Volition har med Saints Row skrudd sammen et spill hvor en hel rekke elementer ser ut til å ha blitt plukket rett ut av et GTA-loppemarked. Uansett hvordan du vrir og vender på det, kommer man ikke unna det faktum at svært mye i Saints Row er veldig likt sin store mentor. Flere og flere har i det siste forsøkt og utfordre Rockstars gigant i sjangeren, uten at det har vært med særlig hell. Dette spillet stiller seg i køen som ønsker å gi GTA en smekk i trynet, og for første gang burde sistnevnte bekymre seg.
Den første tanken som streifer hodet mitt når jeg tenker litt over spillet, er hvorfor Volition har tatt de valgene de gjør. Er det et ønske om å jobbe videre på ting som fungerer bra i Grand Theft Auto? Er det en skamløs kopi for å klare å gripe til seg litt av Xbox 360-markedet på et strategisk tidspunkt? Eller er det rett og slett bare et forsøk på å lage sitt eget spill i en sjanger definert av Grand Theft Auto, hvor de halvveis i produksjonen innså at de hadde like mye rom som en elefant i en heis.
Det handler om rezzpekt!
Du tar i spillet rollen som en ung og uerfaren fersking som er på feil plass til feil tid, og havner midt oppi et gjengoppgjør. Et par herrer ikledd lilla klær og kors redder deg og rekrutterer deg inn i gjengen 3rd Street Saints, som slåss mot andre gjenger i sin egen lille patetisk-imperalistiske stil om kontroll over byen Stillwater. Ting som respekt, suggesjon, gjengmentalitet og slikt som vi norske barn av regnbuen ikke har forståelse for, står svært sentralt.
Det legges opp til at du på mange måter skal kunne skape deg selv i spillet. Før du starter historien, må du igjennom tidenes mest omfattende karakteropprettelse hvor flere titalls utseendemessige detaljer er oppe til revisjon. Det finnes en knapp som tilfeldiggjør det hele om du ikke vil gå gjennom byråkratiet – hva er vitsen med å endre på en rekke detaljer i ansiktet når du nesten aldri ser det uansett? Det florerer av klær, musikk, tatoveringer og smykker, men disse har også en funksjon utover stil og fremtreden. Etterhvert som du får dyrere og penere materielle ting, får du også respektbonus.
Det virkelig store spørsmålet jeg stiller meg selv, er hvorfor jeg liker spillet såpass godt? Til tross for at det er et plagiat er det veldig godt gjennomført, og det kommer på et strategisk tidspunkt med lang tid både frem og tilbake til nærmeste store Grand Theft Auto-utgivelse.
Historien i spillet er grei nok, og klarer med sitt gangsterpreg, stygge språk og avsindige kvinnesyn å fenge. Dialogen er tidvis godt spilt, men der Grand Theft Auto-spillene ofte opptrer selvironisk og morsomme, streber denne litt etter å være "kul". Jeg savner følelsen av å vokse gjennom spillet, slik som i for eksempel San Andreas. Her føler man ikke i like sterk grad at man starter som en spjæling og oppdragets art øker i omfang og styrke.
Dette kan ha flere grunner: Historien er som sagt ikke like inkluderende og troverdig. Man har tilgang på en rekke våpen allerede fra starten av, og kan løpe rundt med RPG første dagen i den nye gjengen så lenge du har nok penger til å kjøpe den. En annen ting er at jeg savner de kontante fysiske sperrene og skillene mellom bydelene. Det å nå en ny bydel er alltid noe å strekke seg etter.
Gameldags oppdragsdesign
Oppdragsdesignet oppleves som et tveegget sverd. Før du får lov å kaste deg inn i oppdragene som driver historien fremover, må du fylle opp en respektmåler. Hver gang du fyller opp respektmåleren, tømmes denne når du har klart et nytt oppdrag i historiedelen. Tanken er god, men "grinde"-festen som følger er ikke alltid like morsom. I praksis benytter man halvparten av spillet på å samle nok respekt til å starte nye oppdrag. Respekt oppnår man gjennom å drepe fiendlige gjengmedlemmer, eller å fullføre en rekke mini-oppdrag rundt om i Stillwater. Her finner du deg i alt fra å jobbe som leiemorder, til å svindle forsikringsselskaper og transportere prostituerte.
Det største problemet med oppdragsdesignet finner vi igjen i alle spill i sjangeren. Hvis noen spør deg hva spillet handler om, er ordene kjøring og skyting beskrivende nok i massevis. Hvert bidige oppdrag handler om dette, men så lenge de er flinke å ikle dem nye klær for hver gang, blir det ikke et merkbart problem. Kjøring og skyting er en suksessoppskrift som overgås av få.
