PRAHA (Gamer.no): Sandkassespill. Ideen er like enkel som den er genial: La spilleren trå inn i en åpen verden fylt til randen av muligheter hvor han kan gjøre hva enn han føler for. Saints Row 2 er i gangsterhjørnet av sjangeren, har ambisjoner om å ta konseptet til nye høyder, og går dermed rett i strupen på Grand Theft Auto IV, den uoffisielle kongen av sandkassa.

Realisme, hva er det?

– Vi skiller oss fra Grand Theft Auto IV gjennom graden av realisme. I motsetning til i GTA er alt i Saints Row 2 overdrevet til det ekstreme, sier Dan Sutton, produsent på Saints Row 2 til Gamer.no.

Dette er også inntrykket jeg satt igjen med etter å ha prøvekjørt spillet. Der Grand Theft Auto IV hadde en temmelig jordnær og realistisk framtoning går Saints Row 2 amok i motsatt retning. Her er det full fres fra første minutt med ville biljakter, overdimensjonerte eksplosjoner og heftige skuddvekslinger langt utenfor sannsynlighetens grenser. Bilkjøringen er enkel og arkadeaktig, alle våpen i samme kategori bruker samme type ammo, og tempoet er høyt. Det skinner igjennom at fokuset er lagt på at ting skal være morsomt, uten begrensninger.

– Vi har lagt vekt på at alt du gjør i spillet skal være moro, og at spilleren skal bli belønnet for å eksperimentere og leke seg. Nesten alt du foretar deg gjør at du tilegner deg respekt, og med respekt kan du låse opp nye ting. Du trenger for eksempel tilstrekkelig med respekt for å kunne gå videre i historien. Dermed blir du oppfordret til å ha det gøy og leke deg, fordi du faktisk får noe igjen for det, forteller Sutton.

Ditt spill

Saints Row 2 tar opp tråden direkte fra det første spillet. Hovedpersonen våkner opp i et fengsel etter flere år i koma, og når han slipper ut er det et totalt forandret Stilwater som møter han. Nye gjenger dominerer underverdenen, og hans gamle gjeng, The Saints, har mistet all sin makt og respekt. Hovedpersonen blir dermed nødt til å bygge opp The Saints fra grunnen av, med ett mål får øyet: Hevn over de som fårrådte han.

– Historien i Saints Row 2 er større og mer gjennomtenkt enn den i det første spillet. Spillet har over 90 minutter med velregisserte mellomsekvenser. Vi har valgt å gå litt bort fra den overbærende hip-hop-gangster-følelsen fra det første spillet, og har heller prøvd å framstille et mer nyansert bilde av undergrunnsmiljøet i Stilwater. Dessuten er historien malt med svart humor, inspirert av filmer som Pulp Fiction, så spillerene har mye moro i vente, sier Sutton.

Bortsett fra økt fokus på historie er det tre ting Dan Sutton trekker fram som de største forbedringene fra det første spillet: De store personliggjøringsmulighetene, samarbeidmodusen og det nye kampsystemet.

– Vi har som mål at Saints Row 2 skal oppleves som ditt spill, og derfor kan du personliggjøre det meste av innholdet. Når spillet begynner er du sterkt forbrent, og trenger å besøke en plastisk kirurg for å fikse på utseendet ditt. Her kan du endre utseende og personlighet ned til minste detalj. Vil du ha en klone av ditt virkelige jeg som hovedperson er dette fullt mulig, forklarer han.

Systemet imponerer ved at man ikke bare kan endre utseende ned til minste detalj, men også bevegelsesmønster, slossestil og stemmeprakt. Figuren min endte som en smellfeit albino med jentegange og pipestemme. Morsomt!

Det er ikke bare utseendet som kan personliggjøres. Dan Sutton fortsetter:

– Du kan også personliggjøre stilen på gjengen din og innrede tilfluktsstedet deres. Om du vil kan du ta med deg bilene du anskaffer til et verksted og «pimpe» dem til det ugjenkjennelige.

Heftig samarbeidsmodus

– Det andre store elementet som skiller Saints Row 2 fra det første spillet er den avanserte samarbeidsmodusen. Saints Row 2 har ekte sømløs kooperativ flerspiller, hvor vennene dine når som helst kan hoppe inn og ut av spillet, uten noen form for begrensninger, fortsetter Sutton engajsert.

Jeg har på følelsen av dette er det sterkeste kortet Volition sitter med på hånden. Med gode samarbeidsopplevelser fra Halo 3 og Gears of War friskt i minnet er det ingen tvil om at en velimplementert samarbeidsmodus kan heve spillopplevelsen til nye høyder, og her ser Saints Row 2 ut til å treffe blink.

Du og en kompis kan begevege dere fritt rundt i Stilwater som dere selv vil, uavhengig av hverandre. Sammen kan dere kjøre biler, fly og helikoptre, gjøre aktiviteter eller utfordre hverandre til duell. Uavhengig av hvor langt du eller kompisen din er kommet i kampanjen kan dere alltid gjøre historieoppdrag sammen. Det gjør ikke noe om du er lenger i historien enn han, han kan uansett hjelpe deg å fullføre oppdraget du er kommet til. Når han da kommer til samme oppdraget selv kan han velge å hoppe over det fordi han har gått gjennom det før.

– Den siste store forbedringen er i kampsystemet. Ved å holde inne en knapp kommer du tett opp i ryggen på figuren din, og ser over skulderen for å sikte. Dette gjør actionsekvensene lettere å mestre og mer involverende, forteller Sutton.

