I løpet av fem episoder har frilanspolitiet, Sam og Max, gradvis avdekket en hypnotisk konspirasjon, og nå er det på tide å komme til bunns i sakene. Ved hjelp av litt merkelig logikk finner Sam ut hvem som er mesterhjernen bak forsøket på å hypnotisere helle menneskeheten, og det viser seg at denne personen har hovedkvarteret sitt på månen. Sam og Max har ikke vært på månen på flere år, og bestemmer seg umiddelbart for å reise dit. Der treffer de en rekke kjente og/eller kjære figurer, som hodet til Abraham Lincoln, de arkaiske datamaskinene bak Reality 2.0 og skuespillerhanen fra Episode 2.
I Armstrongs fotspor
I Sam og Max sin verden er det ikke spesielt vanskelig å reise til månen og tilbake. Faktisk bruker de den gamle bilen sin, og selv om den er en kabriolet ser det ikke ut som de har problemer med verken kulde eller mangel på luft. Dette er godt, for det tar ikke spesielt lang tid før våre to venner må ta turen tilbake til nabolaget sitt for å treffe Sybil og Bosco igjen. Sybil har endelig fått en jobb hun virkelig er fornøyd med; hun har nemlig blitt Kanadas dronning (to statsoverhoder i samme gate er faktisk ikke dårlig). Butikkeier Bosco har forkledd seg som sin egen mor denne gangen, og har en kraftig jordskjelvgenerator til salgs.
Sam & Max: Bright Side of the Moon fortsetter i akkurat samme stil som de forrige fem episodene (noe annet ville vel egentlig vært veldig overraskende). Gameplayet følger den samme hyggelige pek-og-klikk-oppskriften, hvor du må finne ulike saker og ting, som du så kan bruke på andre saker og ting for å få nye saker og ting til å skje. Underveis havner du i massevis av snåle situasjoner og snakker med en haug av figurer som alle har en eller helst flere skruer løse. Humoren holder som vanlig et herlig høyt nivå, og hvis du ikke ler av dette spillet, er du sannsynligvis temmelig vanskelig å blidgjøre.
Vanskelighetsgraden later til å ha økt litt siden sist, noe som også fører til at spilletiden øker. Selv brukte jeg lengre tid på denne episoden enn noen av de tidligere episodene, men mye av denne tiden satt jeg fast, uten å helt vite hva jeg skulle. Jeg har tidligere klaget over at serien har vært for lett, så i utgangspunktet er den økte vanskelighetsgraden noe jeg setter pris på, men jeg synes nok et par av gåtene er litt for obskure for sitt eget beste. Det er nok heller ikke en tilfeldighet at løsningene i begge tilfellene befinner seg i de gamle områdene, som jeg kanskje ikke utforsket godt nok etter som jeg har vært der så mange ganger før.
Jeg opplevde selve slutten som litt antiklimatisk, men de siste delene av spillet inneholder likevel noen av det morsomste situasjonene et eventyrspill noensinne har hatt å by på. Av frykt for å bli anholdt av spoilerpolitiet tør jeg ikke gå i detalj her, men forhåpentligvis holder det å si at du skylder deg selv å oppleve dem. Telltale Games viser nok en gang hvorfor de stadig sammenlignes med LucasArts på nittitallet, og jeg håper de fortsetter slik i lang tid fremover.
Det er vanskelig å komme med kritikk av denne episoden uten å gjenta meg selv. Svakhetene i Bright Side of the Moon har jeg nemlig snakket om mange ganger før. Stort sett går det på at vi får mye resirkulert innhold og få nye steder å utforske. Det at spillet ikke er spesielt omfattende gjør også at gåtene generelt er ganske ukompliserte (selv om vanskelighetsgraden som sagt har økt). Sett i forhold til spillets lave pris, er ingen av disse problemene spesielt alvorlige, og med tanke på at det burde være uaktuelt å kjøpe Bright Side of the Moon hvis du ikke allerede har spilt noen av forgjengerne, vet du sannsynligvis nøyaktig hva du går til om du kjøper det.