Så lenge du ikke er midt inne i et oppdrag kan du lagre når som helst, og sparer derfor mye tid i form av å kjøre til huset og tilbake slik som i GTA. Hvis du mister all helse eller blir fakket av 5-0, møter du frisk og opplagt utenfor et sykehus eller en politistasjon. Det som er morsomt, er at til tross for at du nettopp har svidd av et kvartal og drept like mange som et års kriminalstatistikk i Norge ikke kan stille opp mot, får du likevel med deg hele arsenalet når du kommer ut fra politistasjonen. Rakettkaster, snikskytterrifle, molotov-cocktails og andre opplagte jaktvåpen er dine til odel og eie.
Solid fysikk
Det Saints Row virkelig gjør bra, og til tider knuser Grand Theft Auto på, er fysikken. Når det gjelder bilene synes jeg ikke disse har den samme fine flyten som i Grand Theft Auto, men dette har nok mye å gjøre hva man blir vant til. Menneskene i spillet nyter godt av en tøydukke-effekt som er både morsom og veldesignet. Siktesystemet er en annen veldig god detalj. Du kan styre siktet ditt helt fritt og skyte hvor du vil selv når du kjører. Det som kommer som en skuffelse, er at det er svært lite variasjon i kjøretøyene. Du kan ikke sykle, kjøre motorsykkel, helikopter eller andre spretne ting. Fra Volition sin side kan man nok forstå dette, og det å konsentrere seg om en type kjøretøy og gjøre det skikkelig, er ingen skam. På den andre siden er det litt skuffende for oss som liker å leke når vi vet at slikt er introdusert i sjangeren for lenge siden.
Som en følge av at spillet kommer på Xbox 360, ser grafikken også noe bedre ut enn i Grand Theft Auto-spillene. Den er kanskje noe primitiv, men den er veldig konvensjonell for sitt bruksområde. Det er en rik detaljgrad på det meste rundt om i Stillwater, men jeg savner detaljer på byen selv. De forskjellige områdene går gjerne i ett, og jeg føler på en måte at jeg aldri blir kjent med byen slik jeg er vant til. Litt kreativ kraft kunne vært trengt i utformingen av dette, men en innebygget GPS i minikartet får ta sin del av skylden. Når det hele tiden vises en striplet linje hvor du skal kjøre for å komme til din destinasjon, gjør det at øynene dine blir limt til minikartet i hjørnet, og ikke til veien og omgivelsene. Der hvor Grand Theft Auto har vært veldig flinke til å tvinge spilleren til å bli kjent med spillenes områder, opptrer Saints Row litt mere slapt og simplifiserer hele navigasjonen.
Selv om spillet nå kommer på neste generasjons konsoll, er det ikke grafisk ufeilbarlig. Jeg merker av og til litt problemer med bildeoppdateringen, og spesielt i mellomsekvenser kan det begynne å skurre litt midt på bildet, uansett hvilken Hz-innstilling jeg kjører på. Noen feil som på enkelte områder gjør at veien bare blir borte under deg, er også noe å pirke på. Viktigst er det å vite at ingenting av dette kommer til å ødelegge spillopplevelsen i nevneverdig grad.
Irriterende derimot, må flerspillerdelen til tider sies å være. Det er mange forskjellige flerspillermoduser som kan være riktig så morsomme så lenge de ikke ødelegges av lagg. Jeg hadde problemer med dette alt for ofte, og jeg kan bare håpe at den kommende oppdateringen til spillet skal rette opp i dette. Til tross for at dette spillet i bunn og grunn kretser om sin enspillerdel, er flerspiller over nett så vel som lokalt med på å krydre tilværelsen i Stillwater. Det inneholder standardmoduser som "deathmatch" og "capture-the-flag" med en egen liten vri, og utspiller seg på små områder som for eksempel parkeringshus.
Konklusjon
Saints Row er uten tvil et bra spill og et veldig godt forsøk på å tilnærme seg GTA i sjangeren de definerer. Det er ikke mange ganger man roser forsøk på å kopiere andre spill, men når det blir gjort så gjennomført og bra som her, orker jeg ikke være grinete. Det å bli sammenlignet med spesielt Grand Theft Auto: San Andreas bør være et hedersbevis i seg selv, og det er plass til to av disse gutta i byen.
Spillet har sine styrker og svakheter, men viktigst av alt er det at de legger GTA-serien under press. Rockstar må nå jobbe knallhardt med Grand Theft Auto IV for at ikke Voltition, som viser at de mestrer sjangeren svært godt, skal komme å "pop a cap up their ass" med et eventuelt Saints Row 2.
Det er lenge siden siste store GTA-spill og det er en god stund til neste. Saints Row kommer på et beleilig tidspunkt for å slukke tørsten etter rå vold, stygt språk og friheten til å være så stor drittsekk som du bare ønsker. Anbefales!