Å sikte over skulderen er ingen revolusjonerende spillmekanisme, men det fungerer, og Saints Row 2 drar virkelig nytte av det. Det er enkelt å prikke inn hodeskudd på avstand, og kontrollen over situasjonene blir bedre når man kan skifte vinkel. Uten noen automatisk sikting blir mestringfølelsen også høyere – man får virkelig følelsen av at det er man selv som presterer når fiendene faller i bakken som fluer.

I full aktivitet

Når du trasker rundt i Stilwaters gater vil du før eller siden støte på et svevende ikon som markerer en aktivitet. Aktiviteter kan enklest beskrives som sideoppdrag, og disse tilfører en grei avveksling fra historieoppdragene. Du finner totalt tolv forskjellige typer aktiviteter med flere nivåer på hver og en av dem, og alle belønner deg med både penger og respekt om du utfører de bra. Her får du eksempelvis brynet deg på billøp, narkolanging og forsikringssvindel.

Inntrykket jeg satt igjen med er at aktivitetene er av svært varierende kvalitet. Noen var svært underholdende og gav meg god grunn til å smile, mens andre gjorde munnen stram og øyenlokkene tunge. I «Trail Blazing» kjører man en brennende ATV gjennom en løype. Her det om å gjøre mest mulig skade i løpet av kortest mulig tid, og alt man kræsjer i tar fyr eller eksploder. Topp underholdning! Prøver man «Crowd Control» derimot, er ikke gjespene langt unna. Her skal man passe på en kjendis som skriver autografer på en rød løper. Hørte jeg noen si uinspirert knappeknusing?

Aktivitetene er også en viktig del i en ny og spennende flerspillermodus kalt «Strong Arm». Her kjemper to lag mot hverandre i utvalgte områder av byen, og hovedfokuset ligger på å fullføre aktiviteter sammen som lag, samtidig som man må prøve å stikke kjepper i hjulene på det andre laget. En runde kan typisk bestå av fire tilfeldige aktiviteter, og seierherrene er det laget med flest penger når siste aktivitet er ferdigstilt.

Penger skaffer man først og fremst med å fullføre aktivitetene først, men innsatsen under aktiviteten og drap av motstandere gir også gryn i sekken. I tillegg finner vi halvferdige grafittitagger rundt om på kartet. Om man fullfører en av disse skaffer man laget visse fordeler, som for eksempel evig ammunisjon eller bedre utholdenhet.

Det lille jeg fikk prøve av «Strong Arm» virket svært lovende. Kampene var morsomme, spennende og hektiske, men det var vanskelige å velge hva man skulle fokusere på. Skal jeg gjøre alt jeg kan for å fullføre aktiviteten, eller skal jeg sitte på taket med ei snikskytterrifle og ødelegge for motstanderlaget? Eller kanskje jeg skal prøve å tagge den siste grafittien slik at laget mitt tjener mer penger per drap? Det ble gjerne til at de tilfeldige startpunktene avgjorde hva jeg valgte og gjøre, og det er nettopp dette jeg er redd kan ødelegge for modusen. Blir det hele for tifeldig? Vil man få noe eierforhold til tap og seier?

Ikke helt friskt

Det er dessverre flere småting som trekker ned helthetsinntrykket av spillet, men før jeg gjør det bør det nevnes at jeg testet en uferdig versjon av spillet, så ting kan bli rettet opp i før du finner det i butikkhylla. Fiendene har til tider kunstige intelligens på linje med slitte barkrakker. De er ikke flinke til å søke dekning, lader gjerne våpnene mitt i skuddlinjen, og er til tider helt hinsides dårlig å sikte. Saints Row 2 kan bli en kjedelig affære om alt du sloss mot er amøber med automatvåpen.

Nærkamp er også en uengasjerende aktivitet. Det hjelper ikke at man kan plukke opp tilfeldige ting fra bakken og benytte dem som våpen når måten man bruker dem på er å hamre på den samme knappen om og om igjen for å se nærmest identiske animasjoner.

Spillet imponerer heller ikke grafisk. Javisst stiller det bedre enn sin forgjenger, men etter å ha blitt borskjemt i Liberty City når ikke Saints Row 2 helt opp. Enda verre er det å bevege seg i små områder innendørs, for her kan kameraføringen bli brutalt dårlig. Det er rett og slett vanskelig å se hvor fiendene befinner seg, eller i det hele tatt å forstå hvor man selv er. Dette bør fikses opp i før spillet slippes i oktober.

Konklusjon

På noen punkter framstår Saints Row 2 hakket sløvere enn sin argeste konkurrent GTA IV. Det har litt dårligere grafikk, irriterende dårlig kunstig intelligens, og en historie som kan vise seg å mangle evnen til å engasjere. På den andre siden kommer Saints Row 2 med en herlig kooperativ flerspillerdel, et godt siktesystem som fremmer mestringsfølelsen, og et underholdende personliggjøringssystem du kan bruke til å gjøre spillet til ditt eget.

Saints Row 2 fokuserer på fart og moro, og det vil du også få når spillet slippes i butikkhyllene 17. oktober. Forvent deg bare ikke en trollbindende opplevelse som vil nagle deg til tv-skjermen, for dette er ikke mer en simpel underholdning. Saints Row 2 er spillenes svar på kinoens popcornfilmer, men det er vel nødvendigvis ikke en dårlig ting?

Sniktitten er basert på testing av versjonene for Playstation 3 og Xbox 360. Spillet utgis også for PC, 17. oktober.