Ved veis ende
Den første sesongen av Sam & Max er ved veis ende, og sett under ett er det vanskelig å beskrive sesongen som noe annet enn en suksess. På cirka et halvt år har vi fått seks episoder, og selv om ikke alle har vært like minneverdige, har hver og en av episodene klart å underholde med fabelaktig humor, artige situasjoner og morsomme gåter. Hver for seg har de fleste episodene vært litt i korteste laget, i alle fall om man ikke tar den lave prisen i betraktning, men om du kjøper dem samlet tilbyr de massevis av herlig eventyrspillunderholdning for en svært billig penge.
Mange har etterlyst en komplett omtale av Sam & Max: Season 1. Det får vente, eventuelt til vi får hendene i JoWooDs butikkversjon av sesongen (som lanseres til høsten). Men jeg vil likevel avslutte denne omtalen med noen ord om sesongen generelt. Som en helhet er faktisk Sam & Max: Season 1 noe av det ypperste eventyrspillsjangeren har å by på i dag.
Her får vi humor på et plan de aller fleste spillutviklere ikke tør drømme om en gang, og en fantasirikdom av de ytterst sjeldne. Sam og Max selv fortjener også all den hederen de kan få. Disse figurene er simpelthen geniale, og samspillet mellom dem fungerer alltid helt glimrende. De krydrer kontinuerlig spillene sine med dialoger og observasjoner som tvinger frem smilet og latteren igjen og igjen. For min egen del har dette radarparet gått fra å være en artig etterlevning fra nittitallet til å bli to av mine største favorittfigurer (uansett medium), og nå som sesongen er over kjenner jeg allerede hvordan savnet begynner å spre seg.
Men det dukker også opp noen problemer når vi ser sesongen under ett. De store mengdene av gjenbruk, for eksempel, fører til at vi får et totalprodukt der vi stadig må gjøre de samme tingene om og om igjen, navigere de samme stedene om og om igjen og snakke med de samme figurene om og om igjen. Det faktum at hver episode er selvstendig gjør også at vi må begynne på nytt hver gang, noe som hindrer Telltale i å gi oss omfattende gåter som går på tvers av episodene. Dette er ikke vesentlige problemer, men de er verd å nevne, og de hindrer sesongen i å få det helt store klassikerstempelet.
Enkelte har også angrepet Telltale for å holde seg til en oppskrift som ble oppfunnet for snart tjue år siden. Og ja, det er jo helt klart at rent spillteknisk, er denne serien langt fra nytenkende. Men likevel mener jeg disse kritikerne er helt på jordet. Formelen LucasArts kom med sent på åttitallet, og perfeksjonerte på nittitallet, fungerer like glimrende i dag som den gjorde da. Det er ingen ting i veien med den. Jeg er ikke mot nytenkning i eventyrsjangeren – tvert om – men dette er en sjanger der godt håndverk er det viktigste, i forhold til gåtedesign, historie og dialoger. Og Telltale Games er virkelig gode håndverkere.
Jeg skal ikke gi sesongen en totalkarakter i denne omtalen, men om jeg hadde gjort det, tror jeg nok det hadde blitt en ganske klar åtter. Om du ikke har gått til innkjøp av hele sesongen allerede, bør du med andre ord gjøre det nå om du liker eventyrspill.
Konklusjon
Sam & Max: Bright Side of the Moon holder jevnt over den samme høye kvaliteten som de to forrige episodene i sesongen, samtidig som den – som selvstendig spill – har de samme ulempene (kort fortalt: mye resirkulering fra tidligere episoder og muligens litt lite nytt innhold). Jeg opplevde det som den lengste episoden til nå, men dette skyldes i stor grad en liten mengde gåter som jeg satt bom fast på. Hvis du ikke har spilt noen tidligere episoder, bør du gjøre det før du eventuelt tar fatt på denne. Om du har erfaring fra sesongen allerede, trenger du bare å vite at denne episoden holder seg på det samme høye nivået som de to siste.
Merk: Sam & Max: Bright Side of the Moon er til salgs direkte fra Telltale Games, enten som selvstendig produkt (for 8,95 dollar, cirka 55 norske kroner) eller som en del av hele sesongen (totalt 34,95 dollar, cirka 215 kroner). Karakteren spillet får her på Gamer.no tar ikke hensyn til den lave prisen, som rent økonomisk sett veier noe opp for den korte spilletiden.
