I 1998 fant Toad ut at den beste måten å finne ut hvem som fortjente tittelen som gjengens superstjerne, var å spille en rekke brettspill for å finne ut hvem som er sterkest, modigst og klokest. Ironisk nok var snillhet også et kriterium.
I løpet av årene har Toad og gjengen stelt i stand en rekke fester, som dessverre har blitt døllere og døllere, og invitasjonene har i flere år raskt blitt arkivert i søppelbøtta. Årets utgave tar ting tilbake til røttene, og for første gang på lenge gleder jeg meg til å dra på fest med Mario og co.
Trangt om plassen
Utvikleren, NDcube, har heldigvis gått bort fra påfunnet om at alle spillerne skal kjøre rundt på brettet i samme kjøretøy, som har vært en greie i de to siste utgavene til Nintendos stuekonsoller. I Super Mario har NDcube sett bakover på det som funket så bra tidligere.
Fire spillere triller hver sin terning, og beveger seg rundt på brettet uavhengig av hverandre. Når jeg sier «hver sin terning», mener jeg det bokstavelig. Man kan velge å kaste en helt standard Yatzy-terning med tallene 1-6, eller man kan bruke karakterens egne terning. De 16 karakterene (pluss fire opplåsbare), har hver sin terning med styrker og svakheter.
Mario er som vanlig balansert, og hans terning viser 1, 3, 3, 3, 5 og 6. Bowser har på sin side en terning som på fire av sidene viser 1, 8, 9 og 10, mens om du triller en av de to gjenværende sidene trekkes du tre mynter. Stor risiko, Stor belønning. De forskjellige terningene tilfører et nivå med strategi og taktikk til spillet, og gir litt mer betydning til den delen av spillet som utspilles på brettet.
Brettene virker umiddelbart små, og det er de også. I hvert fall sammenlignet med størrelsen på brettene i de eldre utgavene. Men siden standardterningen ikke går lenger enn til seks, og spesialterningene med høyere tall også har vesentlige ulemper er størrelsen på brettene egentlig godt balansert.
Minispillene
Hovedattraksjonen i Mario Party-spillene har imidlertid alltid vært minispillene. Og de er generelt veldig bra i årets utgave. Minispillene hvor man måtte snurre analogstikken rundt og rundt så raskt man kunne er heldigvis borte for lengst. At jeg ikke har arr i håndflatene etter vannblemmer på vannblemmene er et medisinsk under.
Spillet styres i sin helhet med én Joy-Con, som jo er litt knotete for de med store hender. Super Mario Party krever imidlertid såpass lite presisjon, at det går egentlig veldig bra.
Serien begynte å lefle med minispill som innebar bevegelseskontroller på Wii-utgaven, med vekslende hell. Siden den gang har bevegelseskontroll-teknologien kommet et godt stykke på vei, og er nå presis nok til at utviklerne har større spillerom til å lage minispill som virkelig føles bra og meningsfylt.
Blant de jeg har spilt med i testperioden har det vært bred konsensus om at minispillet «Sizzling Stakes» er det aller mest engasjerende. I dette minispillet skal man steke en terning av kjøtt på alle de seks sidene, og bruke gyroskopet i Joy-Conene til å flippe terningen rundt i stekepannen. Stekepannen beveger seg likt med hvordan du snur på hånden, og kraften som kreves for å flippe kjøtt-terningen kjennes rett og slett bare riktig. I et annet minispill som bruker bevegelseskontroller på en god måte må man riste sukkertøy ut av en krukke. Det kjennes intuitivt og riktig ut.
Ellers består det 80 minispill store biblioteket av både gode og mindre gode minispill, som krever reaksjon, samarbeid og timing.
Interessante moduser
I tillegg til den vanlige Mario Party-modusen, har årets utgave en rekke andre moduser av ulik underholdningsgrad.
Den kjipeste heter «Sound Stage», og består av en rekke rytmespill, hvor man må veive med Joy-Conen i takt med musikken. Helt okei underholdning én gang, men ikke noe jeg personlig kommer til å oppsøke frivillig igjen.
Det finnes en samarbeidsmodus av standard-modusen, hvor to og to samarbeider om å samle flest mynter og stjerner. Her kan man bevege seg fritt rundt på brettene uten å måtte følge en bestemt retning. Denne modusen passer veldig fint om man spiller med de minste medlemmene av familien, men tilfredsstiller også et litt mer modent publikum med strategivalgene som ligger i modusen.
Den mest interessante modusen er imidlertid «River Survival». Her må fire spillere samarbeide om å padle seg ned en elv. Padlingen skjer selvfølgelig ved å veive Joy-Conene opp og ned som en åre. I de tilpassede minispillene handler det om å sammen få en så høy score som mulig, slik at man får mer tid på klokka til å nå enden av elven.
Lenge leve sofaspilling
En fundamental mangel med Super Mario Party er fraværet av muligheten for å spille med venner over nettet. Joda, jeg kan spille en slags minispillmaraton over nett, men om jeg vil kjempe om stjerner i hovedmodusene er jeg pent nødt til å invitere venner inn i stua.
Misforstå meg rett, Mario Party er et spill laget for å spille sammen med venner i samme stue, men at man ikke engang har muligheten til å spille hovedmodusene online er utrolig 1998, og ærlig talt veldig typisk Nintendo.
Jeg har venner flere steder i landet, for ikke å snakke om utlandet, jeg har lyst til å slå i Mario Party. Og det burde jeg ha muligheten til å gjøre uten å måtte blakke meg i flybilletter. Skjerpings, Nintendo!
Konklusjon
20 år etter debuten underholder Mario Party fortsatt riktig så godt. Faktisk bedre enn på lenge. Som en etter hvert gammel og gretten gubbe så jeg flere ting umiddelbart jeg ikke trodde jeg skulle like. Brettene virket umiddelbart fryktelig små. Stjernene koster bare 10 mynter mot 20 i de gamle spillene. Disse tingene lærte jeg fort å like. Terningene er god balansert, og billigere stjerner betyr at flere har råd til dem, og det holder spillet i live.
Årets utgave introduserer noen interessante moduser. Den tradisjonelle modusen hvor det er alle mot alle, og om å gjøre å samle flest stjerner er en selvfølge, men den nye River Survival-modusen er et frisk tillegg.
Av uforståelige grunner er det bare en halvveis online-løsning, og det gir meg ikke noe annet valg enn å trekke en hel del fra karakteren.
Super Mario Party handler fortsatt om å dolke venner i ryggen og gni det godt inn når du knabber en stjerne rett foran nesa deres. Og det er sabla moro!
