Noen spill burde du ikke spille. Pokker, jeg kan utpenslse: Noen ting bør du ganske enkelt ikke oppleve uansett hvilken form det har. Jeg er kanskje gammeldags som sier det rett ut, men noen ting fortjener ingen å oppleve. Saw II er et av disse noen, ikke først og fremst siden det er et dårlig spill, selv om det selvfølgelig er det, men fordi det, som filmene, er så moralsk forkastelig at det i utgangspunktet ikke kan lære deg noe som helst.
Hvis jeg skulle omtale Saw II med et ord tror jeg valget hadde falt på vemmelig. Det er også nihilistisk, pseudofilosofisk, kramperelativistisk og på grensen til sosialdarwinistisk. Hva betyr det, lurer du kanskje på? La meg forsøke å forklare. Men la meg begynne med hvorfor Saw II er et dårlig spill, for det er tross alt det viktigste.
Blodig alvor
Saw II: Flesh & Blood begynner ikke så verst etter Saw-standarder. Du har et narkovrak, en skalpell og et røntgenbilde av hodet til narkovraket som avsløres at det finnes en nøkkel sydd inn under øyet hans. Ikke så veldig motbydelig, med andre ord. Du er forøvrig narkovraket. En merkelig kontrapsjon som fungerer omtrent som en jernjomfru er tredd over hodet ditt, og skjærer du ikke ut nøkkelen fort nok, ja da klapper fella sammen slik at blod og hjernemasse formelig spruter. Underholdende!
Du må møte Saw-serien med en viss sarkasme, har jeg på følelsen, for å ikke bli alvorlig deprimert av disse fellene som tenåringene i hjemmet ditt går mann av huse for å oppleve. Riktignok tenker man ikke særlig langt i disse sårbare årene, og de fleste vokser forkjærligheten for såkalte skrekkfilmer av seg.
Saw-serien har visse skrekkelementer, men jeg vet ikke om jeg vil kalle produktene serien har spunnet for skrekkopplevelser. Det handler i hovedsak om å skape vemmelse og ubehag gjennom å pushe grenser for blod og gørr, ikke om å beskrive en latent frykt gjennom å analysere samfunnsmekanismer. Noen vil kanskje se samfunnskritikk, men jeg forstår dem ikke. I Saw er fellene en særdeles stygg fortelling og det Jigsaw utsetter sine offer for ganske enkelt en motbydelig punchline.
Du starter altså med å skjære ut nøkkelen fra under øyet ditt med en skalpell, og gjett hva: «Quick Time Event»! Jeg har faktisk en del til overs for QTEs. Gjort riktig lar de figuren din foreta handlinger som ville vært umulig å fremstille riktig gjennom tradisjonell knappegymnastikk, men i Saw blir det tidlig klart at de er der av andre, mer lumske, årsaker. Å spille Saw er nemlig tortur på lik linje med, vel, ikke fellene til Jigsaw, men i det minste på linje med å ta oppvasken. Gåanimasjonene får deg til å lengte tilbake til tankkontrollen i de tidlige Resident Evil-spilla, du kan løpe, men det minner mer om en sørgelig lunting enn noe annet.
Kampene består utelukkende av QTEs. Ja, du hørte riktig. Saws eneste hovedmekanikk er å kunne gå og å kunne løpe. Etterhvert får du også tilgang på ei lykt, så hvis vi skal være snill kan du også lyse på psykopatene du møter underveis. Uheldigvis kan du ikke blende dem med lommelykta di, det hadde nok vært å gå for langt. Nei, du kan plukke opp våpen som krykker, køller og balltre.
Du kan vente på at fienden angriper deg. Og du kan trykke den knappen som lyser på skjermen. Hvis du mislykkes tar du litt skade. Merkelig nok har man tatt seg bryet med å inkludere et fullstendig unyttig livsystem som baserer seg på førstehjelpsskrin. Her hadde det vært mye bedre om du fikk tilbake liv over tid da mekanikken føles foreldet og ikke brukes på noen spennende måte uansett. Vent på en ny sjanse til å trykke på knappen som vises på skjermen.
Litt interessant er det imidlertid hvordan Saw II gjør fiendene dine til forherdede forbrytere, og slik forsøker å rettferdiggjøre drap. Hele Saw-estetikken, med sitater fra filmene til å muntre opp lasteskjermene og forfalte omgivelser, gir en viss følelse av gjennomført avskyelighet. Uheldigvis er sitatene ikke bedre enn det du kunne hoste opp på en kveld i Amsterdam og arkitekturen ikke en gang gjennomført stygg. Bare ekkel.
Lite kjøtt på beinet
Kampene er riktignok ikke en spesielt stor del av Saw II. Istedenfor har man gåter, teite gåter, banale gåter, avskyelige gåter og ufyselige gåter. Det begynner med Jigsaws merkevarehumor. Narkovraket får beskjed om å ta en titt på seg selv, og ikke overraskende er det et speil i rommet som avslører at det har blitt skjært inn merkelige symboler på brystet hans. Det eneste du kan interagere med i dette rommet er en kodelås, som merkelig nok har akkurat de samme symbolene som du har fått pyntet kassa med.
Dette er så dypt Saw II blir på normal vanskelighetsgrad. Gåtene fungerer på et vis, men det er litt for ofte uklart akkurat hva du skal gjøre. De fleste har du nok møtt på i en eller annen form før, og ingen blir mer interessante enn det er å løse et Sudoku, men det finnes noen som ikke er halvgale. Du skal få tannhjul til å bevege seg, du skal sette sammen strømkretser, du skal flytte på rader med kjøtt for å aktivere en bryter. Ok, det siste eksempelet er fullstendig idiotisk selv med japansk logikk.
De fleste av disse oppgavene har en fullstendig absurd tankegang, men det gjør ikke Saw II til et uvanlig spill. Du trenger ikke å være særlig smart for å løse dem hvis du har erfaring med gode overlevelsesskrekkspill som for eksempel Fatal Frame eller Silent Hill 2, som etter mitt syn stiller langt større krav til intelligens hos spilleren både på historie- og interaksjonsplan. Men du trenger som sagt en viss tålmodighet.
Noen av utfordringene dreper deg ganske enkelt, og selv om Flesh & Blood er relativt generøs med sjekkpunktene, bruker det evigheter på å laste inn spill. Ikke underveis, for der opplever du knapt lasteskjermer, men når du møter ditt endelikt, for eksempel om du glemmer å forberede deg på reaksjonstesten som kan vente hver gang du åpner en dør eller ser inn i et nøkkelhull.
