Siden etableringen i 2014 har Hazelight Studios, anført av den svenske hurramannen og tidligere filmregissøren Josef Fares, stått for noen av de mest unike spillopplevelsene i nyere tid.
Både A Way Out og It Takes Two bød på enorm kreativitet og tonnevis av samarbeidsmoro – en arv selskapets nyeste spill, Split Fiction, virkelig lever opp til.
Også dette er et spill man må – ja, faktisk må – spille sammen med noen, men det er også derfor det fungerer så utrolig godt.
Mio, min Mio
Tradisjonen tro handler også Split Fiction om to underlige skruer som havner i tidenes knipe og som gradvis må lære hverandre å kjenne hvis de skal kare seg gjennom spillets spektakulære strabaser.
Denne gangen er det forfatterspirene Zoe og Mio som roter seg bort i et forvridd «datascape», idet forlaget Rader Publishing gir de en mulighet til å forvandle fortellingene sine til virtuell virkelighet. Ved en feiltagelse havner de to i samme simulering, og når de etter hvert får ferten av at ikke alt er som det skal med det ikke-i-det-hele-tatt-uhumske selskapet, må de samarbeide om å spore opp rusk i systemet og redde dagen.
Det er en engasjerende, men kanskje litt i overkant enkel fortelling. Hovedpersonene er for så vidt sjarmerende på hver sitt besynderlige vis, men samtidig er det ingenting her som er øyeblikkelig gripende – i hvert fall ikke på samme måte som med det vaklende parforholdet vi ble kastet inn i i It Takes Two.
Vi blir selvfølgelig bedre kjent med våre to heltinner i løpet av reisen, og det oppstår flere nære, følelsesladde enkeltøyeblikk når eventyret nærmer seg slutten. Likevel forblir handlingen litt for banal, med en tydelig tegneserieaktig skurk og et par altfor åpenbare avsløringer underveis.
Spillet klarer likevel på sett og vis å gjøre opp for den litt tafatte historien, først og fremst ved å være helt utrolig kreativt stort sett hele tiden.
Intuitiv skjermdeling
Som en del av deres felles fantasiunivers, kastes nemlig Zoe og Mio fram og tilbake mellom ulike handlingsforløp og en rekke ufullendte ideer med ujevne mellomrom.
Zoe er en landlig sjel som sogner til fantasy-sjangeren, noe som betyr at troll, gjenferd og snakkende katter utgjør hennes halvdel av spillet. På motsatt side er Mio en barsk byjente som er hodestups forelsket i science fiction og alt det innebærer: romskip, laserpistoler og cyberpunk-ninjaer, for å nevne noe.
De ulike nivåene er tydelig avgrenset til hver sin sjanger, men velfunderte ideer og stadig nye måter å spille på gjør at spillet har en helt enormt god flyt.
Det skader heller ikke at Split Fiction er latterlig lettspilt: I sin vanlige form kan Zoe og Mio både dobbelthoppe, løpe langs vegger, klatre i høyden og farte gjennom luften, og god bruk av skygger og dybde gjør at man alltid har kontroll på hvor man er til enhver tid.
Denne lettspiltheten er noe Hazelight virkelig mestrer, noe som gjør det desto mer engasjerende å se hvordan de vrir og vender på spillereglene i løpet av de drøyt 12 timene eventyret varer – samme hva de prøver på, fungerer det liksom bare.
Bare fantasien setter grenser
For utviklerne hviler nesten aldri på laurbærene, og spillet innfører ustanselig nye mekanikker og måter å spille på.
Et perfekt eksempel på dette er et kapittel som begynner med at hver spiller får ansvar for et drageegg. Når dragene etter hvert klekker, kan den ene spilleren brått sveve over avgrunner, mens den andre kan bruke sin drage for å klatre bortover eføykledde vegger. Så blir dragene større: Den ene lærer seg å sprute etsende syre, som kan ødelegge rustninger og skjære over kjetting, mens den andre kan rulle seg sammen til en levende rivningskule, som blant annet kan knuse krystaller.
Og dette er bare ett av spillets mange nivåer. I det neste dykker man dypere ned i Mios fantasi, og da skal man blant annet leke seg med magnetisme, hacke støvsugere og spille pinball. Det gjøres et stort poeng ut av at Zoe og Mio ikke er like, og det er utrolig givende å se hvordan de unike verktøyene de får tilgang på gjenspeiler dette.
Disse egenskapene og måten de må kombineres for å finne veien videre er en stor del av spillets uimotståelige flyt: Figurene beveger seg kontinuerlig på kryss og tvers av hverandre – plutselig er det en diger kjøttetende plante i veien, som kun den ene spilleren kan snike seg forbi, mens det like etter et den andre spilleren som må dykke under vann for å flytte på en plattform for makkeren sin.
Man er simpelthen nødt til å samarbeide, og spillet er akkurat utfordrende nok til at både veteraner og nykommere kan få glede av de absurde utfordringene.
Sci-fi med bismak
Spillet veksler mellom de adskilte ideene i et rasende tempo, og man gjør sjelden en enkelt ting for lenge av gangen.
Flyten er som sagt svært god, men noen ganger går det også litt i overkant fort. Ironisk nok er det kanskje de mer avmålte øyeblikkene som fenger aller mest – som når man får utforske et mystisk marked med fordekte fantasy-skapninger eller en lengre sekvens hvor man kontrollerer avanserte droner i en fjern fremtid.
De to separate halvdelene av spillet er heller ikke like givende, i hvert fall ikke til å begynne med. Jeg vil uten tvil si at fantasy-nivåene er de mest interessante, både fordi de er naturlig mer fargerike, men også fordi det er her utviklerne er på sitt klart mest lekne.
Personlige preferanser vil nok kunne spille en viss rolle, men jeg kan liksom ikke se for meg noen som synes at forvokste roboter og eksploderende supernovaer er mer interessant enn snakkende trær og dansende diskoaper.
Fantasy-elementene er helt åpenbart mer fantasifulle, og til sammenligning blir det rett og slett litt stivt med mørke bykjerner, motorsykler og grufulle laboratorier. Science fiction-delen kommer også litt skjevt ut, med et i overkant masete åpningskapittel.
Etter hvert kommer riktignok også Mios halvdel av spillet mer til sin rett, og da byr Split Fiction enkelt og godt på samarbeidsmoro i verdensklasse.
Konklusjon
Split Fiction lever opp til arven fra It Takes Two på en glimrende måte. Spillet har enormt god flyt, innbydende grafikk og elegant nivådesign – sistnevnte legger hele tiden opp til en rekke unike gåter, og det er utrolig forfriskende å se hvordan utviklerne introduserer nye spillmekanikker rundt hver eneste sving.
Spillet mangler riktignok litt av det fortellertekniske særpreget fra den åndelige forgjengeren, og noen av nivåene er også hakket for masete og lange for sitt eget beste. Spesielt sci-fi-elementene kan være noe anmassende og sterile til tider, og da særlig når man ser dem side om side med de aldeles nydelige fantasy-omgivelsene.
Likevel er det vanskelig å ikke like det Hazelight og Josef Fares leverer også denne gangen – samarbeidsspill blir rett og slett ikke bedre enn dette.
Split Fiction lanseres på PlayStation 5 (testet), Xbox Series X/S og Windows den 6. mars. Det må spilles med en annen spiller, enten lokalt eller via internett. Det holder at én av dere kjøper spillet – da kan den andre inviteres med på eventyr ved hjelp av en vennekode, også på tvers av plattformer.
