Historien i Scaler begynner med at Bobby "Scaler" Jankins, en ung, øgleelskende miljøaktisvist vil undersøke hva den mistenkelige naboen hans ved navn Bootcamp driver med. Bobby blir tatt til fange og avhørt i kjelleren til den militante naboen, og ved et uhell blir han dratt inn i en alternativ dimensjon der alle mennesker blir til øgler. Her møter han Leon, en mann som også er fanget i denne surrealistiske verdenen, også han i øgleform.
Leon var en vitenskapsmann som hadde funnet opp en maskin som kunne åpne portaler mellom vår verden og øgleverdenen. Han har blitt kidnappet av den onde Boot Camp, og bestemmer seg for å la Scaler hjelpe seg med å komme seg tilbake til sin egen verden. Sammen begynner de å samle øgleegg. Dette er vel i bunn og grunn alt som er ved historien. Det er én interessant twist som jeg ikke skal avsløre her, ellers er historien temmelig tam. Stemmeskuespillet er heller ikke særlig engasjerende, det er få replikker i spillet, og de eneste samtalene i spillet er de som er i mellomsekvensene.
Dårlig balansert
Vanskelighetsnivået er vel egentlig det mest irriterende momentet ved Scaler. Stort sett går alt som det skal, du hopper rundt, ting klaffer bra, og du kommer deg videre. Disse delene av spillet er underholdende nok, du må følge med litt for å rekke å denge alle fiendene, men det går. Noen ganger kommer du derimot til partier som ikke bare er vanskelige, de er direkte frustrerende! Det virker som om utviklerne har hatt problemer med å finne på en utfordrende oppgave, så de har bare pøst på med fiender istedet, eller laget til opplegg som er så klønete at de såvidt fikk dem til selv.
Etter at man til slutt har kjempet seg gjennom disse delene av spillet, blir ting forbausende enkle igjen, og det er ikke nødvendigvis slik at det vanskeligste partiet er på slutten av hvert brett. Ofte har du langt igjen etter å ha gjort unna det umulige. Heldigvis er det ingen stor krise å dø, du må ikke ta opp igjen hele brettet, men starter på ny frisk et lite stykke bak der du tok kvelden. Det er ikke langt nok til at du må slite i et kvarter for å komme så langt som du hadde før du døde, men ikke kortere enn at det er kjedelig å miste livet.
Vakre landskap
Utseendet og oppbygningen på selve brettene i Scaler er for det meste veldig bra. De er fargerike og klare, og enormt varierende i utseende og tema. Du finner alt fra fuktig jungel til knusktørr ørken, slimete pytter og boblende vulkaner, surrealistiske, drømmeliknende verdener og en by under vannet. Det er bortimot umulig å rote seg bort på noen av kartene, og følelsen av at alt sammen er så lineært at det nesten går på skinner er overhengende. Ganske ofte går faktisk alt bokstavlig talt på skinner, i form av noen lange lianer som du skal skli bortover på føttene. Den krever ingen ferdigheter for at du ikke skal falle av, du skal bare hoppe over ting som ligger på skinnene eller dukke under planter som henger over. Ved å surfe på disse samler du opp energi som du kan utløse i en liten elektrisk storm som tar knekken på de fleste mindre fiender rundt deg.
