Etter flere år med tilnærmet Netflix-monopol, har en rekke andre strømmetjenester omsider begynt å kaste seg på adaptasjonsbølgen. Amazon Prime vil selvfølgelig ikke være noe dårligere enn HBO og Paramount, og ved siden av den glimrende tolkningen av Fallout-universet fra tidligere i år, er de nå aktuelle med sin egen versjon av Yakuza- og Like a Dragon-spillene.
Denne serien har en drivkraft og stil som lar den skille seg kraftig fra det meste som har kommet tidligere, men ikke uten at det er flere store skjær i sjøen.
Nervepirrende åpning
Like a Dragon: Yakuza er en løsrevet tolkning av SEGAs årelange spillserie, og tar hovedsakelig for seg handlingen fra de første Yakuza-spillene. Her blir vi kjent med en ung og lovende versjon av Kiryu Kazuma, som sammen med vennegjengen fra barnehjemmet blir viklet inn i den japanske mafiaen på midten av nittitallet.
Sesongen sparkes i gang når de dumdristige hovedpersonene blir tatt for å ha forsøkt å rane til seg rikdommer fra den sydende underverdenen i det fiktive distriktet Kamurochō i Tokyo. Noen må betale for overtredelsene, og åpningsepisoden bruker god tid på å la både figurene og seerne lure på nøyaktig hvem dette blir. Her sitter jeg langt, langt ute på stolkanten, og det er en helt enorm nerve i denne delen av serien.
Det går selvfølgelig slik det må, og Kiryu blir tatt inn under vingene til noen av Japans verste og mest utspekulerte kjeltringer. Han sverger på sin side at han aldri skal drepe noen, og noe av seriens appell stammer nettopp fra denne motsetningen: Kiryus brutale troskyldighet, kontra de kalkulerte lidelsene hans likemenn påfører hverandre.
Dessverre faller en del av dette fra hverandre utover i serien, og eventyret mister etter hvert noe av den drivkraften som preger første halvdel.
Fram og tilbake til nittitallet
Det er flere grunner til dette, men hovedsakelig kan det forklares med at serieskaperne prøver seg på for mange ting samtidig.
Spesielt forvirrende er tidshoppingen som foregår underveis: For ikke bare får vi se Kiryu og vennegjengen finne seg til rette som løpegutter og klubbvertinner på nittitallet, men serien lar oss også se ti år fram i tid med ujevne mellomrom – etter hvert deles skjermtiden nesten på midten mellom 1995 og 2005, og da blir det vanskelig å holde tunga rett i munnen.
Serien går da fra å være velspilt og godt skrevet i det ene øyeblikket, til å servere handlingsforløp som knapt henger sammen i det neste, og slik bykser man fram og tilbake i både tid og kvalitet.
I hvert fall virker det slik for undertegnede — jeg må innrømme at i perioder sliter med å skille mellom de ulike klanene og deres ledere, og jeg klør meg flere ganger i hodet over at figurer som er høyst aktuelle i fortiden på mystisk vis er borte i nåtiden.
Noe av dette kan jeg sikkert ta på min kappe, men det hjelper lite at den ene dresskledde lakeien er svært lik den neste, og handlingen tar flere merkelige vendinger underveis som gjør at flere av bifigurene glir inn i hverandre.
Såpeopera med pondus
På ett tidspunkt innser jeg at serien er i ferd i med å bli mer såpeopera enn thriller: Flere og flere av figurene spilles med overdreven japansk pondus, det blir i overkant mye fjas til tider, og sesongens slutt er akkurat så melodramatisk som man kunne forutsett.
Det er en overgang som gjør at noe av nerven helt klart forsvinner, men serien klarer seg heldigvis greit også i siste akt.
Selv om tidshoppingen er langt fra perfekt, legger den i det minste opp til en spennende gjettelek, hvor man hele tiden prøver å finne ut nøyaktig hva som har foregått i spranget mellom 1995 og 2005.
Her er spesielt hovedpersonene viktige, og de stiller med masse særpreg som faktisk også går på tvers av tidslinjene.
Ryoma Takeuchi gjør en litt flat, men gjenkjennelig jobb i rollen til Kiryu, og jeg liker den stillferdige stilen hans godt. Likevel er det kanskje Kiryus makker, Nishikiyama, som gjennomgår den mest markante og samtidig mest vellykkede transformasjonen i serien. Her spiller Kento Kaku knallgodt i to svært ulike tolkninger av den samme rollen, og jeg lar meg jevnlig begeistre av hans karisma, som er like deler stotrete og mystisk.
Konklusjon
Like a Dragon: Yakuza leverer spenning og dramatikk av jevnt over høy kvalitet, men roter seg bort flere ganger underveis takket være klønete bruk av tidslinjer og tendenser til overspilt melodrama. For selv om hovedpersonene og deres strabaser for all del er interessante på hver sin kant, er det mye dill og dall som foregår innimellom de store oppgjørene og interessante meningsutvekslingene.
I likhet med den første sesongen av The Witcher, forsøker også Like a Dragon-serien å leke seg med forventninger og tidslinjer, men resultatet leder til mer bry enn det det er verdt.
Handlingen flakker fram og tilbake nesten på måfå, og når serieskaperne begynner å blande inn ulike klaner, massemordere med uklare hensikter og figurer som veksler mellom å være levende og døde fra det ene sekundet til det neste, sliter jeg rett og slett med å følge med.
Når man først klarer å sette sammen puslespillbrikkene, er det likevel mye å like, og det er helt klart spor av et unikt og fengende serieunivers her. Denne første sesongen klarer på merkelig vis å blande mørkt og syndig med livlig og håpefullt, og det er en herlig nerve midt iblant dette som stadig driver handlingen videre.
Særlig givende er det å følge hovedpersonenes utvikling fra 1995 til 2005; hadde det bare vært litt mer actionthriller og litt mindre såpeopera, kunne Amazon vært inne på noe virkelig, virkelig kult her.
Like a Dragon: Yakuza kan strømmes i sin helhet på Amazon Prime.
