Om du skulle finne på å spørre noen om hva som definerer de britiske spillutviklerne i Media Molecule, vil nok de fleste automatisk svare kreativitet og sukkersøt sjarme. Legg til en dose flerspillermoro, og plutselig har du oppskriften på LittleBigPlanet, studioets seks år gamle gjennombruddspill.
Det var her vi fikk hilse på Sackboy for første gang, og det er merkelig å tenke på at den vesle tøydukken allerede har rukket å bli hele seks år eldre. Men nå sitter vi altså her i 2014, med en ny konsollgenerasjon og annonseringen av LittleBigPlanet 3 i bakspeilet. Nytt av året er en rekke ferske leketøy, en håndfull nystrikkede lekekamerater og et helt nytt utviklerstudio.
Det er ingen enkel oppgave de har tatt på seg, og britene i Sumo Digital har på ingen måte funnet opp hjulet på nytt – likevel tror jeg de er på sporet av noe med LittleBigPlanet 3, og kanskje har de funnet tilbake til noe av det som gjorde det første spillet i serien så bra.
Jo flere vi er sammen
Stikkordene er samarbeid, fire unike figurer og harmløs lekestund i samme gate som Super Mario 3D World. Sackboy har alltid likt seg best i andres selskap, og LittleBigPlanet var alltid mest interessant når man spilte på lag med andre spillere, samme om det var bestemoren eller bestevennen din du delte saccosekk med. Spillet levde også etter denne regelen, og på tvers av tøydukkens mange verdener var det flere områder som var utelukkende tilpasset for to, tre eller fire Sackboy-figurer.
Livet som spillmaskot og plattformhelt blir derimot ensomt ganske fort, og når dine eneste venner er bleke speilbilder av deg selv er det lett å forstå at Sackboy søkte selskap andre steder. Resultatet av denne letingen får vi se øyeblikkelig i LittleBigPlanet 3, når vår favorittdukke får selskap av Sumo Digitals nyeste kreasjoner: Oddsock, Toggle og Swoop.
Tradisjonen tro er dette svimlende søte skapninger satt sammen av lin, polyester og alt mulig fint. Knappeøyne og sytråd er kronen på verket, og de tre nykommerne passer øyeblikkelig inn i Sackboys hjemmelagde univers. Spillverdenen er svært lik den vi har sett tidligere, med kjempefargerike baner satt sammen av lappetepper og pappfigurer. Utseendet har sin helt egen stil, og alt fra Sackboy til bakken under føttene hans er preget av enkel eleganse.
Og slik har det seg at våre helter hopper og spretter høyt i det blå, i en blanding av to og tre dimensjoner. Hva de jakter på denne gangen er ikke godt å si, men kjenner vi spillserien rett får vi nok servert en lettfattelig historie med en ond superskurk i enden av regnbuen.
Nye venner i tre dimensjoner
Før man kommer så langt må man derimot lære de ulike figurene å kjenne. Sackboy har forblitt svært lik sitt opprinnelige jeg, og ved siden av å ha et hendig håndvåpen som skyter ut luft kan han fortsatt hoppe fra plattform til plattform med presisjon og finesse. Vennene hans har på sin side mange nye triks i ermet, triks som kan snu flere av spillets aspekter på hodet.
Oddsock er den første vi blir kjent med, og den firbeinte pølsa gjør et øyeblikkelig inntrykk. Det man raskt legger merke til er hvor rask han er, og på et par sekunder har vår utnevnte Oddsock-sjåfør nesten rukket å løpe ut av bildet, noe som alltid er like irriterende når man spiller LittleBigPlanet.
Vi kommer heldigvis fram til en hindring før det rekker å gå så galt, og her får nykomlingen virkelig vist seg fram: Som en tiger kaster han seg mot den nærmeste veggen, før han hiver seg bakover mot en annen vegg, og slik går det slag i slag helt til han når toppen. Hoppingen er silkemyk og elegant, og som en deltaker i Super Mario 3D World virker det som om Oddsock har kledd seg i kattedrakt for anledningen. Kanskje det er en katt han skal forestille!
Veien videre åpnes uansett ved å legge på firsprang i et hamsterhjul, og her går porten opp for vår neste bestevenn, Toggle. Dette er en diger kar med et hjerte av bomull, og han sender oss et enda større smil før han hopper inn i bakgrunnen.
