Det er ingen hemmelighet at Borderlands har et temmelig sprøtt og bakvendt univers. Humoren er kullsort og morbid, gameplayet sentrerer rundt å plante kuler i krek som vil drepe deg og du har like stor sjanse for å møte på fiendene dine i gigantiske anleggsmaskiner som i gamle fiskelandsbyer.
Utvikler Gearbox Software viste ingen tegn til mental bedring med den første utvidelsespakken, som tok spilleren med på besøk til en zombieinfestert sumpøy med hemmeligheter i fleng. Og galskapen stoppet selvsagt ikke der. Det er igjen duket for en utvidelse til den postapokalyptiske slapstick-sjarmøren, og heller ikke denne gangen slipper vi unna utskeielsene til noen alvorlig sinnslidende mennesker. Men ærlig talt, det er jo mye av sjarmen.
Slåss for livet
Mad Moxxi's Underdome Riot starter med et kall, ikke ulikt hovedspillet og den første utvidelsen The Zombie Island of Dr Ned, og denne gangen er det gladiatorkampverten Moxxi som ønsker at du tar turen til den lille fornøyelsesparken hennes. Når du så tripper beredt inn i «The Underdome» er det et småjalla lyssirkus som møter deg. Videre får du tilgang til en bankterminal hvor du kan lagre tingene dine (endelig!), samt tre ulike arenaer.
Ingen visitt er komplett uten en introduksjon, og en av de flotte animerte mellomsekvensene vi har lært oss å elske presenterer husets vert – Moxxi selv. Det blir fort klart at dette er et noe ustabilt kvinnemenneske som har pløyd gjennom ekteskap oftere enn vi har plassert kuler i tinningen på ymse beist. Kall henne gjerne en femme fatale, for når hun inviterer deg til å delta i en gladiatorturnering så føles det like mye som en appell for hennes gunst som en direkte profitabel bedrift.
I starten får du tilgang til tre ulike arenaer: «The Angelic Ruins», «Hell-Burbia» og «The Gully». De har alle ulik utforming, som varierer fra en liten, utrivelig landsby til et steinbrudd. Og når man har fått presentert valgmulighetene så er det bare å hoppe i det. Før man kan låse opp den virkelige utfordringen så må man nemlig fullføre mindre runder i alle de ulike spillområdene, og det kan være en rimelig tidkrevende affære.
Ulike stadier
Det er en en viss forskjell å spore mellom de ulike turneringene, men den er ikke særlig stor. Alle de tre første er delt inn i fem runder á fem bølger. Deretter følger tre store turneringer som er på tjue runder á fem bølger. Disse bølgene er identiske uansett hvilken arena eller turnering du spiller, og følger et fast mønster.
Den første bølgen er startbølgen. Her møter du på grunnleggende fiender med lite helse og forholdsvis veike våpen. Deretter kommer en skytevåpendominert bølge, hvor alle fiendene ligger og lurer og angriper deg fra avstand. Videre kommer det en hordevariant, som kun består av en mengde raringer som angriper deg i nærkamp. Denne er muligens den mest hektiske, uten å være den vanskeligste av den grunn.
De to siste bølgene er henholdsvis «badass»- og boss-bølgene. Førstnevnte slipper løs en ansamling av røffe fiender som skader og tåler mer, og skulle du mot formodning fullføre den så er det altså en sluttboss som venter. Denne sluttbossen er en tilfeldig utvalgt fra hovedspillet, og han/hun får også hjelp fra noen lavpannede kjøttskjold som gjør jobben eklere for deg.
Etter hvert som man fullfører flere bølger så aktiveres også ulike variabler. Disse gjør spillet vanskeligere, og spenner fra å ta ifra deg skjoldet til å kun gjøre én våpentype effektiv. Ikke alle variablene utgjør like stor forskjell, og noen kan sågar være til hjelp. Et stort problem oppstår likevel når du kommer deg rimelig langt og flere aktiveres samtidig. En kombinasjon av å miste skjoldet og å måtte skyte fiender for å få tilbake helsen din, som kjapt renner nedover, kan gjøre en enkel bølge regelrett uoverkommelig.
Svært vanskelig
Målet med disse turneringene er ikke overraskende å drepe alt du ser, motta applaus og gjenta. Alt dette samtidig som Moxxi står og jodler halvkåte utrop over mikrofonen. Er du av den irritable typen så kan det nok fort bli litt for mye, for kommentarene du får går for det meste i hvor stram en kar du er eller regelrett harselas.
De som har fullført originalspillet vet at man kan velge å starte en andre gjennomspilling med vanskeligere fiender, og det var denne gjennomspillingen jeg forsøkte på først. Alene. Det skulle vise seg å være komplett idioti. Figuren min, en Mordecai av erfaringsnivå 48, hadde null sjanse overhodet. Fiendene tørket seg bak med meg, og før jeg resignerte og ringte noen venner for å be om hjelp så måtte jeg prøve på første gjennomspilling for sikkerhets skyld.
