MELBOURNE (Gamer.no): Skytespill i førsteperson strekker sin historie helt tilbake til 70-tallet, men det var først to tiår senere at sjangeren virkelig slo gjennom. Takket være utviklere som id Software og Valve herjet førstepersonsskytere spillscenen på 90-tallet, med blant annet Doom, Quake og Half-Life – spill vi nå kjenner som essensielle klassikere.
Etter to nye tiår har moderne spillteknologi satt sitt preg på sjangeren, og vi har sett et økt fokus på taktikk og flerspilling. Dermed har mange utviklere gått bort fra det hektiske tempoet som kjennetegner eldre skytespill, men det finnes fortsatt de som tviholder på den gamle skolen.
David Szymanski er nettopp en slik utvikler, og sammen med utgiver New Blood Interactive lager han Dusk – en hyllest til 90-tallets glade og frenetiske skytespilldager.
Nostalgitripp
Fra Dusks første øyeblikk det lett å se at dette er noe ganske annet enn Call of Duty- og Battlefield-spillene vi har blitt vant til de siste årene. Grafikken låner tungt fra spillets inspirasjonskilder, og de grove polygonene er som snytt ut av 90-tallet.
Som en morsom liten vri har Szymanski også inkludert en rekke valgmuligheter i grafikkinnstillingene, men de som håper å skru opp kvaliteten på full guffe blir nok skuffet. I stedet for å gjøre alt penere blir bildet nemlig bare mer kornete jo flere effekter man skrur på, og på sitt verste er det nesten umulig å se gjenstander som er lenger enn et par meter unna deg.
Når du har landet på et grafisk nostalginivå som passer for deg kan du gi deg i kast med en av tre forskjellige moduser. I alfaversjonen som jeg har fått prøve kan man velge mellom enspillerkampanjen eller en modus der man kjemper mot uendelige bølger med fiender, men fullversjonen vil også by på flerspillerdueller i en lukket arena.
Kampanjen er likevel modusen som vektlegges mest, og det er trolig her spillere vil bruke mest tid.
Rett på sak
Handlingen i Dusk er lagt til en bondegård langt ute i den amerikanske ødemarka, der en okkult sekt bedriver diverse lysskye aktiviteter. Utover dette bruker ikke spillet mye tid på å etablere en bakrunnshistorie, men plasserer deg bare midt i et mareritt og gir deg beskjed om å overleve.
Til hjelp bygger du deg etter hvert opp et imponerende våpenarsenal, med kjente fjes som pistol, hagle, granatkaster og armbrøst. Spillet blåser en lang marsj i realisme, og det er befriende å kunne bære med seg absolutt alle våpnene man kommer over.
Alfaversjonen er selvfølgelig mye kortere enn de tre episodene man skal spille seg gjennom i det endelige spillet, men også her er våpnene spredt godt ut. Hver gang jeg finner et nytt leketøy er det alltid en ny type fiende som venter rundt neste sving, og jeg rekker å være takknemmelig et øyeblikk før heavy metal-musikken slår inn for full spiker og kuleregnet begynner.
Er du ekstra observant kan du finne kraftige våpen veldig tidlig i spillet, ved å lete frem hemmelige dører og områder. Disse gjør kort prosess av de innledende fiendene, men gir deg kun en håndfull ammunisjon, så det gjelder å bruke dem med omhu.
Blander gammelt og nytt
De ulike våpentypene byr på spennende variasjon, og man lærer fort hva som er mest effektivt mot hver av fiendene man støter på. Skytingen sitter for det meste godt, men tro til de klassiske førstepersonsskyterne hender det fra tid til annen at det som burde vært et blinkskudd bommer med god margin.
Heldigvis er ikke alt likt som i gamledager, og kontrollersystemet blander mus og tastatur på moderne vis. Man slipper dermed blant annet å trykke «Page Up» og «Page Down» for å se seg om, men kan fritt snu seg i alle mulige retninger med musen.
Dette kommer godt med når man plutselig blir omringet av en klynge med kappekledte sektmedlemmer, som peprer deg ildkuler og annen magi.
Szymanski har også programmert inn en rullefunksjon, slik at man kan ta både forlengs og baklengs salto i luften eller rulle rundt på bakken etter et hopp. Dette gjør meg alltid litt småkvalm, og jeg har foreløpig ikke funnet noen god grunn til å implementere rulling i kampstrategien min.
Uendelighetsmodus
Enspillerkampanjen har sine hektiske øyeblikk, men det er i «Endless Mode» at hjertet virkelig får kjørt seg. Som navnet tilsier møter man her endeløse bølger med fiender, og de eneste gangene man kan ta et pust i bakken er når det kun er en langsom fiende igjen og man får løpe rundt for å plukke opp mer ammunisjon.
Brettet er ikke stort nok til at man kan forbli skjult, så det tar aldri lang tid før man ender opp med å tilkalle neste bølge. Fiendene blir gradvis flere og vanskeligere å hamle opp med, og med ytterst få muligheter til å gjenvinne helse skal det godt gjøres å holde seg i live mer enn noen minutter.
Endless Mode er unektelig spennende, men etter noen forsøk gikk jeg raskt lei. Jeg savnet en større arena eller mugliheten til å låse opp nye områder etter hvert som jeg spiller. At man får absolutt alle våpnene fra første øyeblikk var også litt rart, men jeg går ut ifra at det ikke vil fungere på samme måte i fullversjonen.
Konklusjon
Dusk er en frenetisk førstepersonsskyter av den gamle skolen, og det er lett å se hvor utvikleren har hentet sin inspirasjon. Alt fra grafikken og heavy metal-lydsporet til spillmekanikken oser av 90-tallsklassikere som Doom og Quake, med muligheter for å justere opplevelsen etter ønsket nostalginivå.
Skytefølelsen er akkurat som jeg husker den fra barndommens førstepersonsskytere og sitter stort sett godt, med unntak av et og annet merkelig bomskudd. Spillet benytter seg heldigvis av et mer moderne mus-og-tastatur-oppsett, som gjør overgangen enkel fra nyere spill som Call of Duty og Battlefield.
Ut ifra det jeg har sett så langt gleder jeg meg til å dykke dypere i spillets uhyggelige underverden, og meie ned enda flere gærninger. Foruten enspillerkampanjen håper jeg på en mer omfattende «Endless Mode», med litt mer variasjon og kanskje flere brett. Flerspillermodusen fikk jeg som nevnt ikke prøve, og hvordan denne vil fungere blir spennende å se.
Dusk kommer til PC, og skal lanseres i løpet av 2017.
Liker du førstepersonsskytere kan vi anbefale Battlefield 1 og Titanfall 2. Foretrekker du retrospill bør du prøve Owlboy.
