fiende du dreper. Raseri bygger seg gradvis opp under slåsskampene, men kan fremprovoseres om du slenger litt med leppa underveis (noe som er litt risikabelt, da Tony ikke kan skyte og banne samtidig).
Kjørefølelsen, som er helt essensiell å få riktig for et spill av denne typen, er også veldig tilfredsstillende. Kontrollene er akkurat presise nok til at bilene gjør det du vil, samtidig som de er løse nok til at bilene sladder rundt svingene i kjent Driver-stil. Spillet har en haug av typiske åttitallsbiler, og selv de mest pinglete modellene er morsomme å kjøre. Med litt kraft under panseret blir det brått veldig gøy, og da kan du også delta i kappløp med andre biler (eller mot klokken). Det eneste som er litt trist er at det ikke er mulig å kjøre motorsykkel.
Flere skuffelser
Kjøringen er morsom, men politijaktene er en stor skuffelse. De mangler totalt spenning, og om du ikke skulle lykkes med å riste purken av, får du plutselig beskjed om at du er "fucked", noe som raskt leder til døden. Dette står i sterk kontrast til GTA-serien, hvor jeg koste meg i timevis ved å fremprovosere de villeste politijakter for å se hvor lenge jeg kunne overleve (gjerne kombinert med "vigilante"-modus). Dette er et langt større problem enn det kanskje virker, og det er et godt eksempel på det jeg føler er den største mangelen i Scarface.
En av de største grunnene til at jeg synes GTA-spillene representerer noe av det ypperste innen spillunderholdning er sandkasseverdenen de tilbyr, hvor du bare kan fly ut i verden og kose deg på egne premisser. Det er ikke oppdragene eller historien i GTA-spillene som gjør at jeg elsker dem, men alt rundt. Scarface mangler mye av dette. Politijaktene er kjedelige, spillomgivelsene er langt fra like interessante, med færre overraskelser og grunner til å utforske, og det er i det hele tatt liten grunn til å leke seg i denne utgaven av Miami. Oppdragene blir dermed veldig sentrale for hele spillopplevelsen, og med noen hederlige unntak, holder de ikke helt mål.
Dette forverres av at oppdragene kan være veldig utilgivelige, samtidig som de varer lenge. Ofte er det slik at du kan holde på en stund før det virkelig blir vanskelig, og når du dør, må du begynne helt på nytt. Det leder til en del frustrasjon når du må spille samme oppdrag flere ganger, spesielt fordi du også tvinges gjennom de samme filmsnuttene om og om igjen. Hadde det vært mer interessante ting å gjøre utenfor oppdragene, slik at du kunne få en morsom avveksling eller to, ville ikke dette problemet vært like merkbart.
Oversvømt Miami?
En stor del av spillet foregår som sagt i en virtuell utgave av Miami, og gameplayet fokuserer på det som ser ut som området rundt Biscayne Bay. Det gir følelsen av at byen er fordelt på en sirkelformet "øygruppe", koblet sammen av motorveier, noe som igjen betyr at navigasjonsmulighetene dine begrenses til de enslige motorveiene som går rundt hele området. Jeg liker ikke denne oppbyggingen særlig godt, da det fort blir tidkrevende og litt kjedelig å reise mellom øyene.
Scarface ligger riktignok ikke helt i toppsjiktet hva grafikk angår, men jeg synes egentlig det gjør en god nok jobb i praksis. Spillets områder ser autentiske og ekte ut, og bylandskapene er i tillegg både fargerike og varierte. Dessuten får vi mange småfikse detaljer. Spillet ser bedre ut på PC enn PS2, etter som det først er på høyere oppløsninger at du virkelig får mulighet til å sette pris på de mange detaljene som utviklerne har lagt inn i sin virtuelle versjon av Miami.
Lyden er heller ikke ille, takket være en bråte lisensierte låter, inkludert hele lydsporet til filmen. Skuespillerne gjør også en god jobb, og selv om Al Pacino ikke er med i spillet, høres mannen som spiller Tony Montana veldig autentisk ut mens han lirer av seg den ene kjenningsfrasen etter den andre. Det er egentlig umulig å ta Montana seriøst der han banner i vei og generelt oppfører seg som en ufordragelig liten drittunge, og smilet sitter løst under dialogene.
Konklusjon
Scarface: The World is Yours gjør en hel del riktig, og det er morsomt å spille, enten du sitter bak rattet eller plaffer ned andre gangstere mens du banner som en nordlending på syre. Dessuten føles det merkelig tilfredsstillende å bygge opp forbryterimperiet ditt, og det er vanskelig å ikke glise når du kommer til banken med lommene fulle av penger. De første timene virker det nesten som GTA-serien endelig har fått en verdig konkurrent, men etter hvert som tiden går og du må gjøre flere ensformige og generiske oppdrag på rad, kommer kjedsomheten snikende. Dessuten har Scarface et til tider frustrerende fokus på prøving og feiling og en mangel på spennende ting å foreta seg utenfor oppdragene. På tross av dette klarer spillet å levere mye underholdning, om enn av den noe forglemmelige sorten.