Denne gangen var det hele mer overkommelig, og jeg maktet å fullføre de tre småturneringene etter mye slit. Det var likevel fryktelig frustrerende, ettersom man blir satt tilbake en runde hver gang man dør. Hver av disse rundene tok drøyt halvannen time å fullføre, og det ble etter hvert mye frustrasjon å spore i et stakkars trøndersinn. I forhold til hva som ventet føltes det likevel som å ha vært i Nirvana.
Og vanskeligere skal det bli
Da jeg omsider skulle gjøre et forsøk på de større turneringene, som er fire ganger større, var det vel vitende om at det kom til å bli en tålmodighetsprøve av dimensjoner. Spillet lar deg nemlig ikke lagre fremgangen din, noe som betyr at om du skal fullføre alle de tyve rundene så må du enten gjøre alle i ett strekk eller la maskinen din stå på. Når de største turneringene i minste fall tar fire timer hver så er det regelrett idioti.
Men, jeg gjorde likevel et ærlig forsøk. Igjen alene. Det var helvete på jord. Fiendene er ikke særlig vanskelige før sent ut i turneringen, men når variablene begynner å stokkes opp så må man være årvåken for å ikke bli drept på sekundet. Må man mot formodning skru av maskinen på slutten av en av de større turneringene så har man i verste fall mistet fire timers spilletid. Det er en så bakvendt designløsning at jeg blir helt klam, og igjen – komplett idioti fra utviklernes side.
Det bør for øvrig nevnes at å fullføre alt sammen alene er omtrent umulig om du ikke har vært svært heldig med utviklingen av figuren din og våpnene du har funnet. I et firekløver er det mye mer overkommelig, men da bør dere også være forberedt på å sitte en stund for at det ikke skal være forgjeves.
Prøving og feiling fungerer kun til en viss grad ettersom utvalget av fiender og variabler er tilfeldig, og denne utvidelsen lar deg ikke utvikle figuren din. Her får du ingen erfaringspoeng og kun noen få, som regel forferdelige, våpen. Vinner du småturneringene så får du riktignok et erfaringspoeng for hver gjennomspilling, altså to totalt, men forskjellen de utgjør er så marginal at den er irrelevant.
Likevel moro
Det er heller ingen historie å spore her, og liker man ikke det man blir bydd på av ting å skyte så kan det bli en temmelig tørr affære. Det betyr likevel ikke at dette spillet ikke har noe moro å by på, og jeg hadde løyet om jeg sa at jeg ikke har hatt det morsomt med dette spillet overhodet. Særlig når man har en full gruppe så kan det ta seg godt opp, og det hjelper mye å ha noen å dele skammen med når man blir satt tilbake en runde.
Er man fire stykker på høyeste erfaringsnivå kan nok Mad Moxxi's Underdome Riot ha mye glede å by på, og det gjør de lange rundene til en styrke snarere enn en svakhet. Det er fryktelig kjipt at man ikke får noen belønning å juble hurra for etter alt strevet, men som en ren fiendemølle etter at man er ferdig med alt annet fungerer spillet godt. Med de nevnte forutsetningene.
Det rapporteres for øvrig om en del særs graverende feil med spillet på Verdensveven, blant annet at spillere som avslutter spillet tidlig mister gjenstander fra inventaret sitt, uten at jeg har opplevd akkurat dette. Hovedspillet hadde jo også en god del feil fra utgivelsen av, så det kan være greit å holde øynene oppe og avslutte spillet skikkelig om man handler dette spillet.
Konklusjon
Borderlands er et spill jeg virkelig elsker, og den første utvidelsespakken var et steg i riktig retning. Der bygde utvikler Gearbox Software videre på de elementene som gjorde spillet så flott i første omgang, og det føltes som en rettferdig måte å utvide hovedspillet på. Mad Moxxi's Underdome Riot, derimot, er et ubehagelig syvmilssteg bakover.
Å basere en utvidelse på skytespillelementene alene hadde vært ålreit om utførelsen var god, men dette blir fort en diger ubalansert lekeplass ment å gi deg en tidlig død. Fiendene er irrasjonelt vanskelige, lagringen er fraværende og det er ingen måte å utvikle figuren din på. Har du ikke en toppkarakter til å begynne med så må du enten belage deg på utrolig mange timer med frustrasjon eller en tur inn i hovedspillet for å styrke karakteren din, og slik burde det vitterlig ikke være.
Denne utvidelsen er likevel ikke katastrofal. Det kan være rimelig moro å begi seg ut på disse utfordringene med tre venner, gitt at man har tid til å gjøre seg ferdig med det man holder på med, og karakteren Moxxi byr på mye herlig humor. Derfor hviler det hele i bunn og grunn på hvor tilgivende man er.
Borderlands: Mad Moxxi's Underdome Riot kjøpes gjennom Xbox Live Marketplace (testet), PlayStation Store eller den offisielle nettsiden dersom du spiller PC-utgaven.
