Få spill har samme se-ut-som-en-idiot-mens-du-spiller-faktor som det Samba De Amigo klarer å tyne ut av to Wii-kontrollere. Med bevegelser som kan forveksles med både djevelutdrivelse og epilepsianfall samtidig, er det garantert at du kommer til å se lettere tilbakestående ut der du sitter i sofaen og rister dine imaginære marakas. Samba De Amigo var tidlig ute i rytmespillsjangeren på Dreamcast rundt årtusenskiftet, og fikk mye oppmerksomhet for sine spesielle marakaskontrollere. Sangutvalget var ikke stort, men spillet fikk likevel mange tilhengere både på konsoll og på arkademaskiner.
Ristetur
Spillmekanikken er enkel: kontrollerene skal ristes i takt med musikken. Ettersom to kontrollere alene ikke hadde gitt noe særlig utfordring, må man også sørge for å holde marakasene rett ut, oppover eller nedover samtidig som man rister de. Prikker beveger seg ut fra sentrum på skjermen til rundingene som angir når og hvordan du skal riste marakasene. Det dukker også opp to spesialsekvenser i sangene: en der du skal posere med marakasene i spesielle posisjoner innenfor et lite tidsrom og en der du skal vifte kontrollerene mellom to ulike posisjoner. Idiotfaktoren blir faretruende høy når du sitter i sofaen og veiver hendene tilnærmet ukontrollert fra side til side som en vindusvasker med ADHD.
Problemet til Samba De Amigo er enkelt og greit at de færreste har noe forhold til aktiviteten som skal bedrives. Antallet personer som har drømt om å stå på scenen sammen med verdensstjerner og riste på et par marakas er nok langt lavere enn de som skulle dratt verdens tøffeste gitarsolo foran tidenes publikum. Dette hadde selvsagt ikke vært noe problem om Samba De Amigo hadde gjort aktiviteten morsom og fantastisk, sånn at jeg faktisk hadde begynt å drømme om det. Det er dessverre ikke tilfelle.
Hårristende
Nøyaktigheten til marakasene du sitter og rister på er hårreisende dårlig. Det virker nesten tilfeldig om spillet kjenner igjen at du holder kontrollerene opp eller ned eller hit eller dit eller sånn passe midt i lufta. Nivået for hva som godkjennes som risting er i tillegg veldig lavt. Dette gjør at du i starten av spillet på de enklere nivåene treffer alt som rører på seg enten du vil eller ikke, mens du senere i spillet sliter med å få ting til å reagere når de burde.
For å illustrere problemet kan vi bruke et fint eksempel der jeg ved en feiltagelse tok den høyre marakasen i venstre hånd og motsatt. Dette burde selvsagt ha vært kritisk i et spill hvor rytme og koordinasjon er de viktigste elementene, men i stedet endte jeg opp med å spille inn første sang til en A-karakter og deretter to til B-karakter før jeg reagerte på at lyden fra Wii-kontrollerene kom på feil hånd da jeg ristet. Lyden avslørte feilen, ikke problemene i spillet.
Musikkutvalget er, i mangel på et bedre ord, ristbart. Det er sanger med tydelige rytmer og som passer godt til marakasspilling, men det er dessverre bare middelmådig interessant å spille selv de beste sangene. For en som har spilt en del rytmespill før vil nok de første sangene du spiller gjennom være alt for lette. Dessverre får du kun tilgang til sanger på «normal»-nivået i karrieremodusen i starten, slik at du må spille deg gjennom et par timer med lette sanger før det begynner å bli interessant. De forskjellige sangene blir også tilgjengelig på ulike nivå i karrieremodusen, så dersom du mot formodning ikke kommer deg gjennom hele normalnivået, er det mange sanger du ikke får spilt i karrieremodusen.
Ristusjon
Samba De Amigo er et uvanlig spill. Dessverre bærer spillmekanikken tydelig preg av å være utdatert i forhold til hvordan sjangeren har utviklet seg siden originalspillet kom på markedet ved årtusenskiftet. Sangutvalget glimter til med interessante spor innimellom, men kontrollene gjør at spillet sjelden blir noe mer enn en tilfeldig suppe av bevegelser. Dagens rytmespill er langt mer interessante enn det Samba de Amigo klarer å levere, og det skal ikke så mye til for å finne et bedre sted å bruke pengene sine enn dette. Rock on!
