Norske Rain Games har ikke ligget på latsiden siden deres forrige spill – det meget vellykkede plattform- og gåteløsningsspillet Teslagrad. Nå er studioet klart med sitt neste spill, World to the West. I motsetning til Teslagrad er World to the West et eventyrspill med en mer direkte fortalt historie, en åpen verden, og det hele er sett ovenfra i fugleperspektiv, slik vi husker fra eldre spill i The Legend of Zelda-serien, som for eksempel A Link to the Past og Link’s Awakening.
Slike spill ser i det hele tatt ut til å ha vært solide inspirasjonskilder for Rain Games, da World to the West bærer flere kjennetrekk fra disse, som for eksempel stor fokus på gåteløsing, og en forholdsvis åpen og uformell verden, som oppfordrer spilleren selv til å finne ut av hvor de skal dra og hvordan de skal komme dit.
Fire venner som ikke er venner
World to the West handler om fire rollefigurer: Lumina, Knaus, Miss Teri og Lord Clonington, som alle er fra hver sin del av verden, og har hver sin bakgrunnshistorie og unike egenskaper. Det er ingen overhengende historie som går ut på å redde verden eller noe tilsvarende søkt. Alle heltene har sine egne reiser og personlige mål, og møtene mellom dem utspiller seg som tilfeldige (og temmelig komiske) hendelser. De ender likevel opp med å jobbe sammen da de er avhengig av hverandres egenskaper for å komme seg forbi farene på veien.
Det er med andre ord meget godt samsvar mellom spilling og historie, dog tar spillingen helt klart førersetet, og det er helt greit. Til et såpass stort eventyrspill å være er det forfriskende lite babling å finne i World to the West, og det som finnes, er relativt kortfattet, poengtert og temmelig morsomt. Rain Games har i det hele tatt lykkes meget godt med manus og fortellerteknikk, faktisk til det punktet hvor jeg vil si at spillets rollefigurer og historiefortelling kan måle seg med sjangerens aller beste.
Vi introduseres til heltene i et rolig tempo, da spillet er meget god på å balansere spilletiden mellom hver av dem. Som brikker på et sjakkbrett skal spilleren flytte de fire heltene over det store verdenskartet. Poenget med spillet er i det hele tatt å oppdage hele spillverdenen sakte men sikkert gjennom å bruke heltenes egenskaper for å låse opp snarveier og stengte dører, slik at samtlige helter til slutt kan komme seg gjennom alle områder uten problem.
Totemer fungerer som sjekkpunkt og for å benytte hurtigreising. Det er imidlertid kun heltene som faktisk har besøkt et totem som kan benytte det til hurtigreising, så det er viktig at spilleren tar med alle fire helter til alle sjekkpunkt de kommer over. Det er nesten som å ha fire lagringsfiler med fire forskjellige figurer aktive på én gang, og det fungerer overraskende godt.
Stor og uformell spillverden
Rent visuelt oppleves World to the West som en noe blandet pose. Figurene og detaljmodeller som hus og andre bygninger er flotte, mens omgivelsene av og til føles noe matte og tomme.
Spillet skinner på sitt aller sterkeste visuelt når brettene faktisk blir detaljerte, som for eksempel i de områdene med snø. Her kommer utviklernes teft for lys- og fargekontraster virkelig frem, slik de stadig vekk gjorde i Teslagrad.
Jeg er blitt meget glad i verdenen, og hvordan den fremstår som åpen og uformell. Den oppfordrer til grundig utforsking, og til å huske å komme tilbake til områder man kanskje ikke kan nå eller åpne for øyeblikket, men som blir tilgjengelige så snart man får med seg en av heltene som ikke har vært tilgjengelig frem til nå. Belønningen for å være grundig i utforskningen er derimot ikke like stor. Som regel er det én enkel skattekiste å finne, og i den finnes det ganske sikkert litt mer av spillets valuta. Det samme kan sies om det å drepe monstre, som heller ikke har stort mer enn valuta og helse å avse når de dør. Derfor forsvinner også fort motivasjonen til å renske et område for monstre.Spillet skinner på sitt aller sterkeste visuelt når brettene faktisk blir detaljerte, som for eksempel i de områdene med snø. Her kommer utviklernes teft for lys- og fargekontraster virkelig frem, slik de stadig vekk gjorde i Teslagrad.