Spillet har et tydelig fokus på dybde, og flere ganger i løpet av demonstrasjonen spretter figurene sømløst fram og tilbake mellom forgrunns- og bakgrunnsplattformer. Det er enkle overganger, men spranget fram og tilbake gir opplevelsen et ekstra lag med dynamikk og uforutsetthet som har vært fraværende tidligere. Plutselig befinner vi oss et helt annet sted, og jeg merker at jeg gjerne skulle sett dette i 3D.
Ondskapsfull drittfugl
Eventyret fortsetter videre på en annen bane, hvor vi på egenhånd får prøvekjøre Toggle gjennom et blåskimrende grottesystem. Grottene er mørke og nifse, og for å leve meg ordentlig inn i omgivelsene trykker jeg kort på venstre piltast for å få den store bomullsdotten til å sette i stand en nervøs mine.
Muligheten til å få figurene til å uttrykke ulike følelser vender heldigvis tilbake, og det er ingenting som er så deilig som å posere med en oppesen Sackboy når man står øverst på seierspallen. Det er ikke en diger del av spillet, men det er likevel det lille ekstra som gir disse banale skapningene personlighet og følelser, og de er det du som står ansvarlig for.
Jeg synes med andre ord synd på Toggle der han løper gjennom de trange gangene. Jeg vil helst komme meg ut herfra så fort som mulig, og med et enkelt knappetrykk løper vår store venn plutselig mye raskere. Og, ja, han er ikke så stor lenger heller. Toggles spesielle evne er nemlig muligheten til å bytte mellom å være stor og liten. Som stor kan han dra i brytere og senke plattformer, mens han i miniatyrform er både raskere og smidigere, slik at han blant annet kan løpe på vann, klyve inn i trange hulrom og bli løftet av Swoop.
Swoop, ja – den fjerde nykomlingen er ikke bare den søteste av de fire figurene, men også den mest interessante. Som en fugl kan nemlig Swoop fly og sveve gjennom omgivelsene, og ikke bare det, han kan også plukke opp andre figurer. Dette høres kanskje ikke særlig revolusjonerende ut, men den vertikale friheten er til å ta og føle på: Plutselig er det ingenting man ikke kan nå, og det at man kan bære med seg en villig eller uvillig medspiller er bare toppen av den billedlige kransekaka.
I rollen som Swoop tok jeg straks vingene fatt, grep tak i mine kompanjonger, og det var herlig befriende å se de dingle hjelpesløst i mine små, søte klør. Maktfantasier og ond latter raste gjennom hodet mitt, og avhengig av hvis man spiller som eller sammen med en ondskapsfull drittfugl tror jeg Swoop kan by på mye moro og kaos for flere spillere.
Konklusjon
Etter et småskuffende LittleBigPlanet 2 hadde jeg liten tro på at serien noensinne ville nå de samme formtoppene som originalspillet traff i 2008, men etter å ha spilt det tredje spillet i serien ser det ikke så mørkt ut likevel. Til tross for at franchisen nå har blitt overført til en ny utvikler er den selvsamme LittleBigPlanet-sjarmen på plass, og alt fra uttrykksfulle hovedpersoner til hjemmestrikka omgivelser føles på plass sammen med de nye figurene.
Sackboys tre nye bestevenner gjør sitt inntog med brask og bram, og som en todimensjonal utgave av det nyeste Super Mario-spillet har de fire heltene både et unikt utseende og unike evner. Det fungerer overraskende bra, og selv om kravet til samarbeid er større enn noensinne har serien alltid vært på sitt beste når to eller flere spillere kommer sammen med ett mål for øye.
Plattformsprang står fortsatt i fokus, men muligheten for å sette sammen kompliserte og finurlige gåter er nå større enn noensinne. Dette fikk jeg kjenne på allerede i løpet av det korte åpningsnivået, og de fire figurene og deres spillere fant øyeblikkelig og instinktivt hver sin rolle innad i gruppen.
Hvordan spillet vil fungere med én spiller som må bytte mellom de ulike figurene er ikke godt å si, men det skal vel gå seg til det også, selv om jeg helt klart kommer til å savne medspillere jeg kan løfte mot den sikre død mens jeg lirer av meg min ondeste latter.