World to the West krever ofte presis plattformnavigering eller hurtige knappetrykk for å få figurene dine videre i spillet. For det meste fungerer mekanikkene godt, men det er noen av dem som hadde hatt godt av et siste finpuss. Et eksempel er når Miss Teri styrer monstre med tankekraft. Monstrene er langt mindre responsive, og bruker lang tid på å utføre kommandoen vi ber dem om, slik at det ofte krever mange forsøk før de får utført oppgaven sin. Et annet eksempel er Luminas teleportering, som alltid ser ut til å aktiveres ett eller to knappetrykk for sent. Dette blir ofte et problem så snart hun trenger å bevege seg hurtig mellom plattformer.
Alle snakker norsk
World to the West kan spilles med norsk tekst, i tillegg til engelsk, selvfølgelig. Man må gjerne gripe muligheten til å oppleve dette spillet på norsk, ettersom det norske manuset føles like naturlig som det engelske. Det føles ut som det norske manuset har blitt utarbeidet parallelt med, og ikke oversatt direkte fra det engelske, og det gir avkastning her. Humoren og sjarmen i spillets historie er godt bevart i begge språk, så man går ikke glipp av spillets sjarmerende historie uavhengig av språkvalget.
Dette er helt klart en postmoderne tolkning av det klassiske eventyrspillet, da rollefigurene (aller oftest Miss Teri) fra tid til ofte anerkjenner at de er i et eventyrspill, da de for eksempel bemerker at en rundt nøkkel for å åpne en dør med et rundt symbol er «standard eventyrregler». Samtidig er det, tro mot sjangeren, ei gammel, mystisk dame som veileder heltene våre hver gang de vandre gjennom det sentrale tempelet i spillverdenen, og det vet også våre helter å anerkjenne, gjerne til treffende komisk effekt.
Én ting som dessverre taler mot en ellers flott oppbygd verden, er spillets musikk. Den oppleves nemlig som særdeles repeterende og pregløs. Det er et dårlig tegn når musikken irriterer fremfor å fenge, spesielt med tanke på at man som regel bruker god tid i hvert område mens man løser gåter eller prøver å finne ut hva man skal gjøre videre. De fleste sporene høres ut som grovskisser eller «loops» fremfor fullstendige komposisjoner, og mangler moment, energi og sterke melodier. Det er veldig synd, siden komponisten(e) behersker tydeligvis akkordprogresjoner og ulike musikksjangere, men det høres ut som vedkommende aldri kom i gang med å legge melodier over grovskissene.
Konklusjon
Det er godt mulig å få en storslagen eventyropplevelse når man spiller World to the West, men man må ta høyde for visse irritasjonsmomenter underveis. Historien og rollefigurer er meget gode, med masse sjarm, humor og særpreg – som også på finurlig vis vises gjennom spillingen.
Spillverdenen er meget godt sammensatt, men på detaljnivået mangler den særpreg og gir ikke nok motivasjon for å utforske hver krik og krok – slik spillet helt tydelig legger opp til. Musikken, som er så viktig i slike spill, blir dessverre nedprioritert, og spillet lider til sammenligning med tilsvarende eventyrspill som tar lydsporet på alvor.
Teslagrad er nok fremdeles det beste Rain Games har lagd, men World to the West er fremdeles en fornøyelig opplevelse som fikk meg til å trekke på smilebåndet mange ganger. Når spillet først klarer å mane frem den storslåtte eventyrfølelsen, er World to the West en herlig opplevelse, men dessverre kommer denne følelsen litt for sjelden, da spillets mekaniske og estetiske mangler har en tendens til å dra spilleren ut av opplevelsen.
Det ligger altså et meget godt spill til grunne, men en noe svak innpakning og noen lite slipte mekanikker gjør at World to the West ikke fremstår like godt som det kunne ha vært. Hvis man klarer å overse disse manglene, og samtidig savner eventyrspill av typen The Legend of Zelda: A Link to the Past, er World to the West likevel verdt et forsøk.
World to the West er ute til PC, PlayStation 4 (testet) og Xbox One 5. mai.
Vi likte veldig godt Teslagrad, det forrige spillet fra Rain Games. Hvis du trenger noe mer grusomt å spille, er svenskene i Tarsier Studios ute med skrekk-plattform-hybriden Little Nightmares.
